Tenke seg til at jeg har kommet til det punktet at vi prøver på 4 og siste barnet. Nesten litt vemodig men Sånn er det..
Litt om meg:
38 år (født i ‘84)
Gift med min Islandske make siden 2018
Mamma til 3.
Fritiden min bruker jeg på ett ganske variert utvalg av interesser.
Litt prøvehistorie:
Lola kom som en liten men ikke veldig overraskelse i 2010. Etter år med prevensjon sa kroppen stopp. Jeg reagerte på alt hormonelt og i frustrasjon over mitt siste forsøk med P-plaster. Rev jeg det av i dusjen og kastet det ut på mannen som pusset tenner å ropte: "Jeg orker ikke mer! Nå får det bare briste eller bære!" Å 2 måneder senere lyste 2 blodrøde streker mot meg fra en test der jeg satt urørlig på baderomsgulvet.
Lola kom som ett skudd i uke 36+0 med haste KS etter 3 dager med intense smerter på føden i Skien.
Senere undersøkelser skulle vise at jeg hadde pågående morkakeforløsning. Så lettelsen var stor da vi innså alvoret.
I 2013 bestemte vi oss for å prøve igjen. Å på nyåret 2014 ble jeg igjen gravid. Men i februar -14 (uke 9) kom blødningene, å jeg trodde jeg hadde en SA. Jeg fikk haste time på UL før helgen for å bekrefte det og legen kunne bekrefte "Det er ikke noe tegn her til at du har hvert gravid" Jeg stusset på måten han sa det på. Men skjønte senere hvorfor. Etter en HCG test hos legen påfølgende mandag, ringer legen meg. Jeg må rett på sykehuset til ny UL. HCG er på vei opp, jeg er fremdeles gravid. Etter en del forvirring fra min side, finner legene på SiV ut at jeg har en XU i høyre eggleder. Men HCG er på vei ned og det ser ut til at kroppen har ryddet opp selv. Men de vil fremdeles ha meg inne på overvåkning til dagen etter.
Klokken 03:30 blir jeg vekket av en sykepleier. Hu skal ta blodtrykket mitt. Da skjermen viser 70/40 vil hun ha meg inn på undersøkelse. Til JM sitt sjokk viser UL at jeg har buken full av blod og indre blødninger. Men jeg merker ingen smerte å har gått selv fra rommet mitt og inn til JM på egenhånd. Det blir fort hastverk. Å jeg blir formelig løpt ned til operasjon.
Etter en 4 timers kikkhullsoperasjon våkner jeg til beskjeden. Vi har fjernet egglederen på høyre side. Det hadde vokst sammen med bla urinrøret som en direkte følge av KS 4 år tidligere. Beskjeden var også klar. Smerteterskelen min var skremmende høy. Hadde jeg reist hjem dagen før hadde ikke mannen min klart å vekke meg dagen etter.
8 måneder senere oppdager jeg til min store overraske at jeg har mistet 2 TR! Jeg tar en test som igjen er positiv. Livredd og oppløst i tårer ringer jeg legen min. Jeg blir sendt på tidlig UL for å bekrefte at egget ligger riktig plassert og at alt er som det skal. Jeg blir satt som høyrisiko svangerskap pga KS og XU. Så da ble det kontroller hver 14. dag på SiV og beskjed om at hvis jeg får så vondt at jeg må ta smertestillende så skal jeg ringe føden ASAP. For de stoler ikke på smerteterskelen min.
6 dager over termin kommer LilleP i en drømmefødsel kun med bruk av lystgass. Å jeg er i grunn klar for nr 3 der og da. Selv om vi egentlig er enige om at 2 barn er nok for oss.
Men livet leker.
