Et tøft valg når mini ikke er levedyktig...

Malvinka

Forumet er livet
Aprillykke 2016
Julibarna 2019
Jeg og minn mann giftet oss i September 2014 og bestemte oss allerede for et år siden at vi skal forsøke å få barn når vi er er gift. Så 2 uker etter bryllupet sluttet jeg på pillen (ventet noe uker for å slippe å få mens når vi fortsatt var på bryllupsreise). Vi regnet med at det kom til å ta litt tid så stresset ikke så mye med det, men jeg la inn en app for å holde styr på syklusen (som jeg aldri tidligere har hatt kontroll på og den har vært veldig ustabil grunnen p-piller).
Syklusen kom allerede måneden etter inn i normal 28 dagers rytme og etter å ha kjøpt strips for å teste eggløsning så viste app`en også ca når jeg hadde eggløsning hver måned. Jeg var ikke så flink til å bruke stripsene videre for å bekrefte EL, men regnet med at det ville klaffe når det klaffet så lenge vi ihvertfall var aktive rundt datoene app`en mente det skulle være EL.

Begynnelsen av Mars våknet jeg opp til en melding på skjemer fra app`en om at "du er sent ute, anbefaler å ta en graviditets test". Mannen var på jobbreise og ville komme tilbake først noen dager senere så jeg bestemte meg for å videresende meldingen til han, men vente til han kom tilbake med å ta testen. Og den ble positiv og viste "3 +" på ukeindikatoren :)
Siden app`en hadde også en gravidmodus man kunne switche til "on the fly" så fikk vi raskt svar på at vi var nærmere 6 uker på vei. Når sjokket og frykten hadde lagt seg (selv om mini var planlagt så var vi plutselig begge to livredde for det ukjente som ville komme) så ble gleden stor. Dagen etter kom alle symptomene på en gang. Jeg begynte å sove middag, brystene var ømme og om jeg ikke hadde mat i munnen innen 5 minutter fra jeg våknet så kom også morgenkvalmen som en eksplosjon. Vi valgte å fortelle det til foreldre og ventet noen uker med søsken. I uke 8 fortalte vi det også til søsken. I uke 9 begynte symptomene å avta og jeg ble mindre trøtt, brystene mindre ømme og selv om kvalmen var der når jeg ikke spiste med en gang jeg sto opp så var den også litt mindre hissig. 5 dager senere gikk vi forbi et skilt som reklamerte for jordmorklinikken og tidlig ultralyd. Da jeg kom hjem hadde jeg sett for meg de verst tenklige scenene etter å ha lest en haug med innlegg om SA/MA og statestikker for hvor mange som mister før uke 12. Jeg ringte og bestilte time for tidlig UL og fikk time dagen etter.

Lettelsen var enorm og gleden enda større når vi så mini som vinket til oss. Selv om det var det bedre å se med utvendig UL enn innvendig (jordmor forsøkte begge deler) og vi kunne høre hjerterytmen på 182 slag i minuttet og en liten mini med små armen som vinket til oss. Jordmor klarte ikke se beina og sa at det er nok for den er så liten. Vi fikk tilbud om å komme på en kort gratis kontroll en uke senere bare for å bekrefte at alt var i orden så vi fikk "det vi betalte for". Vi syntes det var super oppfølging og takket selvfølgelig ja med stor glede og det faktum at vi skulle få se mini vokse litt siden sist. Vi fikk med bilder og bestemte oss for å fortelle det til nærmeste venner siden det nå var såpass bekreftet. Jeg fant ut at det var normalt at symptomene avtar siden HCG verdiene trolig var på vei nedover igjen etter sin topp og kroppen stabiliserte seg.

