Er det virkelig sunt å krangle?

[Orly]

Hadde en diskusjon med to av søstrene mine i går, og samtalen dreide inn på dette med parforhold og krangling. Begge hevdet hardnakket (som mange andre) at det er bare sunt å krangle innimellom, opprenskning etc.
Selv mener jeg at de færreste parforhold blir skadet av å krangle en gang i blant, men at det ofte er et tegn på dårlig kommunikasjon i hverdagen. Og heller litt tvert imot - det er sunt å ikke krangle. (Så fremt begge parter er likeverdige og takhøyden er høy nok til å kunne ta problemer når de kommer).

Selv har vi krangla 2 (unødvendige) ganger (fyllekrangler i begynnelsen av forholdet) på 6 år, men vi har det fineste, mest stabile forholdet i vår omgangskrets, syns jeg.
Vi diskuterer ofte da, og er det noe vi irriterer oss over, så sier vi det med en gang, før det rekker å vokse seg stort. Sier vi ingenting, så er det ingenting å være irritert for heller. Og hinting er strengt forbudt.
Dette mener da mine søstre er usunt. At vi hadde hatt godt av å ruske opp litt, få rensa opp og sagt alt vi har på hjertet. "Problemet" mitt er bare at jeg føler jeg får sagt det jeg vil uten krangling, og lufta er klar som på en fjelltopp.

Hva mener dere? Bare sunt å krangle litt?

 

[:)Solsikke:)]

Så lenge det ikke ligger noe som irriterer så trenger du ikke å krangle

Vi har kranglet men luften renses jo mye bedre dersom vi snakker i lag

 

[Kengu]

Hva legger du i ordet krangling da?

 

[Krösa Maja]

Hva er krangling da? Diskusjon for deg, men kan være krangling for andre. Jeg liker å krangle litt jeg, kunne ikke levd i ett forhold uten å krangle noen gang. Jeg ser for meg forhold uten krangling som forhold uten gnist ett dødt forhold.
Så ja krangling er sunt en gang i blant, og ingenting er vel bedre enn når man blir gode venner etter en krangel igjen

 

[Ingenbruker]

Nei det er ikke sundt, det er som du sier tegn på dårlig kommunikasjon i forholdet.

Vi kranger svært lite. Kan nevne 2 krangler så langt og jeg er utrolig glad for at vi har det forholdet vi har

 

[Sylvanas]

Krangling kan være et flott verktøy for å FÅ bedre kommunikasjon. Her har vi kranglet en del, men det blir mindre og mindre, fordi vi lærer av krangelen. Og vi lærer hva som er verdt å kjempe for hos den andre.

 

[Ingenbruker]

Krangling kan være et flott verktøy for å FÅ bedre kommunikasjon. Her har vi kranglet en del, men det blir mindre og mindre, fordi vi lærer av krangelen. Og vi lærer hva som er verdt å kjempe for hos den andre.

Er det ikke lettere å sette seg ned å snakke sammen? Må det bli opphetet for å snakke om ting?

 

[Sylvanas]

Er det ikke lettere å sette seg ned å snakke sammen? Må det bli opphetet for å snakke om ting?

Hvorfor skal alt gjøres så lett?
Vi er forskjellige. Enkelte av oss klarer ikke å få frem alt vi vil si hele tiden, enkelte er hissigere av natur og oppildnes av en krangel. Noen liker såkalt makeupsex. Noen ganger får man frem ting man ikke visste at betydde mye for en.
Om man ikke liker krangling så er jo det greit, men det betyr ikke at det er noe negativt for alle forhold.

 

[Orly]

Krangling ser jeg på som opphetet diskusjon, gjerne med sterke følelser (gråt, sinne, hevede stemmer), der man gjerne må gå seg en tur for å lufte hodet i etterkant, og må "bli venner" igjen.
Diskusjon er når man er uenige i noe, men klarer å prate seg frem til en løsning/enighet, uten at man skal måtte kjenne på sterkere følelser enn overbevisning/mild irritasjon.

