Endelig gravid, meeen....

[Litjja26]

Testet positivt på mandag, med termin 1. april foreløpig
Jeg er selvfølgelig super glad, og håper virkelig at dette frøet klamrer seg godt fast!
Saken er at jeg er veldig nervøs for å fortelle det til samboeren min, da han alltid har sagt at unger er noe han ihvertfall ikke skal ha.
P-piller har jeg brukt, så det her er ikke planlagt fra min side heller, men skal ikke legge skjul på at jeg synes det er helt greit at pillene ikke gjorde jobben sin....
Har vært gravid en gang før, der han reagerte helt forferdelig og nesten presset meg til abort, noe det også endte i... OG det er noe jeg absolutt ikke skal igjennom flere ganger. ble
Det ble etterhvert slutt i mellom oss, da jeg ikke klarte og forholde meg til han lenger og bare ble sint og arg når jeg var sammen med han....
Ble sammen igjen etter 2 år (dette er 3 år siden), da med klar beskjed om at skulle et uhell skje igjen, var det ingen mulighet for han å bli så idiot og egoistisk, det virket som han skjønte det da, men nå er jeg usikker på om han husker det, og er kjempe redd får hvordan han vil ta det!!
Vet liksom ikke hvordan jeg skal fortelle han det på best mulig måte, uten at han flipper helt ut....
Han er borte på jobb nå, og kommer ikke hjem før på onsdag, så litt tid har jeg på å tenke ut en god måte å fortelle det på...
Noen som har gode tips, eller har vært i samme situasjon?

 

[dollymama]

Gratulerer så mye med lille spiren håper samboeren din tar det med fatning og att alt går bra har ingen tips å komme med desverre..

♡ ønsker en liten ♡

 

[Guesswho]

Gratulerer så mye! Du burde bare fortelle han det som det er, du har jo tross alt brukt prevensjon - så det er like mye hans "feil" som det er din

 

[Majjjs]

Hei og gratulerer!!

Jeg sniker fra februar.

Jeg var i noenlunde samme situasjon. Ventet flere dager med å si det fordi jeg gruet meg, og da jeg endelig fikk presset det ut responderte han med: okei...jeg ringer til jobb og sier jeg må ha fri i morgen, så blir jeg med deg på sykehuset og fjerner det.

Jeg ble selvfølgelig fly forbanna og sa at "nei!! For det første er det ikke sånn det fungerer og for det andre, så bare nei!"

Det tok en måned før jeg pratet med han om det igjen. La ikke noe press på ham. Og da jeg gjorde det var det i forbindelse med at tida for hjemmeabort begynte å renne ut. Og jeg hadde bestilt time på sykehuset. Jeg var der, og fikk se babyen på ultralyd og fikk noia og dro hjem. Etter enda et par dager uten å prate om det, så kom han til meg og sa at om jeg ikke klarte å ta abort, så ville han ikke bli sur og da skulle jeg vite at jeg ikke stod alene. Han var for glad i meg til å se meg lide meg gjennom noe sånt som jeg egentlig ikke ville.

Så han trengte bare litt tid til å samle tankene og dempe panikken. Håper det ender like bra for deg!!

 

[ML85]

Gratulerer du tror ikke han har fått et annet syn på det å få barn nå da? Mye som kan skje på 3 år

 

[Litjja26]

Takk alle sammen
Jeg har formulert meg feil her ser jeg, det er 6 år siden jeg tok abort.
Så ja ML85 har jo både et håp og en liten tro på at ting har endret seg i forhold til hans syn på det å få unger, men klarer bare ikke helt å legge fra meg redselen for at han skal klikke helt når jeg forteller det
Men krysser fingrene for at mannen har blitt moden og takler dette med et like stort smil som meg

 

[Cosacita]

Takk alle sammen
Jeg har formulert meg feil her ser jeg, det er 6 år siden jeg tok abort.
Så ja ML85 har jo både et håp og en liten tro på at ting har endret seg i forhold til hans syn på det å få unger, men klarer bare ikke helt å legge fra meg redselen for at han skal klikke helt når jeg forteller det
Men krysser fingrene for at mannen har blitt moden og takler dette med et like stort smil som meg

Jeg kunne aldri tatt abort bare for å blidgjøre andre. Du må gjøre det som er rett for DEG.