Uken etter kom og vi dro på kontroll. Etter litt "koselig" forklaring på hender, nese, hode og størrelse byttet jordmor plutselig tema og sa at hun så fortsatt ikke beina, men at hun derimot så det hun trodde kunne være brokk. Hun sa at det er mulig at beina ikke syntes pga denne var i veien og ønsket at vi ble utredet videre på ullevål. Vi fikk time dagen etter hos det jordmor mente var beste legen som vi kunne fått.
Når jeg dro hjem brukte jeg dagen på å lese meg opp om hva brokk er. Jeg fant fort ut at det er noe barn kan få, at det ikke var så farlig og at selv ved alvorlig brokk hvor organene ligger på utsiden så var overlevelsessjansene over 97%. Vi var redde, men regnet med at det kommer til å gå fint likeveld. Vi snakket om at vi kunne risikere å måtte bli på sykehuset noen uker og at mini kunne få noen operasjoner når den kom. Det ville nok bli tøft, men det ville nok gå bra til slutt.

Sjokket var derfor stort når vi kom til legen på fredag og etter tydelige undersøkelser så sa han at hele buken var defekt og at når det er så mye, og så tidlig så ville fosteret trolig ikke overleve svangerskapet. Og om det overlevde svangerskapet så ville det trolig ikke overleve operasjonen uansett. Også legen sa at han ikke så beina tydelig for de lå unaturlig pga deffekten i buken. Vi fikk beskjed om å prate sammen i løpet av helgen og ta et valg, men vi fikk samtidg bekjed om at legen anbefalte abort. Vi fikk godt med informasjon og en ny time på mandag morgen. I helgen hadde vi pratet sammen og ble enige om at selv om valget var vårt så var det egentlig ikke så mye valg å ta. Resten av helgen byttet vi på å prate og spille tv spill for å distrahere oss fra verden. Mannen tok ansvaret for å informere familie og venner da jeg ikke orket å prate med andre enn mamma som kom på besøk samme dagen. På mandagen møtte vi opp med tungt hjerte og med en bestemmelse om at valget var allerede tatt for oss. Vi ble nesten mer lettet over vår avgjørelse når vi fikk høre av en ny lege som tok en ny kontroll at det var ingen tvil, og at han nå så beina og at disse også var defekte og ikke mulig å gjøre noe med uansett. Selv med minimale sjanser for å overleve så ville mini aldri få et liv som var godt. Valget var riktig, men utrolig tungt.
Det kom som et slag når vi måtte signere på papirer om "frivillig abort". Vi måtte ta stilling til type abort, men legen anbefalte medisisk siden det var var mulig å gjennomføre en kromosontest og også en obduksjon for å se på sjansene for gjentagelsesfare. Dette var ikke mulig ved kirurgiusk abort og vi ønsket selvfølgelig å få svar.
Jeg fikk en pille som "satte igang prosessen" og fikk beskjed om å komme dagen etter for å få satt igang selve aborten. Det var ikke noe merkbart fra pillen jeg fikk først, men slik jeg gjetter ut fra det jeg har lest før er at det "stopper liv".

