Enebarn?

Jeg er enebarn,og syns det var helt greit,men når jeg var liten så var jeg litt misunnelig på veninner som hadde små søsken.. Jeg skal ha flere barn,maks 3 stk,det er fordi denne perioden med snuppen har vært såå koselig at jeg vil oppleve å ha spebarn flere ganger,og så blir det sikkert kos for celine å ha små søsken[;)]
 
jeg selv er ikke enebarn har 3 søsken.
2 av søskene mine er en del yngre en meg og det synes ikke eg var noe greit for eg måtte ofte hjelpe til og passe osv...(var jo friveligt da) men har en bror som er 2 år yngre enn meg og vi både lekte og slåsst når vi vokste opp..
tror det hadde vært ganske kjedeligt for min del og være enebarn.
tenkte først at eg bare skulle ha 1 barn,men har no 2 barn for tenkte at det hadde sikkert blitt både ensomt og kjdeligt for gutten min.
angrer ikkje på det vakget no når eg ser kor fint de både leker og koser seg sammen.[:D]
er forsatt god venn med lillebroren min og får god barnevakt hjelp viss vi trenger det[:D]
 
ORIGINAL: hotsnuppz

jeg selv er ikke enebarn har 3 søsken.
2 av søskene mine er en del yngre en meg og det synes ikke eg var noe greit for eg måtte ofte hjelpe til og passe osv...(var jo friveligt da) men har en bror som er 2 år yngre enn meg og vi både lekte og slåsst når vi vokste opp..
tror det hadde vært ganske kjedeligt for min del og være enebarn.
tenkte først at eg bare skulle ha 1 barn,men har no 2 barn for tenkte at det hadde sikkert blitt både ensomt og kjdeligt for gutten min.
angrer ikkje på det vakget no når eg ser kor fint de både leker og koser seg sammen.[:D]
er forsatt god venn med lillebroren min og får god barnevakt hjelp viss vi trenger det[:D]


Hvor stor alders forskjell er det mellom de?
 
Jeg var enebarn fram til jeg fyllte 18, hadde da fått egne barn så følte meg mer som en tante enn søster.
Jeg var fryktelig ensom som liten, husker jeg var misunnelig på søskenbarna mine som var 4 søsken, syntes det var blodig urettferdig at tante fikk så mange og ikke mamma.
Mamma døde da jeg var 23,broren min var 5 år. Det å planlegge begravelse alene, ta seg av egne barn og samtidig sørge for at broren min skulle få en trygg oppvekst videre framover var sinnsykt tungt alene, tror det hadde vært lettere om vi hadde vært flere jevngamle søsken. Nå var det omstendigheter rundt dødsfallet til mamma som gjorde det ekstra belastende.
Pga. at jeg har vokst opp som enebarn og har kjent på hvor ensomt det kan være, så bestemte jeg meg tidlig for at jeg skulle ikke ha noe enebarn. Så fremt det ikke var medisinske el. livstruende grunner til at jeg ikke kunne ha fått flere.
 
ORIGINAL: *josefine*

Jeg var enebarn fram til jeg fyllte 18, hadde da fått egne barn så følte meg mer som en tante enn søster.
Jeg var fryktelig ensom som liten, husker jeg var misunnelig på søskenbarna mine som var 4 søsken, syntes det var blodig urettferdig at tante fikk så mange og ikke mamma.
Mamma døde da jeg var 23,broren min var 5 år. Det å planlegge begravelse alene, ta seg av egne barn og samtidig sørge for at broren min skulle få en trygg oppvekst videre framover var sinnsykt tungt alene, tror det hadde vært lettere om vi hadde vært flere jevngamle søsken. Nå var det omstendigheter rundt dødsfallet til mamma som gjorde det ekstra belastende.
Pga. at jeg har vokst opp som enebarn og har kjent på hvor ensomt det kan være, så bestemte jeg meg tidlig for at jeg skulle ikke ha noe enebarn. Så fremt det ikke var medisinske el. livstruende grunner til at jeg ikke kunne ha fått flere.


Huff, det var leit å høre[:o]
 
Så lenge du går tilbake i attføringstiltaket etter dine uker har far krav på foreldrepenger på eget grunnlag. (100% attføringstiltak)


Kan han det altså? Hmm, må nesten høre med samboeren om han kunne tenke seg å gå hjemme så lenge. Begynte i ny jobb nå i høst, og han er stort sett den eneste som har peiling på det han driver med. Driver å lærer opp de andre da, og vist det blir flere barn, så tror jeg ikke det blir i år for å si det sånn.
 