 

[Ingenbruker]

Hvorfor skal alt gjøres så lett?
Vi er forskjellige. Enkelte av oss klarer ikke å få frem alt vi vil si hele tiden, enkelte er hissigere av natur og oppildnes av en krangel. Noen liker såkalt makeupsex. Noen ganger får man frem ting man ikke visste at betydde mye for en.
Om man ikke liker krangling så er jo det greit, men det betyr ikke at det er noe negativt for alle forhold.

Neinei. Det er klart alle må jo gjøre de som passer best, bare måtte spørre ettersom du ser på det som en god måte for å forbedre kommunikasjonen på

 

[Trappetrollet]

Hadde en diskusjon med to av søstrene mine i går, og samtalen dreide inn på dette med parforhold og krangling. Begge hevdet hardnakket (som mange andre) at det er bare sunt å krangle innimellom, opprenskning etc.
Selv mener jeg at de færreste parforhold blir skadet av å krangle en gang i blant, men at det ofte er et tegn på dårlig kommunikasjon i hverdagen. Og heller litt tvert imot - det er sunt å ikke krangle. (Så fremt begge parter er likeverdige og takhøyden er høy nok til å kunne ta problemer når de kommer).

Selv har vi krangla 2 (unødvendige) ganger (fyllekrangler i begynnelsen av forholdet) på 6 år, men vi har det fineste, mest stabile forholdet i vår omgangskrets, syns jeg.
Vi diskuterer ofte da, og er det noe vi irriterer oss over, så sier vi det med en gang, før det rekker å vokse seg stort. Sier vi ingenting, så er det ingenting å være irritert for heller. Og hinting er strengt forbudt.
Dette mener da mine søstre er usunt. At vi hadde hatt godt av å ruske opp litt, få rensa opp og sagt alt vi har på hjertet. "Problemet" mitt er bare at jeg føler jeg får sagt det jeg vil uten krangling, og lufta er klar som på en fjelltopp.

Hva mener dere? Bare sunt å krangle litt?

Jeg er enig med deg, jeg. Frasen "det er sunt å krangle litt" brukte vi bare hjemme som en spøk, da jeg vokste opp. Det var fordi jeg og bestefar latet som om vi kranglet hele tiden, men vi gjorde aldri det på ordentlig....

Jeg og kjæresten kranglet litt oftere før men det var pga. misforståelser eller irriterende hendelser som kom av alkoholinntak. Har ikke kranglet på veldig lenge, men vi kan prate om ting. Diskutere og prate om det vi har på hjertet.

Personlig er ikke krangling bra for meg, og i de forholdene jeg kranglet endel gikk det aldri bra i lengden.

 

[1980]

Vi "krangler" aldri. Men diskusjoner har vi, og jeg må ta meg i å ikke være taus når jeg blir oppgitt/sint. Synes heller ikke krangling er sunt. Barn krangler Voksne får holde seg i skinnet og ha en saklig og åpen diskusjon, og jenke seg når det er nødvendig. Diskusjonen bør komme når man har roet seg ned hvis det renner over. Man får heller lufte seg litt først og så snakke, så det kan bli konstruktivt. Og velge tidspunkt der ingen er sliten og trett hvis det er noe viktig å ta opp.

 

[Sylvanas]

Neinei. Det er klart alle må jo gjøre de som passer best, bare måtte spørre ettersom du ser på det som en god måte for å forbedre kommunikasjonen på

Jeg skrev at det KAN være et godt verktøy. Kommer helt an på personligheter.

 

[Oh Dear]

Jeg tror det er sunt å ikke bite ting i seg, men er jo noe med kommunikasjonen da. Av og til kan kan sikkert en krangel renske opp litt, men tror dt er viktigere å kunne formidle følelser og snakke om ting mer fortløpende og på en annen måte enn krangling.

 

[SnartMammaTilTre88]

Hvorfor skal man absolutt krangle om ting? Det går an å prate skikkelig sammen.. Jeg hater krangling, og synes det er totalt unødvendig.
Jeg og kjæresten har vært sammen i 2 år, og vi har ikke krangla en eneste gang enda. Vi løser det heller på en annen måte

 

[Krösa Maja]

Krangling ser jeg på som opphetet diskusjon, gjerne med sterke følelser (gråt, sinne, hevede stemmer), der man gjerne må gå seg en tur for å lufte hodet i etterkant, og må "bli venner" igjen.
Diskusjon er når man er uenige i noe, men klarer å prate seg frem til en løsning/enighet, uten at man skal måtte kjenne på sterkere følelser enn overbevisning/mild irritasjon.