**************
Anbefaler å hoppe over denne delen for de som ikke ønsker å lese om en smertefull abort!
**************
Dagen etter ble jeg lagt inn på alenerom og mannen fikk egen seng i rommet og beskjed om at han kunne være der så lenge vi ønsket deg selv. Jeg fikk føste runde med 4*cystotec og en ny runde med 4*cystotec 3 timer senere når ingenting skjedde. 2 timer etter kjente jeg lett murring som utvilet seg mer og mer til smerter som kom i bølger utover dagen. Etter 6 timer var smertene ekstremt kraftige og jeg hadde fått flere runder med smertestillende (4*pinex forte og 4*Diclofenac). 2 timer senere ble smerte ekstreme og jeg fikk 2* morfin tabletter med en time mellomrom. De hadde ingen effekt og jeg vred meg i smerter. Jeg hadde begynt å blø, men det var bare noen få dråper hver gang jeg fikk på do. Jeg fikk heller ikke spise og drikke noe siden murringen begynte pga mulighet for narkose om det skulle bli behov for utskraping eller noe annet. Jeg var utslitt av smertene og mangel på mat og vann etter så mange timer. Jeg fikk drypp og en lege kom inn og skulle sjekke livmoren. Når hun begynte å "poke" rundt med en fingen fikk jeg så kraftige smerter at det svartnet og jeg lå og skal ukontrolert i en halvtime etterpå. Jeg fikk en sprøyte med ketorax (som er et alternativ til morfin som jeg ikke kunne få mer av på dette tidspunkt), men den tok bort bare ca 10% av toppene på smertene. Det var fortsatt uutholdelig og jeg svevde i svime mellom hver bølge med smerte. Jeg vurderte mulighet for å bytte til kirurgisk abort, selv om det betydde at vi ikke kom til å få noen svar. Jeg ble tatt med inn til gynekologisk kontroll med to leger og etter å ha sjeket litt sa de at livmoren ikke ville åpne seg trolig pga en kombinasjon av arrvev jeg hadde fra en kolposkopi (brenne bort en del av livmorveggen pga celleforandringer) når jeg var 16 år og at livmoren lå "bak noe" uten at jeg husker hva den lå bak. De tok en avgjørelse med å "dytte den opp" og det resulterte til at livmoren fikk press på seg og arrvevet løsnet opp. Selv om smertene var ekstreme akkurat når det ble gjort så førte det til at vannet gikk og alt ble ekstremt mye lettere med en gang. De vonde riene gikk fra å være ekstreme til å "overlevbare" og hele kroppen min kjente en lettelse over smertene som nå etter flere timer var gått ned drastisk. Jeg var nok ikke forberedt på at vannet skulle gå ved en så tidlig abort (det er også første gang jeg er gravid) så det resulterte til at jeg begynte å grine med en gang vi var tilbake på rommet og satt det og hulket hysterisk på skulderen til mannen i sikkert en halvtime. Så ble jeg akkutt kvalm og løp på do for å kaste opp. Etter alt dette så var formen overaskende fin. Jeg følte at jeg hadde hatt en utladning for alt og nå var klar for det som skulle komme videre. Jeg måtte bruke bekken og fosteret kom ut en halvtime etterpå uten noen komplikasjoner. jeg måtte jo sjekke siden jeg var nysgjerrig og så en liten lys arm med fingre midt i alt det røde. Det angrer jeg på nå kjenner jeg for det bilde klarer jeg ikke å bli kvitt. Jeg hadde bestemt meg på forhånd å forsøke å se på det hele litt upersonlig og siden det var så tidlig så var det jo ikke noe "barn" det var snakk om ennå. En time etter kom livmoren også, men de tok en UL for sikkerhetskyld og fant ut at jeg nok uansett trengte utskraping. Siden det nå var rundt klokka 2 på natten fikk jeg time først morgenen etter.
Jeg ble vekket en gang i timen for å sjekke at det ikke var kraftige blødninger og dagen etter gikk alt egentlig fint med 8 minutter under narkose og ingen problemer med utskraping. Vi dro hjem etter 28 timer på sykehus, helt utslitte og smålig i sjokk etter alt som hadde hendt siste døgnet på sykehuset
**************
Abort slutt!
**************

Nå vil vi begynne på nytt så tidlig som mulig, men kommer uansett til å vente minimum 3 uker da det er da svarere på kromosontesten skulle komme. Obduksjonen får vi nok ikke svar på før om 3-4 måneder ifølge sykehuset. Vi blir da kalt inn til en oppfølgingstime. Så lenge ønsker vi ikke å vente med å prøve igjen.
Det tøffe i vår hverdag er at mamma har kreft og vi vet ikke hvor lenge hun kommer til å leve. Hun vil nok leve et halvt år til, men utover det finnes det ingen garanti. Det er så synd om hun ikke ville i det minste få møte sitt barnebarn før hun skulle forsvinne, hun har tross alt gått og mast på barnebarn i flere år nå. Derfor er sorgen enda større etter aborten og frykten for at det vil ta tid før vi blir gravide og at det ikke skal gå bra neste gang heller. Jeg forsøker å trøste meg litt med at det tok jo ikke lang tid før jeg ble gravid sist, og jeg hadde jo tross alt ikke MA/SA slik at kroppen tydeligvis ihvertfall kjemper for at det skal gå bra. Legen sa også at med mindre det er kromosonfeil så er gjentagelsesfaren ekstrem liten da det trolig ikke skyldes hverken genetikk eller ting jeg hadde gjort med bare ekstrem uflaks med at ting har grodd feil. Og kanskje vil det bli lettere om noen dager eller uken, men akkurat nå sitter jeg hjemme i soffaen sliten, smerter i magen (ikke store), blødninger, blåmerker etter alle sprøytene jeg fikk på sykehuset, uvistheten om jeg vil klare å gå på jobb neste uke eller burde sykemelde meg og ikke minst frykten for all ventetiden frem til vi vet noe mer eller vi kan glede oss over en ny mini. Akkurat nå føles det ut som verden er imot oss :(

