Med uke 7 mener jeg altså 7+0/uke 8
Jeg mistet veldig tidlig (5+2 hvis jeg husker riktig), men da hadde jeg blødd i flere dager. Rødt og friskt blod. Hadde ikke smerter før siste dagen/dagen fosteret ble støtt ut. Fikk tydelige mensmurringer og blødningen tok seg vesentlig opp etter hver runde med smerter. Gikk litt i rykk og napp, på tredje runden med kramper var jeg sikker på at selve fosteret var støtt ut. Visste ikke hva jeg gikk til, men skjønte at det var det som skjedde når det skjedde. Det var ikke veldig smertefullt for min del, men uvant da jeg ikke har så mye menssmerter vanligvis.
Har opplevd to SA nå. Med den første var jeg 5+3 og jeg begynte å spotte lyserosa. Det tok seg opp innen 24 timer og ble kraftig blødning. Hadde ingen smerter da.
Rosa utflod og litt avtakende symptomer mandag og tirsdag. Brun utflod/blod i dag og en del magesmerter. Symptomene mine har vært mye kvalme og veldig ømme pupper. Har i tillegg plutselig lyst på kaffe igjen i dag.
Takk for at du deler. For meg hjelper det å forberede meg på ulike scenarioer. Godt å høre at det ikke var så smertefullt for deg, og håper du slipper å oppleve det igjen
Takk for deling, og godt å høre at du ikke har hatt så mye vondt fysisk. Det psykiske er et kapittel for seg selv
Ønsker du å prøve på nytt?
Det psykiske er noe helt annet ja. Har vært hos Amathea i dag og ble anbefalt å kontakte fastlegen for henvisning til psykolog. Får se om jeg gjør det eller ikke.Takk for deling, og godt å høre at du ikke har hatt så mye vondt fysisk. Det psykiske er et kapittel for seg selv
Det er veldig fint å ha noen nøytrale å snakke med, og som klare å se mentale mønstre og gi verktøy. Har snakket med psykolog selv ved flere anledninger, og har bare gode erfaringer
Sterkt av deg å prøve på nytt. Jeg var også klar for det etter første SA i desember, men etter en kjemisk og nå en til SA, har jeg ingenting igjen. Skal sies at jeg går veldig all-in og lever praktisk talt som en gravid hele tiden. I lengden syns jeg det har blitt en belastning mentalt
Det skjønner jeg veldig godt. Hadde en MA i oktober og har vært helt desperat etter å bli gravid igjen etter det. Syntes den også var mye mer traumatisk enn begge SAene jeg har hatt. Bare dritt at det skulle ta så lang tid også gå rett til helvete igjen, men å ta pause er ikke aktuelt. Det gir meg mer angst å stoppe å prøve, og om jeg mister en gang til har jeg rett på oppfølging.Det er veldig fint å ha noen nøytrale å snakke med, og som klare å se mentale mønstre og gi verktøy. Har snakket med psykolog selv ved flere anledninger, og har bare gode erfaringer
Viktig å ta vare på seg selv oppi det hele, det er ikke jeg så god på
Kjenner igjen desperasjonsfølelsen. Og nei, de alkoholenhetene har ingenting å si for meg heller. Det er mer kaffe, sukker, vitaminer etc hos meg, følelsen av å leve i et konstant regime jeg syns er tungt. Håper du finner noen du kan sortere tanker sammen med, og håper virkelig at du lykkes neste gangDet skjønner jeg veldig godt. Hadde en MA i oktober og har vært helt desperat etter å bli gravid igjen etter det. Syntes den også var mye mer traumatisk enn begge SAene jeg har hatt. Bare dritt at det skulle ta så lang tid også gå rett til helvete igjen, men å ta pause er ikke aktuelt. Det gir meg mer angst å stoppe å prøve, og om jeg mister en gang til har jeg rett på oppfølging.
Jeg lever normalt sett omtrent som en gravid, med unntak av et par enheter i ny og ne, så akkurat den biten er ikke så belastende her heldigvis. Men hele prosessen er uansett veldig tøff
har du press på deg aldersmessig også?
Skjønner. Jeg spiser litt sukker når jeg er gravid også, og drikker litt Pepsi Max. Bare lever helt normalt egentlig, alt med måteKjenner igjen desperasjonsfølelsen. Og nei, de alkoholenhetene har ingenting å si for meg heller. Det er mer kaffe, sukker, vitaminer etc hos meg, følelsen av å leve i et konstant regime jeg syns er tungt. Håper du finner noen du kan sortere tanker sammen med, og håper virkelig at du lykkes neste gang
Skjønner det. Når man har et ønske om (et til) barn, så er det det som gjelderSkjønner. Jeg spiser litt sukker når jeg er gravid også, og drikker litt Pepsi Max. Bare lever helt normalt egentlig, alt med måte
Men takk for det! Debatterer veldig på om jeg skal be om mer hjelp enn bare Amathea eller ikke. Syntes det er veldig ubehagelig.
Jeg er 33, så ikke veldig press enda, men jeg stresser veldig med at aldersforskjellen mellom førstemann og et søsken bare blir større og større
Får du dratt på ultralyd og bekreftet/avkreftet mistankene dine eller?
De blir sikkert gode søsken for hverandre uansett hvor mange år og mnd det blir. Syns du det hjalp å snakke med Amathea, har du flere timer hos dem? Jeg har fra før en planlagt ultralyd på fredag, så regner med det blir bekreftet der...
Tja, det er jo fint å få luftet litt ting, men jeg trenger mer enn 45 min i alle fall. Og jeg er ganske langt nede i en grop mentalt nå, så usikker på om Amathea alene kan hjelpe med å få meg opp derfra. Men skal tilbake om 2 uker.Skjønner det. Når man har et ønske om (et til) barn, så er det det som gjelder
