Skjønner deg godt. Fikk med meg litt av hva du gikk gjennom på vi som prøver forumet, og må si at du er tøff som fortsatte. Nå satt det endelig, og det er ikke lenge igjen til du endelig får møtt lille
Er det som du trodde?
- Trådstarter Prøver90
- Opprettet
Så utrolig rart at man kan ha det så annerledes selv etter flere svangerskap. Skulle nesten tro kroppen reagerte noe likt hvertfall. Får du et annet kjønn nå enn hva du har fra tidligere? Eller har du kanskje en av hver?Ble ikke som forventet nei...
første graviditet var jeg ung og uviten, hadde lite plager og ingen forventninger heller sikkert.
Andre graviditet var fantastisk, jeg koste meg og følte meg som født til å gå gravid både fysisk og psykisk.
Denne graviditeten har vært preget av angs, depsrisjon, bekkenløsning og kraftige kynnere. Heldigvis har jeg nå begynt å bli litt bedre og gleder meg mer og mer
Kjenner meg så godt igjen fra sist. Var redd og bekymret for hver minste lille ting. Det var litt for godt til å være sant så ble litt distansert i tillegg tror jeg. Men denne gangen er jeg ikke noe særlig bekymret
Ja rart med alle de forskjellige følelsene man kjenner på som gravid
Ja, er førstegangs så bekymrer meg for den minste ting! Blir vel ikke så mye bedre når baby kommer, er jo bekymringer da ogsåKjenner meg så godt igjen fra sist. Var redd og bekymret for hver minste lille ting. Det var litt for godt til å være sant så ble litt distansert i tillegg tror jeg. Men denne gangen er jeg ikke noe særlig bekymret
Ja rart med alle de forskjellige følelsene man kjenner på som gravid
Men da er man hvert fall to om ansvaret og babyen blir større og sterkere for hver dag som går. Så herlig at du er mindre bekymret nå. Har vel mer roen når du har gjort det en gang før, og det går jo som regel helt fint Hvert fall når vi har kommet så lang som vi, og baby faktisk overlever om den kommer nå.
Hadde egentlig ingen forventinger til svangerskapet. Det som har vært et lite sjokk for meg i svangerskapet er hvor mye jeg bekymrer meg over tiden som kommer etter fødselen. Synes det er skummelt å tenke på hvor skjørt et lite spedbarn er, og hvor lite som skal til for at barnet blir fysisk skadet. F. eks. hvis jeg eller noen andre mister han i bakken, faller i trappen osv. Har gått til psykolog (lavterskeltilbud på helsestasjonen) for å sette ord på disse vonde bekymringene. Rart at disse bekymringene kom så tidlig i svangerskapet! Hadde vært godt å slippe unna. Ellers så synes jeg svangerskapet har vært min lykkeligste tid hittil i livet, selv om jeg har hatt en del plager.
Etter to ma og to år som prøver hadde jeg sett for meg å være mye mer engstelig og bekymret enn hva jeg har vært.
Jeg er i mye dårligere form fysisk enn hva jeg hadde trodd, men koser meg, nyter og føler meg fin <3 jeg føler meg så utrolig heldig som endelig er gravid med lille mirakelet, og da blir bekkentrøbbel osv ubetydelig.
Jeg er i mye dårligere form fysisk enn hva jeg hadde trodd, men koser meg, nyter og føler meg fin <3 jeg føler meg så utrolig heldig som endelig er gravid med lille mirakelet, og da blir bekkentrøbbel osv ubetydelig.