I 2017 får LilleP AML (akutt myelogen leukemi). Sykehuset blir hjemme vårt store deler av de neste 2 årene. Å etter ett tilbakefall i oktober 2018 blir han benmargstransplantert i feb. 2019 med storesøster som donor. Det ser i utgangspunktet ut til å gå bra. Men til påske får vi vite at kreften er tilbake. Nå begynner en rekke forsøk på å holde kreften i sjakk frem til han kan transplanteres på nytt. Men i okt 2019 kommer beskjeden alle foreldre frykter. Det er ikke lenger noe vi kan gjøre. Å 16. november 2019 sovner 4 åringen vår stille inn på SiV med familien rundt seg.
Under leukemibehandlingen til LilleP bestemmer vi oss for at når alt er over skal vi går for nr 3. Uavhengig av utfallet med LilleP.
Å julaften 2019, bare 1 måned etter å ha mistet en del av hjertet mitt står svigerfar på soverommet til mannen min og meg å bytter sengetøy på årets julegave fra svigers. En dobbeldyne med krav om en forsinket julegave om 10 måneder. Jeg har aldri verken før eller siden sett han røre sengetøy som ikke allerede er lagt på siden jeg og mannen ble kjærester i 2008.
Å tidlig i 2020 midt i starten på en pandemi er jeg igjen gravid med 1 eggleder og unnfangelse 2 dager etter EL til full jubel fra familie og venner. Å 10 dager før termin kommer lille Vikka til verden som ei kule!
Vannet gikk kl 4 hjemme i senga. Å da jeg kl 09:15 sitter med epiduralnåla i ryggen klar til å få testdosen, kjenner jeg hodet hennes stange i sengemadrassen. Å 09:43 etter en styrtfødsel er frøkna ute.
Å nå.. endelig etter 1 år med prøving og feiling sitter jeg her med den positive testen. Å i juni 2023 kommer det 4. ønskebarnet. Å familien er komplett.
Litt om meg:
38 år (født i ‘84)
Gift med min Islandske make siden 2018
Mamma til 3.
- Lola (12) født oktober 2010
- LilleP (4) født juni 2015. Fikk leukemi da han var 2 år. Å etter 2 lange år med behandling, transplantasjon og forsøk på alle mulige behandlinger tok han vingene fatt og forlot oss 16. nov 2019
- Vikka (1) født januar 2021.
Fritiden min bruker jeg på ett ganske variert utvalg av interesser.
- Hekling
- Fast snapper på Uperfektepiker.
- Sitter i ett par styrer i lag der vi arrangere fester, sosiale sammenkomster, markeder og andre ting.
- Elsker også å engasjere meg i barnas hverdag. Så jeg sitter både i FAU, SU og er klassekontakt. Å jeg hjelper til der jeg kan på Håndballen.
Litt prøvehistorie:
Lola kom som en liten men ikke veldig overraskelse i 2010. Etter år med prevensjon sa kroppen stopp. Jeg reagerte på alt hormonelt og i frustrasjon over mitt siste forsøk med P-plaster. Rev jeg det av i dusjen og kastet det ut på mannen som pusset tenner å ropte: "Jeg orker ikke mer! Nå får det bare briste eller bære!" Å 2 måneder senere lyste 2 blodrøde streker mot meg fra en test der jeg satt urørlig på baderomsgulvet.
Lola kom som ett skudd i uke 36+0 med haste KS etter 3 dager med intense smerter på føden i Skien.
Senere undersøkelser skulle vise at jeg hadde pågående morkakeforløsning. Så lettelsen var stor da vi innså alvoret.
I 2013 bestemte vi oss for å prøve igjen. Å på nyåret 2014 ble jeg igjen gravid. Men i februar -14 (uke 9) kom blødningene, å jeg trodde jeg hadde en SA. Jeg fikk haste time på UL før helgen for å bekrefte det og legen kunne bekrefte "Det er ikke noe tegn her til at du har hvert gravid" Jeg stusset på måten han sa det på. Men skjønte senere hvorfor. Etter en HCG test hos legen påfølgende mandag, ringer legen meg. Jeg må rett på sykehuset til ny UL. HCG er på vei opp, jeg er fremdeles gravid. Etter en del forvirring fra min side, finner legene på SiV ut at jeg har en XU i høyre eggleder. Men HCG er på vei ned og det ser ut til at kroppen har ryddet opp selv. Men de vil fremdeles ha meg inne på overvåkning til dagen etter.