Eneste lyspunktet er all støtten jeg har fått fra mannen min. Han er virkelig beste mannen jeg kunne ha fått. Og alle venner og familie rundt oss som vi har fortalt dette til. Jeg hadde nok ikke taklet det uten alle menneskene rundt meg <3
 
Last edited:
Kjære deg , jeg gråter for deg her jeg sitter ! For ett helvete du har vært igjennom .
Jeg har aldri måttet ta ett så forferdelig valg som dere har måttet ,men min første døde i uke 20 og din beskrivelse av aborten er som å høre om min abort. (Jeg har alltid kalt det fødsel for det var det det var). Vi ventet lenger enn det dere har planer om før vi prøvde på nytt men da vi prøvde satt den med en gang og jeg har nå en nydelig jente på snart 3 år !
Håper dere får det til med en gang og at den sitter som den skal så du kan få vist ditt barn til moren din , skjønner godt at det tynger hos deg !
Min kjære farmor ville alltid bli oldemor men døde mens vi var gravide med jenta vår og det gjør så vondt og ikke få lov og vise henne oldebarnet hun ønsket seg så sterkt .
Sender en stor klem og ønsker dere lykke til videre med å få en liten spire ❤️
 
Kjære deg , jeg gråter for deg her jeg sitter ! For ett helvete du har vært igjennom .
Jeg har aldri måttet ta ett så forferdelig valg som dere har måttet ,men min første døde i uke 20 og din beskrivelse av aborten er som å høre om min abort. (Jeg har alltid kalt det fødsel for det var det det var). Vi ventet lenger enn det dere har planer om før vi prøvde på nytt men da vi prøvde satt den med en gang og jeg har nå en nydelig jente på snart 3 år !
Håper dere får det til med en gang og at den sitter som den skal så du kan få vist ditt barn til moren din , skjønner godt at det tynger hos deg !
Min kjære farmor ville alltid bli oldemor men døde mens vi var gravide med jenta vår og det gjør så vondt og ikke få lov og vise henne oldebarnet hun ønsket seg så sterkt .
Sender en stor klem og ønsker dere lykke til videre med å få en liten spire ❤️
 
For en tøff opplevelse, sender deg mange klemmer :Heartred:Heartred
 
Trollmor: Det er godt å høre at det går bra selv med en slik dårlig abort opplevelse :)
Hvor lenge ventet dere før dere prøvde på nytt? Gikk fødselen bra eller var det noen problemer da også?

Vi ble enige om at om vi tok avtand og ikke kalte det fødsel og heller ikke fikk noe personlig forhold til fosteret så ble det enklere å håndtere for oss ihvertfall. Men det er jo klart at det er vesentlig forskjell på 12 uker og 20 uker slik du opplevde. (ifølge app`en hadde jeg 11+5, men ifølge legen hadde jeg 12+1 på abort dagen ut fra tidligere mål. Legen valgte å bruke "våre" tall slik at vi slapp unna å måtte forklare oss for abortnemnda og det er jeg veldig glad for. Å søke om frivillig abort når det langt fra er frivillig hadde nok gjort det hele mye tøffere og ventetiden lengre)
 
Uff for en forferdelig opplevelse dere har hatt!! :( Mange, gode klemmer til dere <3
 
