Så etter laaaangt om lenge og lengre enn langt har vi kommet hit.. Pp2 er i gang. Har en syklus på 40 dager, men det siste halve året har den blitt uregelmessig. Eggløsningstest it is. Pp2+3år, her er starten:
Våren 2009 møttes vi på Vestlandet. Jeg hadde bodd der i nesten ti år, og han er derfra. Himla dårlig timing, jeg skulle flytte til østlandet to måneder etter. Etter litt om og men bestemte vi oss for å satse på hverandre likevel og januar 2010 flyttet jeg vestover igjen.
Det gikk så bra at når februar 2011 kom bestemte vi oss for å prøve å få barn og sluttet på all prevensjon. Det er arbeidsmangel i vest og av det blå fikk han et jobbtilbud i øst. Vi hadde rett og slett ikke råd til å si nei. Vi prøvde å ta oss råd til å se hverandre minst en gang i måneden, men for å si det enkelt: ikke lett å bli gravid slik.
Sommeren 2012 får jeg jobb på Østlandet og livet ser mye lysere ut! Så blir han arbeidsledig og går inn i en dyp depresjon og ønsker ingen sex i det hele tatt. Det blir et drøyt år før han får seg jobb igjen og vi merker humøret letter betraktelig.
To uker etter ny jobb er han nesten kvitt depresjonen(!) Men da skjer det, prolaps og han blir sengeliggende. Man blir ikke mindre deprimert av dette. Etter det som føles som en lang kamp mot helsevesenet får vi grint oss til operasjoner og han begynner å bli litt bedre. Han fikk ikke fortsette i engasjementet og er arbeidsledig igjen.
Høsten 2013: Vi er glade for at han kan begynne å trene seg opp igjen og vi går til sexolog for å prøve å finne tilbake til et sexliv. Våren 2014 løsner det, han får ny jobb, tiden med sexolog hjelper og vi er i gang. Pp2+3år.
Holder på å bli sprø, men øyner håp allikevel. Nå må det være vår tur til å prøve på ordentlig
Våren 2009 møttes vi på Vestlandet. Jeg hadde bodd der i nesten ti år, og han er derfra. Himla dårlig timing, jeg skulle flytte til østlandet to måneder etter. Etter litt om og men bestemte vi oss for å satse på hverandre likevel og januar 2010 flyttet jeg vestover igjen.
Det gikk så bra at når februar 2011 kom bestemte vi oss for å prøve å få barn og sluttet på all prevensjon. Det er arbeidsmangel i vest og av det blå fikk han et jobbtilbud i øst. Vi hadde rett og slett ikke råd til å si nei. Vi prøvde å ta oss råd til å se hverandre minst en gang i måneden, men for å si det enkelt: ikke lett å bli gravid slik.
Sommeren 2012 får jeg jobb på Østlandet og livet ser mye lysere ut! Så blir han arbeidsledig og går inn i en dyp depresjon og ønsker ingen sex i det hele tatt. Det blir et drøyt år før han får seg jobb igjen og vi merker humøret letter betraktelig.
To uker etter ny jobb er han nesten kvitt depresjonen(!) Men da skjer det, prolaps og han blir sengeliggende. Man blir ikke mindre deprimert av dette. Etter det som føles som en lang kamp mot helsevesenet får vi grint oss til operasjoner og han begynner å bli litt bedre. Han fikk ikke fortsette i engasjementet og er arbeidsledig igjen.
Høsten 2013: Vi er glade for at han kan begynne å trene seg opp igjen og vi går til sexolog for å prøve å finne tilbake til et sexliv. Våren 2014 løsner det, han får ny jobb, tiden med sexolog hjelper og vi er i gang. Pp2+3år.
Holder på å bli sprø, men øyner håp allikevel. Nå må det være vår tur til å prøve på ordentlig