Jeg var enebarn fram til jeg var 18 ;-)
Jeg var nok bortskjemt på oppmerksomhet, men ikke på "ting".
Savnet av og til søsken fordi jeg syntes det ble for mye fokus på meg ettersom det ikke var noen andre barn i slekta heller, men jeg kompenserte med å gå på besøk til familier med mange barn...

Har selv to barn og en attpåklatt på vei, men jeg syntes det var utrolig slitsomt med "to tette", så det utsetter jeg ikke meg selv for igjen. Kanskje fordi jeg ikke var vant til så mye "bråk" fra min egen barndom?

Det ene er ikke mere riktig enn det andre tenker jeg, men hvis du er bekymret for din psykiske tilstand i forhold til et nytt barn er det et veldig reelt problem som du kanskje skulle få litt hjelp til å takle?

Lykke til uansett hva det blir til! :-)
 
Svarer på vegne av sambo som er enebarn, han savna til tider søsken i oppveksten, selvfølgelig likte han godt å ha foreldrene for seg selv (man merker veldig godt på han at han har vært enebarn, ganske bortskjemt og foreldrene duller fremdeles med han og han er 40 år nå) men det var mange ganger han skulle ønske han hadde et søsken. F.eks. når de var på ferie. Han sier også at han hadde syntes det var greit å ha et søsken eller to når foreldrene er døde, for det er litt kjipt å tenke på at han blir "alene" da. Må jo si som jeg har sagt før i slike tråder, alle enebarn jeg kjenner til er veldig spesielle og/eller bortskjemte, men er jo klar over at ikke alle enebarn blir slik. [:-] Vi har lyst at gutten vår skal ha et søsken iallefall, selv om det ikke akkurat er noe som kommer til å skje nå.
 
ORIGINAL: Toneliza

Jeg var enebarn fram til jeg var 18 ;-)
Jeg var nok bortskjemt på oppmerksomhet, men ikke på "ting".
Savnet av og til søsken fordi jeg syntes det ble for mye fokus på meg ettersom det ikke var noen andre barn i slekta heller, men jeg kompenserte med å gå på besøk til familier med mange barn...

Har selv to barn og en attpåklatt på vei, men jeg syntes det var utrolig slitsomt med "to tette", så det utsetter jeg ikke meg selv for igjen. Kanskje fordi jeg ikke var vant til så mye "bråk" fra min egen barndom?

Det ene er ikke mere riktig enn det andre tenker jeg, men hvis du er bekymret for din psykiske tilstand i forhold til et nytt barn er det et veldig reelt problem som du kanskje skulle få litt hjelp til å takle?

Lykke til uansett hva det blir til! :-)



Jeg går jevnlig til samtale med ei dame, selv om jeg ikke er så plaget med depresjoner akkurat nå. Er liksom mer forebyggende samtaler kan en si.[:)]

Men vist vi får en ordning med at samboeren kan gå hjemme etter mine 6 uker, så kanskje det blir ett barn etter hvert like vel. Får se, skal diskutere det nøye med samboeren i kveld tenker jeg, så får vi se hva vi bestemmer oss for.[:)]

Tusen takk for svar alle sammen, dere er utrolig gode å ha til tider.
 
ORIGINAL: giggsy

Svarer på vegne av sambo som er enebarn, han savna til tider søsken i oppveksten, selvfølgelig likte han godt å ha foreldrene for seg selv (man merker veldig godt på han at han har vært enebarn, ganske bortskjemt og foreldrene duller fremdeles med han og han er 40 år nå) men det var mange ganger han skulle ønske han hadde et søsken. F.eks. når de var på ferie. Han sier også at han hadde syntes det var greit å ha et søsken eller to når foreldrene er døde, for det er litt kjipt å tenke på at han blir "alene" da. Må jo si som jeg har sagt før i slike tråder, alle enebarn jeg kjenner til er veldig spesielle og/eller bortskjemte, men er jo klar over at ikke alle enebarn blir slik. [:-] Vi har lyst at gutten vår skal ha et søsken iallefall, selv om det ikke akkurat er noe som kommer til å skje nå.