Klokken 03:30 blir jeg vekket av en sykepleier. Hu skal ta blodtrykket mitt. Da skjermen viser 70/40 vil hun ha meg inn på undersøkelse. Til JM sitt sjokk viser UL at jeg har buken full av blod og indre blødninger. Men jeg merker ingen smerte å har gått selv fra rommet mitt og inn til JM på egenhånd. Det blir fort hastverk. Å jeg blir formelig løpt ned til operasjon.
Etter en 4 timers kikkhullsoperasjon våkner jeg til beskjeden. Vi har fjernet egglederen på høyre side. Det hadde vokst sammen med bla urinrøret som en direkte følge av KS 4 år tidligere. Beskjeden var også klar. Smerteterskelen min var skremmende høy. Hadde jeg reist hjem dagen før hadde ikke mannen min klart å vekke meg dagen etter.
8 måneder senere oppdager jeg til min store overraske at jeg har mistet 2 TR! Jeg tar en test som igjen er positiv. Livredd og oppløst i tårer ringer jeg legen min. Jeg blir sendt på tidlig UL for å bekrefte at egget ligger riktig plassert og at alt er som det skal. Jeg blir satt som høyrisiko svangerskap pga KS og XU. Så da ble det kontroller hver 14. dag på SiV og beskjed om at hvis jeg får så vondt at jeg må ta smertestillende så skal jeg ringe føden ASAP. For de stoler ikke på smerteterskelen min.
6 dager over termin kommer LilleP i en drømmefødsel kun med bruk av lystgass. Å jeg er i grunn klar for nr 3 der og da. Selv om vi egentlig er enige om at 2 barn er nok for oss.
Men livet leker.
I 2017 får LilleP AML (akutt myelogen leukemi). Sykehuset blir hjemme vårt store deler av de neste 2 årene. Å etter ett tilbakefall i oktober 2018 blir han benmargstransplantert i feb. 2019 med storesøster som donor. Det ser i utgangspunktet ut til å gå bra. Men til påske får vi vite at kreften er tilbake. Nå begynner en rekke forsøk på å holde kreften i sjakk frem til han kan transplanteres på nytt. Men i okt 2019 kommer beskjeden alle foreldre frykter. Det er ikke lenger noe vi kan gjøre. Å 16. november 2019 sovner 4 åringen vår stille inn på SiV med familien rundt seg.
Under leukemibehandlingen til LilleP bestemmer vi oss for at når alt er over skal vi går for nr 3. Uavhengig av utfallet med LilleP.
Å julaften 2019, bare 1 måned etter å ha mistet en del av hjertet mitt står svigerfar på soverommet til mannen min og meg å bytter sengetøy på årets julegave fra svigers. En dobbeldyne med krav om en forsinket julegave om 10 måneder.
Jeg har aldri verken før eller siden sett han røre sengetøy som ikke allerede er lagt på siden jeg og mannen ble kjærester i 2008.Å tidlig i 2020 midt i starten på en pandemi er jeg igjen gravid med 1 eggleder og unnfangelse 2 dager etter EL til full jubel fra familie og venner. Å 10 dager før termin kommer lille Vikka til verden som ei kule!
Vannet gikk kl 4 hjemme i senga. Å da jeg kl 09:15 sitter med epiduralnåla i ryggen klar til å få testdosen, kjenner jeg hodet hennes stange i sengemadrassen. Å 09:43 etter en styrtfødsel er frøkna ute.
Å nå.. endelig etter 1 år med prøving og feiling sitter jeg her med den positive testen. Å i juni 2023 kommer det 4. ønskebarnet. Å familien er komplett.
Last edited:
Dere er sterke og jeg ønsker dere masse lykke til med prøvingen 
Følger deg gjerne!
Da er det bare å vente på TR da...
Gleder meg til å følge deg her inne 
