Velkommen til min logg!
Litt kronglete og humpete (høhø) vei mot et ønsket barn!
10.09.16:
Vi har nå prøvd i snart ett år..
Mistet i april, ca 8-9 uker på vei, og nå i sept, ca 4+3.
Sitter mye og tenker på om det er karma som biter meg i ræva. Siden jeg ikke har ønsket å få barn, og har tatt abort tidligere.
Jeg ombestemte meg i fjor vår, og fortalte det til mannen min. At jeg vurderte dette "få-barn-greiene" heheh.. Hans første reaksjon var: "men du sa jo vi ikke sku ha barn?!" Forklarte pent at jeg aldri sa det var 100% sikkert, men at jeg heller ikke ville ha barn med en gang, og at vi begge skulle tenke litt mer på om dette var noe vi ville. Så etter et par måneder med tenking, fant vi ut at vi skulle begynne prøvingen i september 2015, etter bryllup og bryllupsreise
Siden jeg et par år tidligere klarte å bli gravid PÅ p-pilla, trodde jo vi at dette skulle jo gå som smurt med en gang spiralen var ute, og mensen ferdig.
Men neeeiiida, tiden gikk og vi prøvde og prøvde. I april 2016 hadde jeg plutselig menssymptomer myyye lengre og kraftigere enn før. Så da jeg tok testen og de to strekene lyste mot meg, ble jeg så overveldet at jeg gråt og fikk panikk om hverandre. For plutselig var dette blitt en realitet! Vi skulle lage et MENNESKE!
Fikk rimelig kjapt time til utltralyd, siden jeg er overvektig og 36 år, og vi beregnet at jeg var ca 7-8 uker på vei akkurat da. Men på ultralyden fant legen ingenting inni der. Kanskje jeg ikke var så langt på vei som jeg trodde?
Bare et par dager etterpå begynte jeg å blø, og spontanabort var et faktum. Jeg ble helt tom i hodet. Sommeren kom og vi prøvde sporadisk, men jeg engasjerte meg lissom ikke like mye som før.
Så i august 2016 fikk jeg en normal mens, og en ny giv kom over meg. Vi heiv oss på prøving, med samleie annenhver dag, ELtest og EL-kalkulator og slike ting. Og PLUTSELIG var jeg gravid igjen! Bare noen få dager etter mens har sannsynlig EL skjedd, jeg fikk aldri noen positiv eltest på dagen jeg trodde EL skulle komme. Og bare 3-4 dager etter forventet EL hadde jeg positiv test! Denne gangen var jeg litt mer bekymret. Googlet, leste og sjekket alt jeg putta i meg av mat og medisiner. Fikk legetime på onsdagen som var ca 4+3 og UL dagen etterpå. Men jeg hadde allerede begynt å blø på søndagen. Leste meg jo ihjel om det også, at det kunne være en slags mens osv osv, så jeg øynet jo et liiite håp. Men timen hos gynekologen bekreftet det jeg fryktet mest. Blodprøven fra dagen før viste veldig lave verdier, og han fant heller ingenting på UL (Men det var jo også pga jeg var så kort tid på vei).
Så nå har jeg blødd ferdig snart, og sitter og venter på ny prøverunde. Fyller 37 år i oktober, og nå føler jeg at vi begynner å få litt dårlig tid..!
Oi, dette ble et langt innlegg. Spørs om noen orker lese hele, men dette er nå vår historie så langt i prosessen..
20.12.16:
Vel, har fylt 37 for lengst, og nå er det heller ikke en hemmelighet for foreldrene våre. Følte for å fortelle dem at vi prøver, kjenner det var litt hardt å holde det hemmelig de dagene jeg var nede.. Og vil jo kunne prate med mamma om dette!
19.03.17:
Heh. Jeg tror jeg vil endre tittelen på denne dagboken. Må ha en litt mer håpefull en?
"Fra frivillig til ufrivillig barnløse.." skriker jo ikke akkurat håp?