Jeg har også tatt det valget, og det er grusomt. Vi måtte igjennom abortnemnda, men det var bare en formalitet siden engelen vår hadde 0 sjans til å overleve. Jeg ble gravid igjen 2-3 måneder senere. Alt for tidlig for meg, svangerskapet ble preget av angst for at babyen skulle være dødelig syk denne gangen også. Men jeg angrer ikke, for min datter er verdens beste <3 Jeg liker å tenke at hennes englesøster våker over henne :)
 
Vi ventet i 5 mnd før vi var klare for å prøve på nytt og da satt den med en gang og jeg hadde ett kjempe fint svangerskap , der jeg nesten hele tiden klarte og kose meg med graviditeten . fødselen gikk litt vel fort og hun kom i sykebilen med rompa først men det var fordi jeg hadde en skillevegg i livmoren som gjorde at hun ikke fikk snudd seg ! (Den har jeg nå operert bort)
Gode klemmer til deg !
 
Så utrolig trist å lese.
Sender over mange klemmer!
 
Jeg har også tatt det valget, og det er tøft.. Vi måtte gjennom abortnemda, men bare som en formalitet. Jeg var 21+3 da engelen vår ble født. Vi valgte å begrave ham, siden vi har to barn fra før som selvfølgelig gledet seg til å bli storesøsken. Det har vært lettere for alle når vi har en grav å gå til, og en navn å forholde oss til.

Når alt stod på, ønsket jeg bare å reise hjem å kaste alt av babyutstyr som vi hadde spart fra de andre barna. Men mannen sa vi skulle forsøke igjen. Da alt var overstått, var det akkurat omvendt. Jeg ønsket å forsøke igjen med en gang, men mannen måtte tenke. Men vi ble fort enige, og jeg hadde en menstruasjon etter fødselen før jeg ble gravid igjen. Men jeg kjenner at dette svangerskapet er annerledes enn de andre. Har vært på ultralyd og fått beskjed om at alt ser fint ut denne gangen (fikk også beskjed om at det ikke skal skje igjen, da det ikke var kromosonfeil, bare utviklingsfeil). Men kjenner at hodet ikke helt tror på at alt er i orden. Forsøker hele tiden å overbevise meg selv om at dette blir en normal fødsel, med en levende baby som resultat, men det er ikke lett.

Lykke til videre! Ønsker dere alt godt
 
Vi ventet i 5 mnd før vi var klare for å prøve på nytt og da satt den med en gang og jeg hadde ett kjempe fint svangerskap , der jeg nesten hele tiden klarte og kose meg med graviditeten . fødselen gikk litt vel fort og hun kom i sykebilen med rompa først men det var fordi jeg hadde en skillevegg i livmoren som gjorde at hun ikke fikk snudd seg ! (Den har jeg nå operert bort)
Gode klemmer til deg !

Så bra at det gikk fint med dere da :)
Jeg er litt nervør for at samme årsaken kan skape trøbbel ved en eventuelt senere fødsel, men får vel bare ta det som det kommer. Er bare så lett å beskymre seg for alt på en gang.
 
Jeg har også tatt det valget, og det er grusomt. Vi måtte igjennom abortnemnda, men det var bare en formalitet siden engelen vår hadde 0 sjans til å overleve. Jeg ble gravid igjen 2-3 måneder senere. Alt for tidlig for meg, svangerskapet ble preget av angst for at babyen skulle være dødelig syk denne gangen også. Men jeg angrer ikke, for min datter er verdens beste <3 Jeg liker å tenke at hennes englesøster våker over henne :)

Så bra at det gikk fint og at dere fikk en frisk datter da :)
Hadde dere noe ekstra oppfølging underveis da? Jeg tror nok ikke vi vil velte så lenge pga at min mor er syk og vi ønsker å forsøke så snart som mulig. Desverre blir det litt preg av angst for svangerskapet, eller preg av å "ikke rekke det" uansett tror jeg. Får bare satse på at vi får god oppfølging og at man tidlig kan sjekke om det er noe galt (eller helst ikke noe galt da).
 
