Jeg kjenner meg egentlig litt igjen her. Jeg og samboeren min ble planlagt gravide da jeg akkurat var ferdig med VGS. Vi hadde da vært sammen i 4 år allerede, bodd sammen i 2, og jeg var så babysjuk at jeg holdt på å bli gal. Jeg satt på nettet og søkte opp gravidgrupper på blink (2007-2008, anyone?

), så jeg kunne se på gravidmager og babyer, leste alt jeg kom over av gravidbøker, og lagde meg profil her inne. Jeg tenkte nesten ikke på annet. Det var veldig altoppslukende, jeg pleier å si at det er nesten som om instinkter og hormoner tok helt over, jeg klarte ikke tanken på å vente i enda mange år. Jeg omtrent gråt til sambo for å få ham med på det. Vi avtalte å vente til jeg var omtrent ferdig på vgs før vi begynte å prøve. Jeg var da 20 år, og ble gravid veldig raskt. Hadde en sommerjobb klar og muntlig avtale om å få fortsette utover høsten, men da de fikk vite at jeg var gravid fikk jeg høre at de ikke trengte meg mer (hadde ikke skriftlig avtale for lengre enn sommersesongen). Da var jeg så gravid at det vistes, og jeg klarte ikke å finne meg ny jobb raskt nok til at jeg fikk tjent opp rett til foreldrepenger. Det var veldig tøft, for sambo ble også arbeidsledig oppi det hele (han jobbet på et sted som ble lagt ned). Når økonomien hele tiden er bunnskrapt så sliter det enormt på psyken og forholdet. Svangerskapet var langt og tungt, og jeg fikk en tung fødselsdepresjon, følge ingen kjærlighet for barnet. Jeg begynte å studere da barnet var 1,5 år, og har nå fullført 4 år på universitetet. Vi har også på et vis klart å få kjøpt oss hus, pappa lånte oss penger til bil, og vi har begge (med støtte) fått oss lappen. Men det har vært sykt tøft! Og dersom jeg hadde kunnet velge igjen så hadde jeg definitivt ventet lengre før jeg fikk datteren min.
Det med pappaen kjente jeg meg også igjen i, pappa sin side av familien var de siste som fikk vite om det, for jeg var veldig nervøs for hva pappa ville si. Ikke for det, jeg var eldre da jeg fikk mitt barn enn mamma og pappa var da de fikk meg, men jeg var jo ikke planlagt. Det endte meg at jeg fortalte det til pappa over telefon, for de var på ferie og jeg begynte å bli redd for at de skulle få høre det fra noen andre enn meg. Pappa svarte veldig kort, og jeg var enormt lei meg. Neste dag ringte stemoren min, pappa hadde fortalt henne det på kvelden, og vi pratet i over en time om svangerskap og babyting. Deres yngste er bare knapt to år eldre enn min, så vi fikk arve masse utstyr derfra, og svigermor og jeg har fått et veldig godt forhold etter at jeg ble gravid, vi hadde liksom noe å prate om da. Med pappa har jeg egentlig hatt et veldig anstrengt forhold i mange år, men selv om han ikke ble glad da jeg fortalte at jeg var gravid, så tror jeg han er stolt over alt vi har fått til i ettertid, og jeg vet at han er veldig glad i datteren min.
I det minste vil jeg veldig veldig anbefale at du enten venter til du har begynt på høyere utdanning, der finnes gode ordninger økonomisk og man kan fortsette i studiene selv om man er gravid, hvis man klarer, eller i det minste så bør du fullføre vgs og ha en kontrakt om fast jobb slik at du vet du får tjent opp retten til foreldrepenger, og det å ha en trygg bil og lappen er også utrolig greit. Men det er vanskeligere å studere fulltid med barn enn uten, og for min del følte jeg at alle de vanskelige omstendighetene rundt ødela mye av opplevelsen ved å få barn. Så jeg anbefaler det ikke.