Hmm.. spurte mannen om han hadde noen ideer.. "pulings med mål?" HAHAHAH! Herrejemini..
Jeg lurte på "herr & fru A snekrer familie" hehe.. Men kanskje "Ønsker å bli smelt på tjukka" passer bedre!
10.09.17:
Fått avslag på prøverør.
Fått Letrozol, og har eggløsning nå. Krysser jo fingrene for at det klaffer nå, ellers får vi ny/dobbel runde med letrozol av gyno..
Tror ikke så mange orker å lese loggen min lengre, den er litt deprimerende..
Ikke at jeg føler for å skrive så mye lengre heller... Jeg gir snart opp dette her....
Sommeren 2018:
Dro til Praha og hadde to eggdonasjonsforsøk som ikke gikk.
Vi gikk over til å undersøke adopsjon, men det var for dyrt. Så vurderte vi å bli fosterforeldre, men følte det var litt tungt for oss akkurat nå.
Håpet om å plutselig bli gravid mot alle odds, lå i bakhodet mitt hele tiden. Ble deprimert hver gang jeg fikk mens, for jeg håpte menssymptomene var gravidsymptomer.
Vi gav opp prøving etter Praha, selv om håpet og tankene om barn fortsatte.
16 mai 2019:
Positiv test!
Hadde mensensymptomer VELDIG lenge, og syntes det var litt rart. Dagen etter, fikk vi tak i digital test som viste 3+!
08 des 2019:
Nå er det bare 27 dager igjen til termin Tenk, snart har vi ei lite jente her hjemme hos oss!
Helt uvirkelig.. Og fint. Og skummelt. Og fantastisk
28.12.19:
Klokken 23.41, kom lille Solveig til verden
Vi er helt overveldet av hvor vakker hun er
Fødselshistorien finner du her: https://forum.babyverden.no/threads/drømmen-om-en-liten-familie.1846862/page-8#post-26017311
Litt kronglete og humpete (høhø) vei mot et ønsket barn!
10.09.16:
Vi har nå prøvd i snart ett år..
Mistet i april, ca 8-9 uker på vei, og nå i sept, ca 4+3.
Sitter mye og tenker på om det er karma som biter meg i ræva. Siden jeg ikke har ønsket å få barn, og har tatt abort tidligere.
Jeg ombestemte meg i fjor vår, og fortalte det til mannen min. At jeg vurderte dette "få-barn-greiene" heheh.. Hans første reaksjon var: "men du sa jo vi ikke sku ha barn?!" Forklarte pent at jeg aldri sa det var 100% sikkert, men at jeg heller ikke ville ha barn med en gang, og at vi begge skulle tenke litt mer på om dette var noe vi ville. Så etter et par måneder med tenking, fant vi ut at vi skulle begynne prøvingen i september 2015, etter bryllup og bryllupsreise
Siden jeg et par år tidligere klarte å bli gravid PÅ p-pilla, trodde jo vi at dette skulle jo gå som smurt med en gang spiralen var ute, og mensen ferdig.
Men neeeiiida, tiden gikk og vi prøvde og prøvde. I april 2016 hadde jeg plutselig menssymptomer myyye lengre og kraftigere enn før. Så da jeg tok testen og de to strekene lyste mot meg, ble jeg så overveldet at jeg gråt og fikk panikk om hverandre. For plutselig var dette blitt en realitet! Vi skulle lage et MENNESKE!
Fikk rimelig kjapt time til utltralyd, siden jeg er overvektig og 36 år, og vi beregnet at jeg var ca 7-8 uker på vei akkurat da. Men på ultralyden fant legen ingenting inni der. Kanskje jeg ikke var så langt på vei som jeg trodde?
Bare et par dager etterpå begynte jeg å blø, og spontanabort var et faktum. Jeg ble helt tom i hodet. Sommeren kom og vi prøvde sporadisk, men jeg engasjerte meg lissom ikke like mye som før.