Jeg har også tatt det valget, og det er tøft.. Vi måtte gjennom abortnemda, men bare som en formalitet. Jeg var 21+3 da engelen vår ble født. Vi valgte å begrave ham, siden vi har to barn fra før som selvfølgelig gledet seg til å bli storesøsken. Det har vært lettere for alle når vi har en grav å gå til, og en navn å forholde oss til.

Når alt stod på, ønsket jeg bare å reise hjem å kaste alt av babyutstyr som vi hadde spart fra de andre barna. Men mannen sa vi skulle forsøke igjen. Da alt var overstått, var det akkurat omvendt. Jeg ønsket å forsøke igjen med en gang, men mannen måtte tenke. Men vi ble fort enige, og jeg hadde en menstruasjon etter fødselen før jeg ble gravid igjen. Men jeg kjenner at dette svangerskapet er annerledes enn de andre. Har vært på ultralyd og fått beskjed om at alt ser fint ut denne gangen (fikk også beskjed om at det ikke skal skje igjen, da det ikke var kromosonfeil, bare utviklingsfeil). Men kjenner at hodet ikke helt tror på at alt er i orden. Forsøker hele tiden å overbevise meg selv om at dette blir en normal fødsel, med en levende baby som resultat, men det er ikke lett.

Lykke til videre! Ønsker dere alt godt


Hei,
Ja jeg skjønte at abortnemnda også skulle bli en formalitet, men jeg er veldig glad for at vi slapp det siden legen brukte våre tall for å gi oss lengre tid.
Jeg tenker at om jeg blir gravid igjen så vil jeg nok heller bruke litt ekstra penger på ekstra UL. Får dere noen ekstra oppfølging i forbindelse med svangerskapet?
Et annet spørsmål også, måtte du utskraping eller gikk det fint uten? Har lest at man bør vente lengre dersom man har hatt utskraping, men de sa ikke noe på sykehuset til meg så vet ikke om det stemmer. Greit å høre med folk som har litt erfaring selv.


Jeg håper det går fint for dere denne gangen og at du klarer å slappe litt av underveis :)
 
Så bra at det gikk fint og at dere fikk en frisk datter da :)
Hadde dere noe ekstra oppfølging underveis da? Jeg tror nok ikke vi vil velte så lenge pga at min mor er syk og vi ønsker å forsøke så snart som mulig. Desverre blir det litt preg av angst for svangerskapet, eller preg av å "ikke rekke det" uansett tror jeg. Får bare satse på at vi får god oppfølging og at man tidlig kan sjekke om det er noe galt (eller helst ikke noe galt da).
Jeg hadde en ultralyd for å sjekke at det var liv, og deretter en ultralyd ca 12 uker på vei i sammenheng med blodprøve for å kalkulere risikoen for kromosomfeil. Vår engel hadde en sjelden kromosomfeil. Utover det var det lite oppfølging, siden det ikke var snakk om risiko for prematur fødsel eller noe annet som kunne skade babyen. Fikk mange samtaler med jordmor da, da jeg slet med å skulle skape bånd til babyen. Men da hun var ute var det ikke noe problem med tilknytning :)
 
Jeg hadde en ultralyd for å sjekke at det var liv, og deretter en ultralyd ca 12 uker på vei i sammenheng med blodprøve for å kalkulere risikoen for kromosomfeil. Vår engel hadde en sjelden kromosomfeil. Utover det var det lite oppfølging, siden det ikke var snakk om risiko for prematur fødsel eller noe annet som kunne skade babyen. Fikk mange samtaler med jordmor da, da jeg slet med å skulle skape bånd til babyen. Men da hun var ute var det ikke noe problem med tilknytning :)

Ok. Vi har ikke fått svar på kromosontestene ennå så vet ikke om det er feil. Fikk beskjed på sykehuset om at vi kunne få tidlig oppfølging, men er bare usikker på hvor tidlig. Regner med at vi i det minste får oppfølging rundt uke 12 for å se om det eventuelt er i orden da. Var jo veldig tydelig på UL i uke 11 allerede at det var en stor skade i buken.
Vi skal jo også inn til en samtale ang svar på obduksjon rundt august og det virker så absurd å forsøke å planlegge et nytt svangerskap i dagens situasjon. Heldigvis går det litt bedre nå enn for noen dager siden så tror nok humøret skal komme seg etterhvert. Men jeg tror nok det er litt lettere når vi "bare" hadde 12 uker og ikke lengre slik som mange andre her desverre :(
 
