ALN89
Forumet er livet
Herregud
Er det noen alenemødre her? :)
- Trådstarter Mammato
- Opprettet
ALN89
Forumet er livet
Hvis det er lite sannsynlig for at det ikke blir dere igjen ville jeg flyttet så fort som mulig.. Eller så fort det lar seg gjøre å få kjøpt ny leilighet osv. Tror du bare vil pines sammen med henne :/
Det er vel ikke aktuelt med 50/50 før de er litt større? Veit om par som har gått fra hverandre tidlig, og da har de ikke hatt 50/50. Mer sånn type en natt til å begynne med, så helg osv. Men jeg har ikke peiling. Dere må vel på familiekontoret og de veit jo.
Vil først og frems sende deg en god klem og håper du har det bra under omstendighetene! Ville også ha flyttet så fort som mulig for å letter komme videre i livet og ikke la livet "stå på vent".
Når det kommer til 50/50 fordelignen vil jeg bare skyte inn at dette ikke alltid er like heldig for barna. Jobbet i en bhg der foreldrene til en gutt på 3-4 år skilte lag og delte omsoren 50/50. Han fikk det utrolig tøft og hadde vanskelig for å omstille seg hver uke og når han endelig hadde gjort det så skulle han plutselig til den andre foreldren. De får liten tilhørighet til noen fast plass og har liksom ikke ett ordentlig hjem men lever litt "i koffert" hver uke. Så jeg tror absolutt ikke 50/50 er best for barna, selv om man vil som foreldre ha barna så mye som mulig (selvfølgelig). Men om man tar barnas ståsted og følelser i betraktning så tror jeg mindre hadde valgt 50/50 ordningen.
(Har litt sterke meninger om det da jeg har sett utrolig mange negative sider ved det)
Når det kommer til 50/50 fordelignen vil jeg bare skyte inn at dette ikke alltid er like heldig for barna. Jobbet i en bhg der foreldrene til en gutt på 3-4 år skilte lag og delte omsoren 50/50. Han fikk det utrolig tøft og hadde vanskelig for å omstille seg hver uke og når han endelig hadde gjort det så skulle han plutselig til den andre foreldren. De får liten tilhørighet til noen fast plass og har liksom ikke ett ordentlig hjem men lever litt "i koffert" hver uke. Så jeg tror absolutt ikke 50/50 er best for barna, selv om man vil som foreldre ha barna så mye som mulig (selvfølgelig). Men om man tar barnas ståsted og følelser i betraktning så tror jeg mindre hadde valgt 50/50 ordningen.
(Har litt sterke meninger om det da jeg har sett utrolig mange negative sider ved det)
Det der er jeg helt enig i. Derfor vil jeg ikke skilles! Men i og med at jeg er medmor blir det jeg som får se sønnen min lite. Og hva da med babyen etterhvert? Skal de ikke bo sammen? De er jo søsken...
Last edited:
Var ikke meningen som kritikk, ikke i det hele tatt! Ville bare gi et annet synspunkt på 50/50 deling da det ble mye tatt opp over her.
Skjønner veldig godt at det er vanskelig og langt ifra noe gøy, det er det aldri å gå fra noen når man absolutt ikke vil, så sender deg en klem og håper ting ordner seg for deg.
Og nok en gang, ikke kritikk i det hele tatt, og beklager hvis det ble lagt frem som det!
Takk! Leste innlegget mitt igjen og så at jeg overreagerte. Derfor endret jeg det... Beklager det... er mye hormoner og følelser her... Dette er veldig tungt og jeg håper inhen flere bruker dette innlegget til å diskutere 50/50-deling...
Aah, tenkte ikke over at dere hadde en fra før..Når jeg sier sønnen min sikter jeg til storebroren til babyen i magenhan er 3,5
Skjønner at det er vanskelig, men for barna sin del tror jeg det er værre at man holder sammen bare for barna sin skyld. Jeg ble veldig letta når mine endelig skulle skilles, for det var jo mange år der familien ikke fungerte.. Men det er jo lett for oss som ikke står i det å si..
Jeg har ingen erfaring å dele, men vil bare gi deg en skikkelig bamseklem! Har lest gjennom hele tråden og tårene spruter for deg. Så utrolig jævlig denne situasjonen må være! 
Er kanskje vanskelig å tenke slik nå, men ting blir bedre med tiden! Jeg synes du virker veldig tapper! Håper du klarer å ta vare på deg selv
God klem!
Er kanskje vanskelig å tenke slik nå, men ting blir bedre med tiden! Jeg synes du virker veldig tapper! Håper du klarer å ta vare på deg selv
God klem!
Skjønner. Uff, så vanskelig dette må være for deg!
Jeg ser både argumentet for å bli boende og for å flytte ut, dette må nesten være en avgjørelse du tar basert på hva som føles riktig. Det kan ikke være lett å plutselig ikke skulle få se sønnen din hver dag, jeg ser den... Men på en annen side, det tyder på at det er den veien det går. Og det er mulig det er nå dere kanskje trenger litt tid fra hverandre. Kanskje hun trenger å vite hva hun går glipp av, kjenne på det at du ikke er der. Og ikke minst fint for deg å komme deg i ordentlig inn i leiligheten før den lille kommer til verden... Bare noen tanker... Håper at dette blir så smertefritt som det kan bli, selv om..ja... Klem til deg!
Ja
jeg tror at når foreldrene bare krangler vil det være en lettelse for barna at de går fra hverandre. Men slik jeg hadde det opplevde jeg at min mor tok en lykkelig familie og knuste den. Jeg merket aldri at de hadde det dårlig fordi de hadde det ok, min mor var bare ikke tilfreds. Slik opplever jeg at det er med oss nå også, så jeg kjenner meg veldig igjen. Det bringer fram mange vonde minner, og jeg håper ikke sønnen vår tar stor følelsesmessig skade av det. Selv har jeg slitt sterkt med skilsmissen og alt som fulgte den til jeg var langt uti 20-åra.
Tusen takk for bamseklem og medfølelseJeg har ingen erfaring å dele, men vil bare gi deg en skikkelig bamseklem! Har lest gjennom hele tråden og tårene spruter for deg. Så utrolig jævlig denne situasjonen må være!
Er kanskje vanskelig å tenke slik nå, men ting blir bedre med tiden! Jeg synes du virker veldig tapper! Håper du klarer å ta vare på deg selv
jeg tror nok at hvis det nå blir slik at vi flytter fra hverandre må jeg være sterk allerede nå... MEN jeg tror min "sambo" vil gjøre alt for at dette skal gå så lett som mulig. Hun har sagt at hun skal komme innom med sønnen vår hele tiden når jeg har fått babyen (siden jeg ikke klarer å se til både han og et spedbarn på én gang), hun sier hun skal passe babyen så jeg og sønnen vår kan ha kvalitetstid, og hun sier vi kan komme innom hverandre på middag et par ganger i uken de ukene vi ikke har barna. Slik blir det ikke så lenge mellom hver gang vi ser dem. Vi er også enige om å flytte til samme område slik at det blir greit med barnehage og etter hvert skole. Vi snakker også greit sammen og er jo egentlig bestevenner. Jeg tenker at jeg kunne hatt en mye mindre samarbeidsvillig eks. Hun er bare ikke forelsket i meg mer, og selv om det er vondt å innse så kan jeg ikke gjøre noe med det. Og det kunne vært enda verre... f.eks. at jeg ikke var medmor og hun tok fra meg sønnen vår. Jeg tror at oppi alt får jeg være glad for at det ikke er verre...
Tenk om hun hadde oppdaget at hun savnet meg! Så fantastisk! :-D Men det er nok ganske long shot
Takk for klem og støtte
Det hjelper faktisk Jeg skal gjøre som du sier og kjenne etter hva som føles rett. Det varierer fra dag til dag, så jeg får kjenne godt etter 
Jeg vil bare gi deg en ordentlig god klem! Ut ifra det du har skrevet tidligere i denna gruppa, så virker du som ei sterk og god dame. Du kommer deg gjennom dette. Lykke til
Mine krangla heldigvis sjeldent, men de levde på en måte ikke sammen heller..Ja
Uansett hva dere velger så håper jeg det ordner seg på best mulig måte for dere alle
lykke til ♡
Tusen takk! Det var pent sagtJeg vil bare gi deg en ordentlig god klem! Ut ifra det du har skrevet tidligere i denna gruppa, så virker du som ei sterk og god dame. Du kommer deg gjennom dette. Lykke til
Takk!Mine krangla heldigvis sjeldent, men de levde på en måte ikke sammen heller..
Uansett hva dere velger så håper jeg det ordner seg på best mulig måte for dere alle
M
Moderator Stine
Guest
Sender deg en god klem!
Samlivsbrudd er tøft <3
Samlivsbrudd er tøft <3