Så i august 2016 fikk jeg en normal mens, og en ny giv kom over meg. Vi heiv oss på prøving, med samleie annenhver dag, ELtest og EL-kalkulator og slike ting. Og PLUTSELIG var jeg gravid igjen! Bare noen få dager etter mens har sannsynlig EL skjedd, jeg fikk aldri noen positiv eltest på dagen jeg trodde EL skulle komme. Og bare 3-4 dager etter forventet EL hadde jeg positiv test! Denne gangen var jeg litt mer bekymret. Googlet, leste og sjekket alt jeg putta i meg av mat og medisiner. Fikk legetime på onsdagen som var ca 4+3 og UL dagen etterpå. Men jeg hadde allerede begynt å blø på søndagen. Leste meg jo ihjel om det også, at det kunne være en slags mens osv osv, så jeg øynet jo et liiite håp. Men timen hos gynekologen bekreftet det jeg fryktet mest. Blodprøven fra dagen før viste veldig lave verdier, og han fant heller ingenting på UL (Men det var jo også pga jeg var så kort tid på vei).
Så nå har jeg blødd ferdig snart, og sitter og venter på ny prøverunde. Fyller 37 år i oktober, og nå føler jeg at vi begynner å få litt dårlig tid..!
Oi, dette ble et langt innlegg. Spørs om noen orker lese hele, men dette er nå vår historie så langt i prosessen..
20.12.16:
Vel, har fylt 37 for lengst, og nå er det heller ikke en hemmelighet for foreldrene våre. Følte for å fortelle dem at vi prøver, kjenner det var litt hardt å holde det hemmelig de dagene jeg var nede.. Og vil jo kunne prate med mamma om dette!
19.03.17:
Heh. Jeg tror jeg vil endre tittelen på denne dagboken. Må ha en litt mer håpefull en?
"Fra frivillig til ufrivillig barnløse.." skriker jo ikke akkurat håp?
Hmm.. spurte mannen om han hadde noen ideer.. "pulings med mål?" HAHAHAH! Herrejemini..
Jeg lurte på "herr & fru A snekrer familie" hehe.. Men kanskje "Ønsker å bli smelt på tjukka" passer bedre!
10.09.17:
Fått avslag på prøverør.
Fått Letrozol, og har eggløsning nå. Krysser jo fingrene for at det klaffer nå, ellers får vi ny/dobbel runde med letrozol av gyno..
Tror ikke så mange orker å lese loggen min lengre, den er litt deprimerende..
Ikke at jeg føler for å skrive så mye lengre heller... Jeg gir snart opp dette her....
Sommeren 2018:
Dro til Praha og hadde to eggdonasjonsforsøk som ikke gikk.
Vi gikk over til å undersøke adopsjon, men det var for dyrt. Så vurderte vi å bli fosterforeldre, men følte det var litt tungt for oss akkurat nå.
Håpet om å plutselig bli gravid mot alle odds, lå i bakhodet mitt hele tiden. Ble deprimert hver gang jeg fikk mens, for jeg håpte menssymptomene var gravidsymptomer.
Vi gav opp prøving etter Praha, selv om håpet og tankene om barn fortsatte.
16 mai 2019:
Positiv test!
Hadde mensensymptomer VELDIG lenge, og syntes det var litt rart. Dagen etter, fikk vi tak i digital test som viste 3+!08 des 2019:
Nå er det bare 27 dager igjen til termin
Tenk, snart har vi ei lite jente her hjemme hos oss!Helt uvirkelig.. Og fint. Og skummelt. Og fantastisk
28.12.19:
Klokken 23.41, kom lille Solveig til verden
Vi er helt overveldet av hvor vakker hun er
Fødselshistorien finner du her: https://forum.babyverden.no/threads/drømmen-om-en-liten-familie.1846862/page-8#post-26017311
Last edited:
håper det snur for dere snart. Lykke til i prøvingen
Ja, gynekologen sa det også, at problemet ligger heldigvis ikke i å bli gravid, spira må bare få sitte.
