Drittlei samboer og barnefar :(

Camilla87

Camilla87

Betatt av forumet
Dette kommer til å virke som et bitchy syteinnlegg uten like, og det er det nok også.
For ordens skyld kommer jeg til å vise det til han det gjelder, så ikke vær redd for at jeg skal henge han ut bak ryggen hans. :p

Vi har vært sammen i 3,5 år, bodd sammen i 3 og hatt barn sammen i snart 2. Og nå er nummer 2 på vei! Altså har det gått fort i svingene, vært intenst og absolutt ingen dans på roser.

Det er ikke noe vits for meg å legge ut i det vide og det brede om forholdet vårt, detaljer om det og hvordan det fungerer på godt og vondt. For det er såklart ikke sort/hvitt. Og det er jo uansett ganske uinteressant for dere å lese om vil jeg tro...

Men jeg vil ta for meg hvorfor jeg er DRITTLEI:

Det hele begynte da jeg blei gravid. Det blei på ingen måte som jeg hadde trodd. I tillegg til ytre omstendigheter som gjorde graviditeten beintøff, så viste kjæresten min så utrolig lite omsorg og forståelse gjennom de tøffe månedene. På forhånd hadde jeg et romantisk bilde av at han skulle ta seg ekstra hånd om meg, være ekstra kjærlig, glede seg over det som skjedde og i det hele tatt ENGASJERE seg. Dette hadde han også sett for seg, for det hadde han sagt ved tidligere anledninger når vi snakket om det, at sånn ville han være.

Vel, det skjedde ikke. I veldig liten grad ihvertfall.

Istedet blei han fraværende (da mener jeg mentalt sett) tidvis avvisende og kald, han virket ofte irritert og "skuffa" over at jeg var så mye dårlig. Jeg kunne jo selvfølgelig ikke noe for det, og hadde det helt jævli der jeg lå og spøy dag ut og dag inn.
Han taklet dette dårlig, synes alt var kjipt, vanskelig, overveldende og dritt. Jeg kan forstå det, for det var det jo. Men som den som faktisk er syk og gravid så synes jeg han kunne vært mye mer støttende og tålmodig med meg.

Formen min blei bedre etterhvert, men da fortsatte likevel han sitt avvisende og dårlig humør:

han ville omtrent ikke forholde seg til det forekommende, (altså babyen) han snakket nesten ikke om det, svarte kort og avvisende om jeg snakket om det. Drøyde alt av praktiske ting som måtte ordnes til absolutt siste liten. Ja, i det hele tatt. Jeg følte meg så alene. Så på det som mas når jeg snakket om alt jeg gledet (og gruet) meg til...

Lang historie kort; tiden etter fødselen var også utrolig tøff. Jeg var ekstremt redusert i lang tid, etter det som blei en dramatisk fødsel. I tillegg til at babytiden selvfølgelig er tøff nok i seg selv. Vel, vi overlevde den "verste" tiden og tiden gikk og alt blei bedre. Men likevel har vi slitt i forholdet siden da... vi har det nok ikke så bra noen av oss, men vi holder sammen pga dattera vår, men kanskje aller mest fordi vi er redd for å være/bli aleine?

Nå er jeg gravid igjen. Det var ikke planlagt og sjokket var ganske stort. Spesielt for han. Han ville jeg skulle ta det bort i starten. Han ville/vil ikke innse at det skal skje igjen. Hva om svangerskapet blir like ille? Hva om fødsel blir like dramtisk? Hva om ditt og datt? HVordan skal han orke det? Takle det? Nei, det takler han ikke. Det går ikke. Vil ikke. Klarer ikke. Må være sykepleier for meg i 4 måneder. Våkennetter igjen i tillegg til et annet barn som krever sitt. Påan igjen. Kommer til å gå under. Forholdet kommer til å få seg en kraftig prøve... som i utgangspunktet er ganske utfordrende. Ja... alt dette har han sagt gang på gang.

Vi har bestemt oss for å beholde. Noe som gjorde meg ekstremt letta, for tanken på abort blei jeg aldri fortrolig med.
I dag var vi på ultralyd for å finne ut hvor langt jeg er på vei. Alt så fint ut, jeg er 9 uker imorgen. Hjertelyd, bittesmå føtter. Jeg blei så utrolig glad. For et mirakel! Umulig å ikke bli letta og glad når man ser sitt eget barn ligge der så perfekt inni magen?