Ikke lett det der. Jeg og trodde det sist jeg gikk gravid, men så kom alle plagene. Har faktisk en del ligamentsmerter selv, sitter helt bom fast når de kommer.Jeg har alltid trodd at jeg skulle elske å være gravidforventet en del småplager, men morgenkvalmen kom veldig overraskende på meg. Nå sliter jeg med vanvittige ligamentsmerter som gjør meg helt ubrukelig, veldig plutselig. Utrolig slitsomt både for meg og mannen min, som ikke kan gjøre noe annet enn å trøste. Men jeg er veldig låst mellom å føle meg klar for å få mini ut og å gå gravid en stund til. Håndterer dårlig at jeg ikke vet når han kommer
Hehe akkurat det med når han kommer er vanskelig å vite, men han har nok veldig godt av å være inne en stund til
men skjønner veldig godt hva du mener. Er siste gang jeg gjør dette nå
Det blir nok bedre etterhvert. Og de tåler jo mer enn vi trorJa, er førstegangs så bekymrer meg for den minste ting! Blir vel ikke så mye bedre når baby kommer, er jo bekymringer da også
man er jo bekymret men det blir bedre. Her er mannen veldig flink til å holde seg rolig når noe skjer (sykdom,skader etc) så jeg blir ganske beroliget av han. Men noen ganger syns jeg han tar det litt for rolig
Det er jo utrolig kjedelig å uroe seg for det allerede. Er jo mye som kan skje men som jeg skreiv over her, de tåler jo mer enn vi tror. Ja de er små og skjøre, men man mister de ikkeHadde egentlig ingen forventinger til svangerskapet. Det som har vært et lite sjokk for meg i svangerskapet er hvor mye jeg bekymrer meg over tiden som kommer etter fødselen. Synes det er skummelt å tenke på hvor skjørt et lite spedbarn er, og hvor lite som skal til for at barnet blir fysisk skadet. F. eks. hvis jeg eller noen andre mister han i bakken, faller i trappen osv. Har gått til psykolog (lavterskeltilbud på helsestasjonen) for å sette ord på disse vonde bekymringene. Rart at disse bekymringene kom så tidlig i svangerskapet! Hadde vært godt å slippe unna. Ellers så synes jeg svangerskapet har vært min lykkeligste tid hittil i livet, selv om jeg har hatt en del plager.
husker jeg var redd når jeg gikk gravid sist for om jeg turte å i det hele tatt holde barnet mitt når det ble født, men når han kom var det så naturlig. Som om jeg hadde gjort hundre ganger tidligere. Så håper du ikke bekymrer deg lenger, for du kommer til å gjøre det som er best for ditt barn, og du kommer ikke til å skade det
Det er jo deilig. Det er utrolig slitsomt å være bekymret konstant i 9 mnd. Tiden går jo så sakte i tillegg.
Så bra du nyter det, for etter fødsel glemmer du smertene du har nå også kommer du til å savne å være gravid.
Sånn jeg hadde det hvertfall. Misliker sterkt å gå gravid, men likevel glemte jeg alle vondter og alt etter fødsel og savnet det etterpå
Gutt, jente og nå gutt igjenn. Så kan kanskje ha noe med kjønn å gjøre. Første gutten som jeg fikk når jeg var veldig ung har en annen far. De to siste har samme far.
4 år er jo lenge, så skjønner godt at det kan påvirke psyken når man endelig blir gravid! Gikk det fortere å bli gravid denne gangen eller?Enig. Det var kjempe slitsomt. Trodde noe var galt ved hver lille smerte jeg fikk. Var sikkert på føden 5 ganger før fødsel. Kan være jeg var sånn fordi vi brukte 4 år og et prøverørsforsøk. Ikke vet jeg. Men det er utrolig deilig å slippe det denne gangen
Oida det må jo ha vært grusomt å tenke på det hele tiden. Hun var jo ikke så liten nei, men når
Du har en i nær familie som opplevde en slik tragedie, kan det sette seg. Sønnen min var og mye mindre enn jeg trodde. Jeg trodde han hvertfall skulle være 3500 men var bare 3070 så ble overrasket jeg og. Men tenkte heldigvis aldri at noe kunne skje pga størrelsen.
