Bruker552mar
Forumet er livet
ORIGINAL: Labambie
Synes de som ikke er enebarn faktisk ikke trenger å uttale seg. Blir liksom for dumt...
Jeg er enebarn. Jeg har ingenting negativt å si om det, for jeg har jo ingenting å sammenligne med. Akkurat som dere med søsken ikke har noenting å sammenligne med.
Jeg har et meget godt forhold til foreldrene mine. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det har sine materialistiske fordeler, selvom jeg ikke merket dette så mye som lita.
Foreldrene mine (begge to) kunne alltid være med på mine fritidsaktiviteter, de slapp å dele seg. Ensom var jeg aldri, det var jo selvsagt mange barn å leke med, dessuten trives jeg veldig godt i mitt eget selskap.. Eneste er at jeg kunne tenke meg "noen" nå i voksen alder, men dette er ikke noe jeg tenker på i det hele tatt. Bare en tanke som streifer meg i ny og ne.
Kjenner jeg faktisk blir provosert av de som har søsken og ikke vet hva det vil si å være enebarn, skal mene noe den ene eller den andre veien. Mener dere virkelig at det er synd på enebarn?? [:-]
Dere som er enebarn og synes det er negativt kan selvsagt få mene det alt dere orker. Jeg derimot kan ikke fatte at man kan savne noe man ikke har ei heller noensinne har opplevd.
At noen kan gulpe ut at det er synd på de som er enebarn bør faktisk sprekke bobla si og tenke litt over hva de faktisk sier. Noen kan faktisk ikke få fler barn, og det er sårt som f*en! [:-]
De fleste som skriver i denne tråden ER jo enebarn, eller har vært det, eller opplevd det på andre vis..?