Når det kommer til penger så går det veldig fint. Både jeg og typen har godt til å forsørge ett barnog om det skulle oppstå en liten knipe i ny og ne er vi så heldige å ha så mange gode i familien som vil hjelpe! Jeg skjønner at det kan være tøft med utdanningen.. Men en ting veg jeg sikkert, å det er at jeg kommer ikke til å fullføre utdanningen til jeg får den jobben jeg vil ha, og SÅ få barn. Så ett sted på utdanningen stoppe opp litt. Men spørsmålet er om jeg evt skal vente til jeg er ferdig med mine 3 år på videregåande...
Om du klarer å ha en deltidsjobb og gå på skole slik at du har opptjent noe i foreldrepenger er det supert.
Jeg gjikk bare skole og fikk kun engangsstønaden og det var veldig trangt men det gjikk, fikk ikke noe hjelp fra familie men sambo jobbet jo.
Jeg hadde egentlig deltids jobb men siden jeg ble mye sliten i svangerskapet så sa jeg fra meg timene mine isteden for å sykemelde meg, det var domt.
Jeg var 7 mnd på vei da jeg gjikk ut vgs
var akkurat 19 år da snuppa kom.Når snuppa var i bhg startet jeg 100% på jobb igjenn.
Men ville nokk ventet til siste året ihvertfall. Tror det hadde vært vanskelig å komme seg på skole igjenn etter et år, lettere å komme seg på jobb
Last edited:
), så jeg kunne se på gravidmager og babyer, leste alt jeg kom over av gravidbøker, og lagde meg profil her inne. Jeg tenkte nesten ikke på annet. Det var veldig altoppslukende, jeg pleier å si at det er nesten som om instinkter og hormoner tok helt over, jeg klarte ikke tanken på å vente i enda mange år. Jeg omtrent gråt til sambo for å få ham med på det. Vi avtalte å vente til jeg var omtrent ferdig på vgs før vi begynte å prøve. Jeg var da 20 år, og ble gravid veldig raskt. Hadde en sommerjobb klar og muntlig avtale om å få fortsette utover høsten, men da de fikk vite at jeg var gravid fikk jeg høre at de ikke trengte meg mer (hadde ikke skriftlig avtale for lengre enn sommersesongen). Da var jeg så gravid at det vistes, og jeg klarte ikke å finne meg ny jobb raskt nok til at jeg fikk tjent opp rett til foreldrepenger. Det var veldig tøft, for sambo ble også arbeidsledig oppi det hele (han jobbet på et sted som ble lagt ned). Når økonomien hele tiden er bunnskrapt så sliter det enormt på psyken og forholdet. Svangerskapet var langt og tungt, og jeg fikk en tung fødselsdepresjon, følge ingen kjærlighet for barnet. Jeg begynte å studere da barnet var 1,5 år, og har nå fullført 4 år på universitetet. Vi har også på et vis klart å få kjøpt oss hus, pappa lånte oss penger til bil, og vi har begge (med støtte) fått oss lappen. Men det har vært sykt tøft! Og dersom jeg hadde kunnet velge igjen så hadde jeg definitivt ventet lengre før jeg fikk datteren min.
