Er det som du trodde?

Tusen takk.
Nei, var absolutt ikke lett å stå i, men ikke lett å gi opp heller.
Men så har vi heller ingen fantastisk historie ift når pappaen fikk vite heller. Hadde jo funnet på artig før og det gikk dårlig så var ikke særlig mye optimisme hos noen av oss. Men hun virker å kose seg i magen heldigvis
Nei skjønner det:) men man trenger ikke noen fantastisk historie, for noe fantastisk kommer jo. Jeg gjorde heller ikke noe stort første gang. Sa bare st at jeg testet positiv. Og det selv etter at det var prøverør. Denne gangen tegnet sønnen en tegning hvor jeg bare skreiv på «jeg skal bli storebror i september 2018» og fikk lille til å gi den til han. Ikke noe store greier der heller:)
 
Ikke lett det der. Jeg og trodde det sist jeg gikk gravid, men så kom alle plagene. Har faktisk en del ligamentsmerter selv, sitter helt bom fast når de kommer.
Hehe akkurat det med når han kommer er vanskelig å vite, men han har nok veldig godt av å være inne en stund til:) men skjønner veldig godt hva du mener. Er siste gang jeg gjør dette nå:p

Fælt å si, men jeg blir litt tryggere når andre også blir så lammet av ligamentsmerter. Det var en av de tingene jeg var fullstendig uforberedt på, og aldri hadde hørt noe om. Så hvis mini skal ha søsken så håper jeg at det gir seg til neste gang. Går fra å være oppegående og fornøyd, til å vri meg i fosterstilling. Derfor kan jeg ikke jobbe heller :(

Mini må helst være inne til termin, men så er jeg klar! Veldig forberedt på overtid, da det er normen i min familie. Tror ikke en eneste en har kommet før termin :hilarious: men med denne varmen så er jeg i grunn snart klar til å hoppe rett til september og nydelig høstvær :happy:
 
4 år er jo lenge, så skjønner godt at det kan påvirke psyken når man endelig blir gravid! Gikk det fortere å bli gravid denne gangen eller?

Fort gjort å bli påvirket av sånne historier ja, og spesielt når det er i familien... blir litt det samme som at mamma en gang sa noe om at jeg ikke trengte å bekymre meg for spontanabort fordi det ikke lå til familien eller noe (klarer ikke å huske hvordan hun formulerte det, så dette er hvordan jeg tolket det), så det bidro nok til at jeg tenkte veldig lite på det med nr 1 ihvertfall... så det kan slå ut positivt også heldigvis [emoji28] Med nr 1 hadde jeg blødninger i starten til og med, bekymret meg jo litt, men slo meg veldig fort til ro da alt var fint på UL, og da jeg blødde med nr 2 også så var jeg ikke bekymret i det hele tatt... Nå med nr 3 presterte jeg å bekymre meg litt for at jeg IKKE blødde da, men fikk slått det fra meg heldigvis [emoji23][emoji23]

Rart hvor påvirket en blir av historiene rundt seg. I min familie har ingen opplevd SA men mamma opplevde en ma i 4mnd, og det tenkte jeg litt på når jordmor ikke fant hjertelyd med doppler i uke 14, til tross for at legen fant liv med ul i uke 11. Men har ellers følt meg ganske rolig. Mannen har vært helt sikker på at vi kom til å miste, fordi vi har flere venner som har opplevd sa i første graviditet. Men nå sitter vi her da, i uke 31 :)
 
Rart hvor påvirket en blir av historiene rundt seg. I min familie har ingen opplevd SA men mamma opplevde en ma i 4mnd, og det tenkte jeg litt på når jordmor ikke fant hjertelyd med doppler i uke 14, til tross for at legen fant liv med ul i uke 11. Men har ellers følt meg ganske rolig. Mannen har vært helt sikker på at vi kom til å miste, fordi vi har flere venner som har opplevd sa i første graviditet. Men nå sitter vi her da, i uke 31 :)

Ja ikke sant, blir jo til at man tenker på det da... Godt han tok feil da, og veldig oppløftende at vi er flere som aldri har opplevd SA/MA for man kan jo fort tenke at alle mister en eller flere i livet når man hører om hvor mange det skjer med... gått bra 3 av 3 ganger her nå *bank i bordet* men kjenner at jeg ikke tar det som en selvfølge [emoji846]
 
Var så engstelig for å ikke kunne bli gravid at jeg egentlig ikke hadde så store forventninger til selve graviditeten. Hadde 2 måneder uten noe særlig med symptomer, men så slo kvalmen til for fullt og den forfølger meg enda. Hadde ikke trodd jeg skulle bli så plaget, og ble veldig psykisk sliten i tillegg til det fysiske, når alle sa det ble bedre bare du kom til uke 12, så 14, så 16, så 18, så 20, men jeg ikke ble bedre uansett hvor langt jeg kom. Den forventningen til å bli bedre og at alle rundt meg bare måtte skuffes med at "nei jeg er fortsatt dårlig", tok hardt på.
Så det var først når lege, jordmor og alle rundt godtok at slik er det bare med denne graviditeten og endret fokus på hvordan gjøre det beste ut av situasjonen, at jeg klarte å begynne å kose meg som gravid. :)
Klart det er tungt å være kvalm hele tiden, men nå som jeg godtar at det er sånn det er, så klarer jeg å gjøre mer ut av dagene mine, og godta de dagene jeg ikke klarer noe. Og de dagene jeg klarer å få i meg nok mat gir jeg meg selv en liten applaus. Tar masse tilskudd for alt jeg mangler og blir fulgt godt opp av lege på sykehuset og av jordmor i kommunen. Så føler at lille og jeg blir godt ivaretatt, og at det er trygt og godt.:)

Litt flere plager nå når man er blitt så stor og langt på vei med bekken, pusten, hodepine, sliten osv, men tenker man må være litt snill med seg selv i denne perioden.:) Senke forventnigene til seg selv og prøve å kose seg den lille tiden som er igjen. Graviditetsplagene er heldigvis ikke kroniske, og selv jeg blir nok å savne å være gravid etterpå:) Fineste premien får man også:Heartred
 
Hadde ikke så mange forventninger. Det har gått relativt greit, mye mer sliten enn sist - men sånn er det når man har barn fra før :) gleder meg til å bli ferdig! Tenk å kunne ligge på magen, gå lange turer, lekeslåss (hehe), og ikke minst ha overskudd av energi i slutten av dagen :) det blir bra!
 
Ja ikke sant, blir jo til at man tenker på det da... Godt han tok feil da, og veldig oppløftende at vi er flere som aldri har opplevd SA/MA for man kan jo fort tenke at alle mister en eller flere i livet når man hører om hvor mange det skjer med... gått bra 3 av 3 ganger her nå *bank i bordet* men kjenner at jeg ikke tar det som en selvfølge [emoji846]

Helt sant, og at de aller fleste ikke opplever det flere ganger. Vet jo aldri hva som skjer videre i livet, men det går jo som oftest bra. Lett å tro at det er en kamp for de fleste når man er inne på forum.
 
Var så engstelig for å ikke kunne bli gravid at jeg egentlig ikke hadde så store forventninger til selve graviditeten. Hadde 2 måneder uten noe særlig med symptomer, men så slo kvalmen til for fullt og den forfølger meg enda. Hadde ikke trodd jeg skulle bli så plaget, og ble veldig psykisk sliten i tillegg til det fysiske, når alle sa det ble bedre bare du kom til uke 12, så 14, så 16, så 18, så 20, men jeg ikke ble bedre uansett hvor langt jeg kom. Den forventningen til å bli bedre og at alle rundt meg bare måtte skuffes med at "nei jeg er fortsatt dårlig", tok hardt på.
Så det var først når lege, jordmor og alle rundt godtok at slik er det bare med denne graviditeten og endret fokus på hvordan gjøre det beste ut av situasjonen, at jeg klarte å begynne å kose meg som gravid. :)
Klart det er tungt å være kvalm hele tiden, men nå som jeg godtar at det er sånn det er, så klarer jeg å gjøre mer ut av dagene mine, og godta de dagene jeg ikke klarer noe. Og de dagene jeg klarer å få i meg nok mat gir jeg meg selv en liten applaus. Tar masse tilskudd for alt jeg mangler og blir fulgt godt opp av lege på sykehuset og av jordmor i kommunen. Så føler at lille og jeg blir godt ivaretatt, og at det er trygt og godt.:)

Litt flere plager nå når man er blitt så stor og langt på vei med bekken, pusten, hodepine, sliten osv, men tenker man må være litt snill med seg selv i denne perioden.:) Senke forventnigene til seg selv og prøve å kose seg den lille tiden som er igjen. Graviditetsplagene er heldigvis ikke kroniske, og selv jeg blir nok å savne å være gravid etterpå:) Fineste premien får man også:Heartred

Haha jeg kommer nok til å glemme fort, og savne graviditeten jeg også. Kjenner megselv så godt :rolleyes:
 
Synes det er mye tyngre og mer sliten denne gangen enn første gang.
 
Helt sant, og at de aller fleste ikke opplever det flere ganger. Vet jo aldri hva som skjer videre i livet, men det går jo som oftest bra. Lett å tro at det er en kamp for de fleste når man er inne på forum.
Ikke sant, man er på forum litt på både godt og vondt sånn sett [emoji846]
 
Back
Topp