Hei,
Ja jeg skjønte at abortnemnda også skulle bli en formalitet, men jeg er veldig glad for at vi slapp det siden legen brukte våre tall for å gi oss lengre tid.
Jeg tenker at om jeg blir gravid igjen så vil jeg nok heller bruke litt ekstra penger på ekstra UL. Får dere noen ekstra oppfølging i forbindelse med svangerskapet?
Et annet spørsmål også, måtte du utskraping eller gikk det fint uten? Har lest at man bør vente lengre dersom man har hatt utskraping, men de sa ikke noe på sykehuset til meg så vet ikke om det stemmer. Greit å høre med folk som har litt erfaring selv.


Jeg håper det går fint for dere denne gangen og at du klarer å slappe litt av underveis :)

Det var ikke moro å sitte foran damene i nemda, men det måtte gjøres...
På en måte får vi ekstra oppfølging. Kan komme til jordmor og lege når jeg måtte ønske. På ettersamtalen på sykehuset, sa de at dersom jeg ble gravid igjen, kunne jeg få tidlig ul i uke 16. Da jeg var inne på denne for noen uker siden, sa jordmoren da at dette svangerskapet vil medisinsk sett være ett helt normalt svangerskap. Men mentalt er det jo noe helt annet. Så hun sa også at vi hadde åpen billett inn til ul, når vi måtte ønske. Noe jeg syntes var veldig greit å vite. Nå skal jeg inn igjen på oul om to uker, men kjenner jeg gruer meg i frykt for å få samme beskjed som sist.
Jeg måtte ikke ha utskraping nei, jeg hadde en helt "normal" fødsel, hvis det kan kalles det. En bitte liten gutt som så helt perfekt ut, i tillegg kom morkaken ut som den skulle.
jeg har også hørt at en bør vente lenger dersom man har hatt utskrapning. Til meg sa de i grunnen ingenting om når vi kunne forsøke igjen, bare at vi burde vente til blødningene gav seg. og siden jeg blødde i 6 uker etter fødsel, så tok det jo litt tid før vi fikk forsøke igjen.

Nå skal jeg til legen i morgen, for å få sykemelding. Delvis pga bekkentrøbbel, delvis pga hodet kjenner jeg. Er ikke helt til stedet når jeg er på jobb...
 
Det var ikke moro å sitte foran damene i nemda, men det måtte gjøres...
På en måte får vi ekstra oppfølging. Kan komme til jordmor og lege når jeg måtte ønske. På ettersamtalen på sykehuset, sa de at dersom jeg ble gravid igjen, kunne jeg få tidlig ul i uke 16. Da jeg var inne på denne for noen uker siden, sa jordmoren da at dette svangerskapet vil medisinsk sett være ett helt normalt svangerskap. Men mentalt er det jo noe helt annet. Så hun sa også at vi hadde åpen billett inn til ul, når vi måtte ønske. Noe jeg syntes var veldig greit å vite. Nå skal jeg inn igjen på ul om to uker, men kjenner jeg gruer meg i frykt for å få samme beskjed som sist.
Jeg måtte ikke ha utskraping nei, jeg hadde en helt "normal" fødsel, hvis det kan kalles det. En bitte liten gutt som så helt perfekt ut, i tillegg kom morkaken ut som den skulle.
jeg har også hørt at en bør vente lenger dersom man har hatt utskrapning. Til meg sa de i grunnen ingenting om når vi kunne forsøke igjen, bare at vi burde vente til blødningene gav seg. og siden jeg blødde i 6 uker etter fødsel, så tok det jo litt tid før vi fikk forsøke igjen.

Nå skal jeg til legen i morgen, for å få sykemelding. Delvis pga bekkentrøbbel, delvis pga hodet kjenner jeg. Er ikke helt til stedet når jeg er på jobb...


