Er 33+0 i dag, og sliter max med motivasjonen til å gå gravid lenger. Formen min er bånn. Alt for lav blodprosent, ingen jern osv...
Orker ingenting men, må bare bite tennene sammen. Jeg har ei på snart 2 år hjemme. Hun er skikkelig morgenfugl, og skikkelig aktiv. Og ikke minst er hun høyt, og lavt hele dagen. Så man må være på tå hev over alt hvor man ferdes. Jeg er tung, og sliter med bekkenet. Noe som er en ulempe når hun vil utforske ALT når vi er ute, og bare legger i veg.
Mannen min jobber mye, og kommer jo hjem kun kort tid før hun skal legges.
Mine eldre barn som har våre så flinke med å avlaste meg litt med legging, bleieskift, og leking når de har kunnet har dratt på ferie.
Så jeg føler meg helt fortapt nå.
Mannen sier Gullet, og jeg hadde våre hjertelig velkommen til Svigers, og hadde fått god avlastning. Men, lang reisevei med bilen, og melding om dårlig vær uff det frister ikke å sitte innestengt der.
Svigerfar er så skravlete, stressende, og de bor så usentralt. Jeg klarer ikke tanken på, og kjøre de timene alene bort/tilbake, også sitte inne hele tiden hos dem. Svigerfar klarer ikke å tie stilt. Munnen går i et, og det er ikke interessant det som kommer ut en gang. Mannen sier jeg i alle fall kunne fått sovet mye mere osv... Men tror ikke jeg hadde hatt samvittighet til det.
Så jeg blir hjemme alene med mine kraftige, og plagsomme kynnere, og synes synd på meg selv heller. Og nøyer meg med å sove dupp når Gullet sover sin
Ååååå gi meg styrke
Vurderer, og dra inn på hytta til foreldrene mine. Men vet ikke om det er en god ide det heller. Er så kjipt når minste våkner så tidlig, og vi ikke er hjemme hvor det er noe å finne på... *gruble*gruble*