Vel, surmulinga hans fortsatte etter ultralyden. Dro meg ned i dritten. Jeg sa jeg var glad og letta, spurte om ikke han også var det. Han ville ikke snakke om det, tenke på det. Si noe om det. Bare mutt og virket nærmest "skuffa". Han virker totalt likegyldig ovenfor hvor utrolig sårt dette er for meg. At faren til barnet mitt nærmest ikke ønsker det?! Han er kjæresten min! Far til min datter! Han viser INGEN empati ovenfor meg.
Tenker han BARE egoistiske tanker?

Jeg blir så inderlig forbanna....

Dette svangerskapet har også bydd på problemer. Jeg har vært langt fra like dårlig så langt, men har likevel hatt noen uker med mye kvalme og oppkast. Noe som naturlig nok gjør at jeg må kreve litt mer av han. Men da mener jeg KREVE; jeg må nesten trygle han om å gjøre litt ekstra for meg så det blir lettere for meg å komme igjennom hverdagen. Han blir ofte irritert og nevner hvor kjipt det er å gå igjennom dette nok en gang. Å, stakkars deg som må hente saft til meg om morningen og ta deg litt ekstra av dattera vår fordi jeg må spy. F*uck deg!!

I ettermiddag toppet det seg da han kom hjem fra jobb.
Vi kan ikke ha taco til middag på fredager nå, rett og slett fordi jeg blir kvalm bare av tanken og den sterke lukta.
Sånn var det også forrige svangerskap.
Dette surmuler han så utrolig over at det skulle ikke vært lov. Er han 14 år? Taco eller ingenting. For når jeg spør om han kan lage middag ikveld svarer han surt tilbake "helst ikke".... KUN fordi vi ikke skal ha taco. Det lager han nemlig med glede hver f*ckings fredag...
I tillegg var han kort og irritert i tonen generelt, spesielt når det kommer til gjøremål som må gjøre ift dattera vår.

Generelt sur og negativ og egostisk. Det er sånn jeg ser på samboern min for tiden,og nå er jeg så utrolig drittlei!


Ære være deg som gadd å lese alt dette.

Måtte få det ned og ut en plass.....
 
Uff, jeg føler med deg og håper dere får snakket ordentlig ut om alt dette før babyen kommer... :( høres utrolig slitsomt og leit ut når det blir sånn, har dere vurdert hjelp utenfra? Parterapi tenker jeg
 
Sender deg en klem<3 Desverre har jeg lite råd å komme med da jeg har det ganske likt:( han bryr seg om barna, men meg har han forandret seg totalt imot fra jeg ble gravid første gang, og det er så sårende:( hver gang jeg reagerer på hvordan han behandler meg vrir han det bare om til at det er min skyld og når jeg påpeker at han prater til meg som om jeg er søppel så får jeg bare til Svar at jeg gjør meg til et offer.. Jævla mannfolk!
 
Stor klem til deg! Men dette kommer vel strengt tatt ikke til å vare? Sånn som du ser på forholdet deres og du vet jo hva du får dette svangerskapet her. Pluss ei lita jente fra før gjør det nok ikke bedre. Tenker du vet hva du vil egentlig. Bare så utrolig tøft å faktisk gjøre det. Men dere har ikke vurdert par terapi da? Vil kanskje kunne hjelpe om du er villig til å gi det mer tid. Så får han noen utenforstående til å si hva som faktisk kreves av han også.
 
Uff, dette høres grusomt ut.. Håper han forstår at du har det fælt, og at det ikke kan fortsette. Forstår det slik at du omtrent er alene som det er, så jeg ville gitt han et ultimatum: skjerpings eller gå fra han. Du virker som ei dame som klarer deg mer enn bra nok på egenhånd! Stå på og krev at han skjerper seg! :)
 
Har du prøvd å si til han akkurat hvordan du føler det? Han høres veldig umoden ut, og jeg hadde blitt kjempefrustrert om mannen her var sånn! Det høres ut som dere må prate skikkelig om det, så du kan høre hvorfor han er sånn mot deg. Om det er pga graviditeten får han bare bite tenna sammen, han har tross alt vært med på "moroa" selv.
Tenker det er litt unntakstilstand under svangerskap og babytid, fordi det kan være utrolig tøft. Da må begge parter gjøre det beste ut av det, og når den ene bare er negativ og ikke kan gjøre litt ekstra så hadde jeg aldri godtatt det. Håper han skjerper seg, ellers er det ikke vanskelig å se hvilken vei det går:(
 
Jeg ville spurt han om han ville byttet med deg. Om han virkelig syntes det var rettferdig å klage over å måtte hente saft til deg og ta seg av sin egen datter (som i utgangspunktet er en selvfølge uansett din form), når du faktisk spyr.

Hadde også spurt han om han ikke var glad i deg, siden han ikke brøy seg om deg i hverdagen.