Om det er sånn at han ALDRI vil ha barn, men du gjerne vil bli mor en gang, så hadde jeg stusset om mannen er den rette.

Jeg har aldri vært i en sånn situasjon, så jeg bygger ikke akkurat på erfaring når jeg skriver, men bare uttrykker det jeg tenker.

Mulig at han har forandret seg og at det går bedre denne gangen.

Jeg ønsker deg ihvertfall lykke til! Så håper jeg du får den reaksjonen du vil ha. Eventuelt at han får la det synke inn.


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[linnooooo]

Jeg ble også gravid på p piller for 2 1/2 år siden. Og med en kjæreste som klikka helt og mente jeg måtte ta abort.. Jeg var på sykehuset, men klarte ikke gjennomføre.

Så trengte han tid på å fordøye det hele.. Etter ei stund kunne vi snakke om det som voksne og nå er han verdens beste pappa til vår sønn på 20 mnd og vi venter nr. 2

 

[Litjja26]

Jeg ble også gravid på p piller for 2 1/2 år siden. Og med en kjæreste som klikka helt og mente jeg måtte ta abort.. Jeg var på sykehuset, men klarte ikke gjennomføre.

Så trengte han tid på å fordøye det hele.. Etter ei stund kunne vi snakke om det som voksne og nå er han verdens beste pappa til vår sønn på 20 mnd og vi venter nr. 2

Akkurat sånne ting jeg vil høre

 

[Litjja26]

Det her gikk jo kjempe bra!! Kastet ut og kalt de verste ting som går an å bli kalt!!! Viser seg at jeg er sammen med en psykopat Det var den lykken!

 

[Nilen]

Det her gikk jo kjempe bra!! Kastet ut og kalt de verste ting som går an å bli kalt!!! Viser seg at jeg er sammen med en psykopat Det var den lykken!

Nei uff så leit
Håper det roer seg! Hvis ikke(eller kanskje uansett) så ville jeg kontaktet et rådgiver/familievernkontoret evt.
.. Lykke til og klem!

 

[Cosacita]

Det her gikk jo kjempe bra!! Kastet ut og kalt de verste ting som går an å bli kalt!!! Viser seg at jeg er sammen med en psykopat Det var den lykken!

At det går an!! Han får vel få litt tid på å roe seg... Om han ikke gjør det er han en drittsekk som du har det mye bedre uten! Hans tap!


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Tinemor89]

Neei?? Uff, er det mulig? Mye voksen han eller.. Håper for Guds skyld at han bare trenger litt tid på å tenke igjennom.. Men uansett så rettferdiggjør ikke det oppførselen hans, dumme mannen! Masse lykke til til deg!

 

[Cosacita]

Du får minne han på det du sa da dere ble sammen igjen...
At det går an å flippe sånn ut!


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Sammy2015]

Huff. Skjønner at du er i en veldig vanskelig situasjon. Det var jo ikke sånn du ville at det skulle gå. Men, Det høres ut som om han ikke er mye å samle på... En kjæreste som klikker og kaller deg stygge ting? Fordi du er gravid? Høres ut som om han har store problemer. En kjæreste bør man kunne stole på. Det skal være en som stiller opp når man har det vanskelig. Håper at du har folk rundt deg som støtter deg. Og at du finner deg en ny kjæreste. Som er snill og raus. Stå på. Ta vare på deg selv og spiren. Dette klarer du.

Stor styrkeklem fra meg

 

[Litjja26]

Dere har så rett, mann med store problemer og som rett og slett ikke klarer å bli voksen!!!
28 år og klarer ikke å oppføre seg!
HELDIGVIS, har han lagt seg langflat og unnskyldt seg, men problemene er langt i fra løst...tilgivelse fra min side sitter ihvertfall langt inn kjenner jeg! Men jeg ser et håp langt inne i tunnelen... Krysser fingrene for at denne utviklingen fortsetter samme vei! Kjenner ihvertfall at jeg ikke orker en dag til av dette, sliten i både sinn og kropp!!!

 

[Arella]

Dere har så rett, mann med store problemer og som rett og slett ikke klarer å bli voksen!!!
28 år og klarer ikke å oppføre seg!
HELDIGVIS, har han lagt seg langflat og unnskyldt seg, men problemene er langt i fra løst...tilgivelse fra min side sitter ihvertfall langt inn kjenner jeg! Men jeg ser et håp langt inne i tunnelen... Krysser fingrene for at denne utviklingen fortsetter samme vei! Kjenner ihvertfall at jeg ikke orker en dag til av dette, sliten i både sinn og kropp!!!

Ikke for verken å forsvare eller unskylde han på noe som helst vis men har dere snakket om hvorfor han ikke ønsker barn? Kan det være en grunn til det? Noe i hans oppvekst som gjør han redd for å få barn? Det virker jo som om han denne gangen fort roet seg ned i hvert fall men ingen normal person vil bli så sint uten grunn tenker jeg. Er det "kun" fordi han bare ikke vil ha barn så synes jeg han er barnslig og lite voksen, men det kan kanskje være det ligger noe bak som gjør han virkelig redd? Jeg har opplevd dette selv en gang. Ikke med meg selv men en venn av meg som ble fortalt at han skulle bli pappa. Han ble rett og slett rasende på dama si men det som skjulte seg inners inne som kom frem til meg dagen etterpå var en "liten gutt" som var livredd for å få barn for han var sikker på at han kom til å bli en like fæl pappa som sin egen pappa. Hans foreldre var skilt og hans far behandlet han som om han ikke var verdt noen ting. Orket ikke ha han på besøk og kunne finne på å snu i oppkjørselen for at han ikke orket å hente sønnen sin. Han var livredd. Plutselig skulle han få ansvar for et liv. Det var også mange mange andre tanker rundt dette og han var livredd.

Nå er jeg gravid og her er det litt motsatt selv om dette var planlagt. Jeg er redd og mannen er i ekstase. Jeg er redd for hele svangerskapet, fødselen, om jeg blir en god nok mor, om jeg kan gi den lille alt den trenger både fysikt og psykisk i alle år fremover +++ Men innerst inne vet vi begge at alt ordner seg

Kanskje er han redd? Har dere snakket om følelsene rundt det å få et barn før?

 

[Litjja26]

Ikke for verken å forsvare eller unskylde han på noe som helst vis men har dere snakket om hvorfor han ikke ønsker barn? Kan det være en grunn til det? Noe i hans oppvekst som gjør han redd for å få barn? Det virker jo som om han denne gangen fort roet seg ned i hvert fall men ingen normal person vil bli så sint uten grunn tenker jeg. Er det "kun" fordi han bare ikke vil ha barn så synes jeg han er barnslig og lite voksen, men det kan kanskje være det ligger noe bak som gjør han virkelig redd? Jeg har opplevd dette selv en gang. Ikke med meg selv men en venn av meg som ble fortalt at han skulle bli pappa. Han ble rett og slett rasende på dama si men det som skjulte seg inners inne som kom frem til meg dagen etterpå var en "liten gutt" som var livredd for å få barn for han var sikker på at han kom til å bli en like fæl pappa som sin egen pappa. Hans foreldre var skilt og hans far behandlet han som om han ikke var verdt noen ting. Orket ikke ha han på besøk og kunne finne på å snu i oppkjørselen for at han ikke orket å hente sønnen sin. Han var livredd. Plutselig skulle han få ansvar for et liv. Det var også mange mange andre tanker rundt dette og han var livredd.

Nå er jeg gravid og her er det litt motsatt selv om dette var planlagt. Jeg er redd og mannen er i ekstase. Jeg er redd for hele svangerskapet, fødselen, om jeg blir en god nok mor, om jeg kan gi den lille alt den trenger både fysikt og psykisk i alle år fremover +++ Men innerst inne vet vi begge at alt ordner seg

Kanskje er han redd? Har dere snakket om følelsene rundt det å få et barn før?

Dette har ingenting med at han er redd, han er en bortskjemt drittunge som er vant til å få det akkurat som han har tenkt det hele tiden! Han er så egoistisk at han mener at et barn vil bare ødelegge livet hans!
Han har bestandig tenkt kun på det som er absolutt best for han og virkelig gitt faen rundt alt annet!!!
Hadde det ikke vært at jeg faktisk er helt fantastisk glad i denne mannen, så hadde jeg vært ute herifra for leenge siden!!!!
Så her sitter jeg uviten om jeg skal komme meg ut eller prøve en siste gang å prate med han, å prøv å få han til å forstå at slik oppførsel tolererer jeg ikke....
Heldigvis er jeg hjemme alene et par dager enda, og har tid til æ være for meg selv å tenke, finne ut hva jeg vil!