Uke 16 er ganske sent føler jeg. Var det slik at de ikke kunne se noe før uke 16 tidligere heller?
Har du allerede hatt UL og det har sett greit ut, eller blir det første dere får nå om 2 uker?
Jeg håper og krysser fingrene for at det går fint og at dere får en frisk baby denne gangen :)
Har du fått noe tilbud om å snakke med en psykolog? Jeg fikk tilbud hos fastlegen. Hun sa at om jeg trengte det nå eller senere så var det bare å si fra så skulle hun henvise meg videre. Tenker at om jeg får for mye angst under neste svangerskap så vil nok det være en god ide for å få ned stressnivået kanskje.
 
Ok. Vi har ikke fått svar på kromosontestene ennå så vet ikke om det er feil. Fikk beskjed på sykehuset om at vi kunne få tidlig oppfølging, men er bare usikker på hvor tidlig. Regner med at vi i det minste får oppfølging rundt uke 12 for å se om det eventuelt er i orden da. Var jo veldig tydelig på UL i uke 11 allerede at det var en stor skade i buken.
Vi skal jo også inn til en samtale ang svar på obduksjon rundt august og det virker så absurd å forsøke å planlegge et nytt svangerskap i dagens situasjon. Heldigvis går det litt bedre nå enn for noen dager siden så tror nok humøret skal komme seg etterhvert. Men jeg tror nok det er litt lettere når vi "bare" hadde 12 uker og ikke lengre slik som mange andre her desverre :(
Jeg fikk komme inn til fastlegen med en gang jeg ble gravid igjen, og første ul var ca uke 8. Da vi var på oppfølgingasamtale så mistenkte jeg at jeg var gravid igjen, og det stemte jo :) Møtte overlegen som bekreftet at babyen var alvorlig syk da jeg var inn til ultralyd i uke 8. Det var veldig koselig å få gode assosiasjoner til den personen som endte vår glede sist :)
 
Uke 16 er ganske sent føler jeg. Var det slik at de ikke kunne se noe før uke 16 tidligere heller?
Har du allerede hatt UL og det har sett greit ut, eller blir det første dere får nå om 2 uker?
Jeg håper og krysser fingrene for at det går fint og at dere får en frisk baby denne gangen :)
Har du fått noe tilbud om å snakke med en psykolog? Jeg fikk tilbud hos fastlegen. Hun sa at om jeg trengte det nå eller senere så var det bare å si fra så skulle hun henvise meg videre. Tenker at om jeg får for mye angst under neste svangerskap så vil nok det være en god ide for å få ned stressnivået kanskje.

Det var ikke mulig å se noe før tidligst i uke 16. Da jeg fikk timen, trodde jeg at jeg var 15 uker, men ble satt tilbake til 14 uker. Så det de klarte å se da, så fint ut. Men det var jo i grunnen tidlig til at de kan være sikre. Skal tilbake om to uker, da er det oul. Er da 18 uker, så håper de ser ordentlig da. Men jeg håper jo og tror at alt er i orden denne gangen. "Alle" leger og jordmødre har sagt at dette skal ikke skje igjen. Jeg har to friske barn fra før, så det er ingenting som tilsier at dette skal skje igjen. Det var bare en feil som skjedde under utviklingen sist.
Jeg tror at fastlegen sa rett etter at alt hadde skjedd, at dersom jeg hadde behov for psykolog, så måtte jeg gi beskjed. Men føreløpig har jeg ikke søkt hjelp. Har to gode venninner som får alle bekymringene mine :)

Det viktigste under neste svangerskap for deg, er å si i fra dersom du synes det blir tøft. Slik at du får ekstra oppfølging. Selv om ekstra oppfølging kanskje ikke er nødvendig medisinsk sett, så kan det være til stor hjelp mentalt sett. Jeg kan komme til jordmoren min akkurat når jeg måtte ønske, og jeg kan få ul på sykehuset, dersom jeg skulle føle behov for det. Det synes jeg er veldig betryggende.
 
Back
Topp