Så det å vise sterke følelser i ett parforhold er usunt? Sinne er en sterk følelse som er like velkommen hos oss som glad, trist
Vi er følelsesmennesker og vi viser følelser for hverandre selv om det da betyr at vi blir sinte på hverandre.
Vi er to helt forskjellige mennesker som bor sammen under samme tak, klart blir vi da både sinte, sure, blide og lei oss når vi er forskjellige.
Og det må være utrolig kjedelig i et forhold der man bestandig skal beholde maske, ikke vise at man blir sint og snakke rolig. Jeg hadde kjedet meg og følelsene mine hadde visnet bort

 

[Orly]

Så det å vise sterke følelser i ett parforhold er usunt? Sinne er en sterk følelse som er like velkommen hos oss som glad, trist
Vi er følelsesmennesker og vi viser følelser for hverandre selv om det da betyr at vi blir sinte på hverandre.
Vi er to helt forskjellige mennesker som bor sammen under samme tak, klart blir vi da både sinte, sure, blide og lei oss når vi er forskjellige.
Og det må være utrolig kjedelig i et forhold der man bestandig skal beholde maske, ikke vise at man blir sint og snakke rolig. Jeg hadde kjedet meg og følelsene mine hadde visnet bort

Klart å ha sterke følelser ikke er usunt. Her i huset har vi også stort følelsesspekter. Vi både gråter og ler, og kjenner på alle sider av følelsesspekteret. Men det er ytterst ytterst sjelden at mannen min får meg såpass ut av humør at jeg gråter og skriker. Heldigvis. For det ville jeg ha blitt utbrent av, og alt av kjærlighet ville til slutt visnet. Slik har jeg hatt det i tidligere forhold, og vet det ikke funker for meg. Det er oftere at vi er sammen om følelsene, ikke at vi er vendt mot hverandre.

Skjønner ikke helt hvorfor det er en selvfølge at man skal bli sint og lei seg, på hverandre, når man bor under samme tak? Her tar vi hensyn, så vi unngår det. Vet jeg at han har en dårlig dag, så henter jeg en kopp kaffe til ham, gir ham en klem og lar være å ta opp det at han glemmer å skru av babycallen, til et litt bedre tidspunkt. Vet han at jeg er sulten eller har pms, så tar han ikke opp alle pakkene som har kommet fra ebay i det siste. Men venter heller ikke for lenge, slik at det vokser til noe større enn det det egentlig er. Og det er ikke kjedelig i det hele tatt. Det er trygt og godt, jeg er aldri redd for å ta opp ting, jeg er aldri redd for at han skal feiltolke meg - for hvis jeg uttrykker meg klønete, så spør han til han er sikker på hva jeg mener. Jeg har vært i slike heftige forhold før, og det har uten unntak gått rett vest. Til slutt krangler vi så mye at det er umulig å komme ut av. Etter jeg traff mannen, så har temperamentet mitt på et vis roet seg. Jeg tar gjerne en god diskusjon, men er veldig glad for å slippe de vonde følelsene som tristhet, redsel, sterk provokasjon og utrygghet mot den personen som står meg aller nærmest. Fordi vi kommer sjelden til det punktet.
Men er klart at vi alle har forskjellig temperament og kommunikasjonsmetoder. Vet at for meg så hadde det IKKE vært sunt. Hva det er for dere må dere nesten vite selv, det vet ikke jeg. Kan være det er eneste/beste kommunikasjonsmetoden for noen. Men fortsatt, veldig glad for at det ikke er slik her. For det hadde passa dårlig til mannens og min personlighet.

 

[Hemmeligfrøken]

Her er vi begge hissige og det skal relativt lite til før vi hever stemmen! Vi kan godt rope litt til hverandre og blir skikkelig sint! MEN når vi er ferdige så er vi FERDIGE med det også da! Ingen av oss er langsinte!

Jeg anser ikke dette som usunt i hele tatt jeg!