Gratulerer foresstn! Jeg er sikker på at du blir en helt fantastisk mor

 

[Faith]

Testet positivt på mandag, med termin 1. april foreløpig
Jeg er selvfølgelig super glad, og håper virkelig at dette frøet klamrer seg godt fast!
Saken er at jeg er veldig nervøs for å fortelle det til samboeren min, da han alltid har sagt at unger er noe han ihvertfall ikke skal ha.
P-piller har jeg brukt, så det her er ikke planlagt fra min side heller, men skal ikke legge skjul på at jeg synes det er helt greit at pillene ikke gjorde jobben sin....
Har vært gravid en gang før, der han reagerte helt forferdelig og nesten presset meg til abort, noe det også endte i... OG det er noe jeg absolutt ikke skal igjennom flere ganger. ble
Det ble etterhvert slutt i mellom oss, da jeg ikke klarte og forholde meg til han lenger og bare ble sint og arg når jeg var sammen med han....
Ble sammen igjen etter 2 år (dette er 3 år siden), da med klar beskjed om at skulle et uhell skje igjen, var det ingen mulighet for han å bli så idiot og egoistisk, det virket som han skjønte det da, men nå er jeg usikker på om han husker det, og er kjempe redd får hvordan han vil ta det!!
Vet liksom ikke hvordan jeg skal fortelle han det på best mulig måte, uten at han flipper helt ut....
Han er borte på jobb nå, og kommer ikke hjem før på onsdag, så litt tid har jeg på å tenke ut en god måte å fortelle det på...
Noen som har gode tips, eller har vært i samme situasjon?

Faktisk, så var jeg i samme situasjon som du var i. Jeg tok også abort for ca 6-7 år siden, fordi han ikke var klar for det. Eller, vi ble jo på en måte enig om det, etterhvert... Men det er ikke noe jeg ønsker å gjøre flere ganger. Det sa jeg til han også.
Vi har holdt sammen hele tiden, men siden vi begge har barn fra før så var det ikke like mye "must" for vår del, enn d kanskje er for dere nå? ( vet ikke om dere har noen fra før?) Så vi la det liksom litt på is.. Årene gikk, og nå har vi faktisk snakket om det, klokka tikker, og skal vi noen gang få et barn sammen så bør d skje nå. Vi er over 30 år begge to, så ser ingen grunn i å vente mer. Han sier han vet hvor mye det betyr for meg. Merker jo at jeg er en smule mer ivrig enn han, men tror dette kommer til å endre seg når barnet er født

Så kanskje det er sånn hos mannen din også? Mye forandrer seg gjennom årene. Si det til han som det er, om han reagerer negativt så la det synke inn hos han, kanskje han innser at det er faktisk ikke så ille likevell ;-)) Lykke til :-D


Aprilbaby

 

[Nilen]

Dette har ingenting med at han er redd, han er en bortskjemt drittunge som er vant til å få det akkurat som han har tenkt det hele tiden! Han er så egoistisk at han mener at et barn vil bare ødelegge livet hans!
Han har bestandig tenkt kun på det som er absolutt best for han og virkelig gitt faen rundt alt annet!!!
Hadde det ikke vært at jeg faktisk er helt fantastisk glad i denne mannen, så hadde jeg vært ute herifra for leenge siden!!!!
Så her sitter jeg uviten om jeg skal komme meg ut eller prøve en siste gang å prate med han, å prøv å få han til å forstå at slik oppførsel tolererer jeg ikke....
Heldigvis er jeg hjemme alene et par dager enda, og har tid til æ være for meg selv å tenke, finne ut hva jeg vil!


Gratulerer foresstn! Jeg er sikker på at du blir en helt fantastisk mor

Mulig jeg er litt overanalyserende. Men jeg var alt for lenge i et forhold med en mann som garantert er fortjent en psykopat diagnose!
Så jeg tenker med en gang KOM DEG UT!!
Men jeg kjenner ikke deg, han eller situasjonen. Så dette kjenner du best på selv

For min del var ihvertfall gresset mye friskere og grønnere på den andre siden

Håper du har god støtte rundt deg av familie og venner.