Så ville jeg tatt en alvorsprat med han om å ta ansvaret sitt. At denne graviditeten ikke var planlagt er greit, men den første var det. Han har tatt et valg om å være pappa og familiemann - da må han ta sitt ansvar i familien. Mulig han hadde sett for seg noe helt annet, men han må nok bare forholde seg til slik det er. Høres ut som en umoden mann som trenger å vokse opp.
 
Hvor gammel er han...?
 
Jeg vet ikke hva slags råd jeg skal kunne gi. Men jeg er veldig spent på hva han det gjelder kommer til å si når han får lese din side av "saken".

Håper inderlig at dere får det bedre ihvertfall!
 
Jeg er ingen ekspert på området,men jeg ville tatt en tur til familiekontoret. Jeg ville tippe at kommuniksjon mellom dere kunne blitt et bra tema. Vi har det veldig fint sånn til vanlig, og vi må hele tiden jobbe med kommunikasjonen, det er så lett å trigge hverandre negativt som småbarnsforeldre. Min erfaring er at jenter ofte må snakke ting ihjel, og gutta tier og kan surmule i evigheter ;) ....og....tanken slo meg også, kan det hende han er deprimert? Nå kom jo dette når du ble gravid, men det er store mørketall med pappaer som får fødselsdeperasjon. Bare noen tanker :-) Håper ting blir bedre.
 
Dritt mann! Sier no jeg! Du bærer fram hans barn for 2 gang. Får han ta seg sammen
 
Så kjipt at du har det slik!!
Håper du snart føler deg litt bedre!!
En god klem er iallefall på vei :)
 
Føler med deg. Det høres absolutt ikke ut som et sunt forhold, og det er leit å høre at han ikke gleder seg over det faktum at dere venter et til barn. Dere bør sette av tid til å prate sammen. Fortell hverandre hva dere føler, og kom med forslag til hva som kan endres. Dersom dere begge ønsker å fortsette i forholdet vil jeg anbefale dere å få snakket med en parterapeut eller noen på familiekontoret.
 
Uff dette høres ikke bra ut, sender deg en god klem. Har ikke noen gode råd, men er kommunikasjon god mellom dere ellers? Hvis ikke tenker jeg å som det er nevnt over her at familievern kontoret..
 
Tusen takk for støtten alle sammen, det varmer <3

Og ja, vi har snakka om mye av dette X antall ganger tidligere, det er ikke noe nytt under solen akkurat. Men jeg føler det aldri blir noe bedre.
Etter jeg viste han dette innlegget igår (for det gjorde jeg!) så var han ikke interessert i å snakke om det, for det kom til å føre til krangling, som igjen ikke førte til noe.... han blei hverken sur eller overrasket over det jeg skrev. Mer likegyldig vil jeg si (hvertfall sånn det fremstår....)

Vi var faktisk hos en parterapaut rett før jul. Jeg fikk god utbytte av det og var fornøyd med mange av rådene vi fikk. Og med fare for å høres litt sjølgod og "innbilsk" ut, så tuller jeg faktisk ikke når jeg sier at terapauten var enig og støttende i SÅ mye av det jeg sa. Nå var det riktignok jeg som prata mest også, men jeg fikk hvertfall et veldig tydelig inntrykk av at jeg ikke har helt urimelige "krav" og forestillinger om ting.

Vi prata ikke så mye om graviditeten og slike ting da (visste ikke at jeg var gravid igjen heller) men om forholdet generelt og typiske krangler vi har som går igjen ca hver helg...
Vel, iom at jeg gikk "seirende" ut av den samtalen, om man kan kalle det det, haha, så var ikke han såå gira på å dra tilbake å høre om alt han kunne gjøre bedre/annerledes. Men som sagt, han snakka ekstremt lite, og ingenting på eget intiativ, mens skravla mi gikk i ett.

Men, jeg har faktisk ikke hørt om familiekontoret som noen nevner her, og det er sånn jeg forstår det gratis og et lavterskeltilbud. Tommel opp!
Vi var hos en dyr, privat terapaut. Derfor er terskelen høy for å dra tilbake også.... Skal absolutt sjekke ut familiekontoret!
 
Camilla87 skrev:
Han er 27.
Klikk for å utvide …
Kan det være han sliter med en ubderliggende depresjon hab ikke helt er klar over selv...? Måten han ter seg på minnet meg litt om en del symptomer jeg har sett selv, og da hsr det vært ganske kraftig depresjon som har ligget og ulmet. . ♡
 
Han er ikke deprimert a? Virker som han flykter litt, siden han er så likegyldig?
 