Fort gjort å bli påvirket av sånne historier ja, og spesielt når det er i familien... blir litt det samme som at mamma en gang sa noe om at jeg ikke trengte å bekymre meg for spontanabort fordi det ikke lå til familien eller noe (klarer ikke å huske hvordan hun formulerte det, så dette er hvordan jeg tolket det), så det bidro nok til at jeg tenkte veldig lite på det med nr 1 ihvertfall... så det kan slå ut positivt også heldigvis [emoji28] Med nr 1 hadde jeg blødninger i starten til og med, bekymret meg jo litt, men slo meg veldig fort til ro da alt var fint på UL, og da jeg blødde med nr 2 også så var jeg ikke bekymret i det hele tatt... Nå med nr 3 presterte jeg å bekymre meg litt for at jeg IKKE blødde da, men fikk slått det fra meg heldigvis [emoji23][emoji23]
Ja, det går seg nok til når en blir vant til å være morDet blir nok bedre etterhvert. Og de tåler jo mer enn vi tror
Bra du har en mann som holder seg rolig. Jeg har også en slik mann. Tror menn generelt er flinkere enn oss til å ta det litt mer ro
Ja gikk mye fortere denne gangen. Ble uplanlagt gravid i juni i fjor men mistet. Så ble jeg igjen gravid nå desember/januar. Vi tok det litt som det kom siden vi visste det kunne ta veldig lang tid og at vi mest sansynelig kom til å trenge hjelp igjen. Men Neida. Her blir det 2 år og 3 mnd forskjell. Helt perfekt
Ja ikke sant. Rart hvordan den psyken funker egentlig. Selv om man kanskje innerst inne vet At det kanskje ikke har så mye å si, så klarer psyken lilevel å «lure» oss til å tro eller tenke noe annet
Hehe blir sånn når man opplever noe gjentatte ganger og det plutselig ikke skjer. Jeg og blødde med begge. Med nr 1 var det vel pga progesteronen, denne gangen trodde jeg at jeg mistet for det startet helt likt som sist, til akkurat samme tid.
Ja det er utrolig deilig. Er kanskje som du sier at menn er roligere i visse settinger. Men jeg kjenner noen unntak der altsåJa, det går seg nok til når en blir vant til å være mor
Ja gikk mye fortere denne gangen. Ble uplanlagt gravid i juni i fjor men mistet. Så ble jeg igjen gravid nå desember/januar. Vi tok det litt som det kom siden vi visste det kunne ta veldig lang tid og at vi mest sansynelig kom til å trenge hjelp igjen. Men Neida. Her blir det 2 år og 3 mnd forskjell. Helt perfekt[emoji173]️
Ja ikke sant. Rart hvordan den psyken funker egentlig. Selv om man kanskje innerst inne vet At det kanskje ikke har så mye å si, så klarer psyken lilevel å «lure» oss til å tro eller tenke noe annet
Hehe blir sånn når man opplever noe gjentatte ganger og det plutselig ikke skjer. Jeg og blødde med begge. Med nr 1 var det vel pga progesteronen, denne gangen trodde jeg at jeg mistet for det startet helt likt som sist, til akkurat samme tid.
Trist at du mistet først, men så flott at dere fikk det til på egenhånd og såpass raskt denne gangen! [emoji173]
Er nok ikke så uvanlig å blø litt i starten tror jeg, etter å ha vært på forum nå for tredje gang, mange som opplever det uten at det er noe farlig [emoji5]
Joda selv om det var trist der og da, så prøver jeg å tenke at alt skjer for en grunn. Vi skulle vel få denne babyen
Ja virker som at det er ganske så normalt å blø ja. Hvertfall inne på forum. Tidligere har jeg tenkt det er negativt men nå ser jeg jo at det går bra for mange
Joda selv om det var trist der og da, så prøver jeg å tenke at alt skjer for en grunn. Vi skulle vel få denne babyen
Ja virker som at det er ganske så normalt å blø ja. Hvertfall inne på forum. Tidligere har jeg tenkt det er negativt men nå ser jeg jo at det går bra for mange
Fin tanke det da, at alt skjer for en grunn [emoji173]
Ja, tror kvinner kan ha en tendens til å være litt mer hønemorJa det er utrolig deilig. Er kanskje som du sier at menn er roligere i visse settinger. Men jeg kjenner noen unntak der altså
Men finnes nok slike menn også!
Eskimonika
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
August 2018
Septemberhjertene 2018
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Tusen takk.Skjønner deg godt. Fikk med meg litt av hva du gikk gjennom på vi som prøver forumet, og må si at du er tøff som fortsatte. Nå satt det endelig, og det er ikke lenge igjen til du endelig får møtt lille
Nei, var absolutt ikke lett å stå i, men ikke lett å gi opp heller.
Men så har vi heller ingen fantastisk historie ift når pappaen fikk vite heller. Hadde jo funnet på artig før og det gikk dårlig så var ikke særlig mye optimisme hos noen av oss. Men hun virker å kose seg i magen heldigvis