Da jeg var liten kranglet mamma og pappa aldri... De kunne unngå å snakke sammen i ei uke hvis de var uenige! DET er usunt det og resulterte i sin tid til mang en krangel i mitt forhold fordi jeg trodde stillhet betydde at partneren min var sint!!

 

[Orly]

Her er vi begge hissige og det skal relativt lite til før vi hever stemmen! Vi kan godt rope litt til hverandre og blir skikkelig sint! MEN når vi er ferdige så er vi FERDIGE med det også da! Ingen av oss er langsinte!

Jeg anser ikke dette som usunt i hele tatt jeg!

Da jeg var liten kranglet mamma og pappa aldri... De kunne unngå å snakke sammen i ei uke hvis de var uenige! DET er usunt det og resulterte i sin tid til mang en krangel i mitt forhold fordi jeg trodde stillhet betydde at partneren min var sint!!

Det med silent treatment ser jeg også på som krangling, btw. Bare veldig langdryg og lite fruktbar.

 

[Krösa Maja]

Klart å ha sterke følelser ikke er usunt. Her i huset har vi også stort følelsesspekter. Vi både gråter og ler, og kjenner på alle sider av følelsesspekteret. Men det er ytterst ytterst sjelden at mannen min får meg såpass ut av humør at jeg gråter og skriker. Heldigvis. For det ville jeg ha blitt utbrent av, og alt av kjærlighet ville til slutt visnet. Slik har jeg hatt det i tidligere forhold, og vet det ikke funker for meg. Det er oftere at vi er sammen om følelsene, ikke at vi er vendt mot hverandre.

Skjønner ikke helt hvorfor det er en selvfølge at man skal bli sint og lei seg, på hverandre, når man bor under samme tak? Her tar vi hensyn, så vi unngår det. Vet jeg at han har en dårlig dag, så henter jeg en kopp kaffe til ham, gir ham en klem og lar være å ta opp det at han glemmer å skru av babycallen, til et litt bedre tidspunkt. Vet han at jeg er sulten eller har pms, så tar han ikke opp alle pakkene som har kommet fra ebay i det siste. Men venter heller ikke for lenge, slik at det vokser til noe større enn det det egentlig er. Og det er ikke kjedelig i det hele tatt. Det er trygt og godt, jeg er aldri redd for å ta opp ting, jeg er aldri redd for at han skal feiltolke meg - for hvis jeg uttrykker meg klønete, så spør han til han er sikker på hva jeg mener. Jeg har vært i slike heftige forhold før, og det har uten unntak gått rett vest. Til slutt krangler vi så mye at det er umulig å komme ut av. Etter jeg traff mannen, så har temperamentet mitt på et vis roet seg. Jeg tar gjerne en god diskusjon, men er veldig glad for å slippe de vonde følelsene som tristhet, redsel, sterk provokasjon og utrygghet mot den personen som står meg aller nærmest. Fordi vi kommer sjelden til det punktet.
Men er klart at vi alle har forskjellig temperament og kommunikasjonsmetoder. Vet at for meg så hadde det IKKE vært sunt. Hva det er for dere må dere nesten vite selv, det vet ikke jeg. Kan være det er eneste/beste kommunikasjonsmetoden for noen. Men fortsatt, veldig glad for at det ikke er slik her. For det hadde passa dårlig til mannens og min personlighet.

Aldri redd for å ta opp en eneste ting jeg heller, og vi er også snille med hverandre og tar hensyn til hverandre selv om vi krangler i blant.
Jeg mener det å kunne bli sint på sin partner er like greit som å være glad. Sint følelsen er like viktig følelse som alle andre følelser.
Kunne ikke jeg blitt sint på min mann så hadde jeg heller ikke vært trygg på han, men å ha ett forhold der alt må diskuteres saklig, der man må sette seg ned meg kaffekoppen og snakke det ihjel da hadde jeg flyttet av kjedsomhet. Ingenting er bedre enn å ut litt damp og friskluft inn i forholdet! Men det betyr ikke at vi er slemme med hverandre aldri klarer å kommunisere med hverandre og krangle er kun de gangene vi snakker sammen som mange tror