Det hadde ikke overrasket meg om han fikk diagnosen deprimert. Han har slitt med det tidligere i livet og går fortsatt på medisiner for å holde det ved like.
Når vi har vært innpå tema i senere tid vet jeg ikke helt hva han har svart, han er unnvikende til hele greia.
Han fikk diagnotisert en "personlighetsforstyrrelse" for mange år siden som i korte trekk går ut på at han har et mye lavere sosialt behov enn de fleste andre mennesker, som igjen gjør han mye mer sårbar og lite tolerant for endel type menneskelige utfordringer... Vanskelig å forklare helt (skjønner det ikke helt selv) men mye av hans oppførsel kan nok "skyldes" på dette, da.

I forbindelse med det så har han blitt sterkt oppfordret av blant annet BUP til å ta kontakt med en behandler for å snakke om hvordan overgangen til familielivet og slike ting skal takles, fordi det ikke er noe tvil om det er ekstra utfordrende for han.
Grunnen til at vi har hatt kontakt med BUP tidligere er pga meg, vi blei invitert til samtale pga min traumatiske opplevelse rundt fødsel og hvordan jeg hadde det etterpå (jeg svarte på et sånt skjema på helsestasjonen at jeg hadde hatt tanker om å skade meg selv i tiden etter fødsel, eller noe sånt) og helsestasjonen reagerte umiddelbart og henviste oss videre. Det var jeg glad for, for jeg trengte virkelig noen å snakke med.
Men på noen av samtalene der var også samboer invitert, og etterhvert kom dette også opp.

Problemet er at han aldri tar dette fordømte initiativet til å få eventuell hjelp. Jeg tror det i utgangspunktet sitter laangt inne hos han å gjøre noe sånt, men hovedgrunnen (som han sier selv ihvertfall) er at han ikke har mulighet/tid til det. Han jobber fullt og vel så det, og for å få til sånne ting må man jo ta av arbeidstida si, noe som jeg tror er ekstremt vanskelig for han faktisk...

Jeg har ikke mulighet til å TVINGE han til å gjøre sånne ting heller, annet enn å oppfordre så godt jeg kan... :/
 
Noen fedre får seg en smell psykisk når livet endrer seg.
Hvordan var han før du ble gravid første gang?
Ikke for å ta parti med noen, men spør fordi det kan virke som at han fikk en "svangerskapsdepresjon" som uten behandling varer lenge.
Hos oss ble det et sjokk at jeg ble gravid, vel og merke fordi flere leger undersøkte meg og fant ut at jeg hadde mistet eggløsningen, men hadde mens som vanlig. Vi var ikke prøvere, og han var ganske klar på at han ikke ville bli pappa.
Da graviditetstesten viste positiv ble jeg redd. Først ble han glad, så plutselig lå han på sofaen noen dager senere og surmulte. Spurte om han ikke gledet seg til babyen kom. Han svarte nei, og ville at jeg skulle ta abort, fordi han ville ikke bli pappa.
Endte med at jeg kalte han en egoistisk mann som ikke tenkte på mine følelser, og jeg kom ikke til å drepe et uskyldig barn, bare fordi han var en stor hestkuk.
Vet ikke hva som endret seg, men han ble med på første kontroll hos jordmor, og da vi skulle få høre hjerteslagene tok han opptak av lyden og satte seg for seg selv om kvelden når jeg dro til ei venninne for å koble av litt. Da jeg kom hjem, viste han meg opptaket og sa at han gledet seg allikevel. Han ble med på alle kontrollene og leste alt han kom over av svangerskapet. Han spurte MEG om hva VI trengte til den lille, snakket med flere kollegaer på jobben sin og ble plutselig veldig involvert i graviditeten. Men han hadde sine "tulltak" med surmulinger, hvis jeg sa at han måtte kjenne på magen eller ta bilder før magen vistes tydelig.
Da han hadde surmult seg ferdig tok han masse bilder av meg og magen, planla hvor babysengen skulle stå, og kjørte meg overalt hvis jeg trengte noe.
Fikk ikke lov å gå så mye ute på vinteren da jeg ble høygravid, han ville kjøre meg overalt. Og kunne ikke han, fikk jeg beskjed om at jeg måtte ringe bestevenninna mi og få ho til å hente meg og kjøre meg hjem igjen.
Nå snart 6 år etter kan jeg fortsatt få høre " det var du som ville beholde" hvis jeg er sliten av en trassig unge og "klager" til mannen om krangelen mellom meg og sønnen vår.
Men innerst inne er han en god far som tar seg godt av sønnen vår, og liker å tenke på at han er pappa.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp