ORIGINAL: kolibri
Nytt perspektiv: hva gjør visse artefakter mer verdt andre? ta naturen, hva er vakkert?hvorfor er det vakkert i våre øyne..har mennesker likt perspektiv på dette? er absolutt alt likeverdig..se på f.eks. en rose/ugress, spurv/måke, gråsten/marmor etc..etc..vi har et forhold til alt vi sanser, hva gjør at det nærmest er en kollektiv oppfattelse av verdier?
Da må man i såfall bestemme seg for ut i fra hvilke faktorer man skal måle verdi (hvis verdi i det hele tatt kan måles, kan det ikke måles må man gå ut ifra at alt har lik verdi siden noe umålbart er en fast verdi lik 0 / "ingenting" / "uendelig"):
Man kan måle ut i fra sjeldenhet/tilgjengelighet (her vil gull være av større verdi enn f.eks gråstein)
Man kan måle ut i fra nytteverdi ( her vil maur ha større verdi enn mennesker )
Man kan måle ut i fra intelligens ( her vil mennesker ha større verdi enn maur )
Man kan måle ut i fra tilhørighet ( her vil en artsfrende ha større verdi for en av samme art enn andre utenforstående arter)
Man kan måle ut i fra kompleksitet/mangfold ( her vil jorden ha større verdi enn f.eks månen )
etc.
For å sette det på spissen: Ingen vet dette, av den enkle grunn at i det sekundet vi observerer noe som helst rundt oss så mener / synser vi noe om det subjektivt ut i fra vår egenopplevelse. F.eks når vi kjenner regn på kroppen, så synes vi det er enten deilig eller ekkelt, både "deilig" og "ekkelt" er å mene noe om en ting/hendelse/situasjon. Det hjelper lite om alle i universet hadde opplevd det som "deilig", ettersom "deilig" blir ikke noe mindre subjektivt ved mangelen på det motsatte ("ekkelt"), "deilig" er fortsatt "deilig".
Kun en død gjenstand, f.eks en sten vil kunne oppleve regndråpene og bare kjenne nærværet av de regndråpene på seg uten å mene noe om det og dermed få full tilgang til den "kollektive" / objektive virkeligheten som ikke er sensurert av subjektivitet, men på en annen side igjen er en sten død og ute av stand til å tenke eller oppleve noe som helst. Derimot finnes det personer / livsformer som antageligvis er ute av stand til å mene noe om det de opplever, kall det gjerne følelsesløse / kyniske livsformer. Et eksempel kan være lavere livsformer som bare "er" til nærmest, og som følger enten en biologisk automatikk eller følger instinktet 100% av mangel på manuell / interaktiv intelligens. Noen ganger har jeg sett f.eks sterkt funksonshemmede peke opp på himmelen og si "fly!", så står de og peker og sier fly, ikke noe mer, stirrer lenge på det flyet. Neste gang det kommer et fly, så gjør de nøyaktig det samme igjen, nærmest uten å mene noe om det, de bare observerer og har lært at det heter "fly". I den forstand kanskje de er nærmere den "kollektive" / objektive virkelighetsoppfatningen enn det de fleste andre av oss er.
Også, i et annet univers kanskje smerte for den saks skyld blir sett på som noe sosialt dannet / høflig, kanskje i et annet univers så er bæsj en delikatesse, og latter er sett på som noe skittent og syndig (nå setter jeg det på spissen). Vår virkelighetsoppfatning av godt/ondt, bra ikke bra, pent ikke pent er jo formet av våre subjektive meninger av de vi opplever, men igjen på en annen side så er det mange ting som viser (b.la hos spedbarn og dyr) at enkelte ting blir oppfattet som bedre / skremmende / snilt / slemt hos små barn og dyr som ikke har lært noe om dette enda hos mennesker, som da kanskje signaliserer at enkelte få ting er allerede fastsatt genetisk / universelt uavhengig av menneskelige subjektive synspunkter.