Jotakk, har fått høre at det kanskje snart er på tide med søsken til han av flere, han krever og forventer all vår oppmerksomhet. Jeg har sagt det selv også at det er vanskelig å ikke skjemme bort enebarn og attpåklatter. Har en lillebror som ble mer som en attpåklatt, er 8 år i mellom oss, men jeg flyttet til pappa når jeg var 12 år, så han ble så godt som enebarn fra da av også, og jeg merker stor forskjell på han og den andre lillebror min som er 9 år yngre enn meg, som bor hos pappa og hadde 3 søsken å vokse opp med.
 
Jeg er enebarn!
jeg hadde det helt fint, meen jeg skulle ønske at jeg hadde søsken..og det gjør jeg i grunn nå også[:(][:)]
så derfor ønsker jeg at snuppa mi skal få søsken
 
Hovedgrunnen for meg å få flere barn er akkurat for at nate IKKE skal være enbarn. Ikke at jeg tror det er så fælt å være enebarn eller at enebarn blir så bortskjemt eller noe av det der, men fordi jeg ser på fordelene som så store å være flere, i en del livsfaser.
 
1) om, eller skal vi si når det skjer noe med meg, pappan eller begge. Om det er i ung eller gammel alder er jo sjangsen svært stor for at vi blir alvorlig syke/dør før våre barn. Jeg ser det som helt uholdbart for 1 stakkarslig barn - ungt eller voksent - å ta seg av alt praktisk, alle følelser, ALT selv i den situasjonen. Det finnes ingen - ikke ektefelle, ikke den andre forelderen, ikke tanter og onkler, venner, ingen!!! som kan sette seg så godt inn i hvordan man føler det i forhold til dette, som et søsken. Om man har et nært eller fjernt forhold - man vil alltid stille i samme båt.
2) når andre viktige ting skjer i livet, er familie de eneste som må være der, og er der for BARE deg - om det er lykkelige eller ulykkelige hendelser. Min bror er midt i skilsmisse nå. Venner og tilogmed hans fettere og kusiner (fordi de får et mer venne enn familieforhold), må "deles" - de har på en måte 1 fot i hver leir. Vi er bare hans uansett hva. han kan alltid komme hit og vi kan lytte eller snakke om andre tinge eller hva som helst, men vi ER her uansett. Samme gjelder når man får barn, når man gifter seg, når huset brenner ned eller man vinner i lotto. Søsken bør i alle fall stille opp for hverandre - og de fleste gjør det. Jeg ser på det som min hovedoppgave som forelder for 2 - å veilede dem til å danne et slikt bånd. De trenger ikke være venner. De trenger ikke å være enige om ting, dele alt etc - men de skal vite at INGEN til 7 og sist står nærmere hverandre enn dem.
 
 
Jeg er evig takknemlig for mine 3 brødre, og min mann er det samme i forhold til sine 3 søsken. Vi er ikke daglig omgangsvenner med noen av dem - vi husker bursdager, jul og ringer innimellom, men vi vet alltid at vi har noen når vi trenger det, og vi er der alltid om de trenger oss. Det er en god følelse som jeg aldri ville ta fra mitt barn!!!!!!!!
 
jeg er egentilg ikke enebarn,men har jo egentlig vokst opp som det. har 3 eldre halvsøsken.di kan eg ikke huske å ha bodd med.( bodde med di til eg var 2-3) og så har jeg en lillesøster som er 13 år yngre enn meg[&:]koslig nå når hun er begynnt å bli "stor"(11). men syntest det var veldig ensomt når jeg bvar liten...og da spessiellt på bilferier[:'(] så derfor har vi valgt og få 2 tette barn. håper di kan få mye glede av hverandre når di er små som lekekamerater og seinere i livet at di har hverandre!er jo ikke sikkert det blir sånn da men[&:][:)]
 
Jeg er ikke enebarn, men ettersom søsteren og broren min er 9 og 12 år eldre enn meg, så var jeg jo ikke så veldig søsken heller på en måte. Jeg var et lite kosedyr som de dullet med. Og irriterte seg grønn over naturligvis! Jeg har aldri savnet noe, og har ikke tenkt over at dette var trist. det eneste var at da vi var på ferie, såp var mine søsken igjen hjemme og jobbet, mens jeg dro alene med foreldrene mine til et sted der det ikke var noen barn på min alder. Det var veldig kjedelig. Men der kunne vel oppriktig talt mine foreldre kompansert ved å ta med noen av vennene mine, sørget for å dra på barnevennlige aktiviteter eller liknende.
 
nå i voksen alder spiller ikke alderforskjellen noen rolle. søsteren min er min bestevenninne som jeg snakker med i flere timer hver dag på telefon...
 
Back
Topp