Er det veldig vanlig å gå over tiden første gang man er gravid? Etter jeg leste en svensk studie om dødfødsler etter to uker over så har jeg fått helt angst mot det, selv om de tok grensa ned til 10 dager i norge etter den kom ut. Jeg har jo ikke lyst å bli satt i gang heller, har hørt det er veldig vondt, så lurer på hva som er normalt?
Blir så spennende å se om det blir Juni eller Juli barn også. Har gått fra 03.07 til 30.06 på tidlig ultralyd i uke 13, så blir spennende å se hva de sier etter ordinær ultralyd om noen uker.
I den forskningsstudien ville de teste om det var trygt å la kvinnene gå OVER den tiden som var makstid i Sverige. Altså til uke 43. Det har aldri vært vanlig praksis i Norge den senere tida, og det vil det såklart ikke bli. Å gå til 10 dager over regnes som trygt, ellers hadde man ikke hatt den praksisen i Norge. Det er lett å bli skremt av den studien i Sverige, det kan jeg forstå, men husk at alle svngerskapene var langt over 10 dager overtid.
Det som er faren på slutten er blant annet at morkaken sirkulerer dårligere, men det kan du merke ved svakere bevegelser mot slutten. Dersom du skulle være i tvil etter man er kommet dit at babyen skal følge mønsteret sitt hver dag, det er etter uke 24, så ringer du alltid til føden. Og det som sies om at det skal bli svakere mot slutten pga dårlig plass, er helt feil. Bevegelsene blir annerledes når det er trangt, men det skal aldri blir svakere livstegn fra bebeisen mot slutten. Det er en gammal myte
Så les på kjennliv.no og følg med på babyens bevegelsesmønster når du kommer så langt, så går det fint å gå på overtid. Er man usikker på om babyen har det bra, kan man alltid få en kontroll.
Gjennomsnittlig er det vel flere førstegangsfødende som går over tiden
Føding er jævlig vondt, men det blir heldigvis ikke noe vondere av at man settes i gang. Det kan bli intenst ganske raskt, og man kan få ineffektive men vonde rier, så såklart er litt kjedelig, men de er ikke vondere enn en spontan fødsel. Og intense men ineffektive rier kan man få ved spontan fødsel også. Det er også din opplevelse av smertene, og den enkelte som svarer her, så det er vel ingen bestemt fasit på hvilket forløp som gjør vondest. Jeg har født 2 ganger, begge igangsatt og hatt en spontanabort i uke 13. Den i uke 13 skjedde jo da naturlig, altså spontant, ikke noen tabletter involvert, men jeg hadde skikkelige sammentrekninger i livmor og magen strammet seg akkurat som ved rier. Jeg var alene, eller med samboer da, men uten helsepersonell som kunne berolige meg, jeg hadde ikke tilgang på ordentlig sterke smertestillende og fikk heller ikke tatt noe i tide før smertene ble kraftige. Det var tak med 1-3 min mellomrom eller tettere i 6 timer, blodet bokstavelig talt fossa, jeg var veldig redd, ganske ung og hadde aldri født før. Ingen kunne si når det skulle bli bedre. Og smertene jeg fikk under den aborten husker og opplevde jeg som mye vondere enn fødselene mine, på tross av at jeg også har hatt en dødfødsel(ikke pga overtid), selv om de var vonde de også såklart. Etter den aborten tenkte jeg, som har levd hele livet med ett eneste mål - å bli mamma, at jeg sikkert kunne klare å leve et liv uten å bli gravid eller biologisk mor igjen, for jeg orket ikke tanken på en fødsel.
Det jeg vil frem til er at det er din opplevelse av situasjonen og hvordan man får til å jobbe med smertene som også avgjør hvordan det oppleves. Noen kan ha en fødsel uten store komplikasjoner, med et ideelt tidsmessig forløp på 6-8 timer, og oppleve det hele som veldig dramatisk og ute av kontroll. Mens jeg som nå sist hadde en fødsel hvor aktiv del var 18t, med forlenget åpningsfase og pressefase på 1,5t hvor babyen måtte tas med sugekopp til slutt og hastes ut til lege uten at jeg engang fikk sett han først, sitter igjen med en god opplevelse av selve fødselen og alt som skjedde rundt. Vel, skal ikke romantisere, 18 timer er for lenge, og jeg hylte at noen måtte se å få ungen ut de siste 6 timene av fødselen
men den totale opplevelsen husker jeg som god.