Ja. Og dagen er ødelagt hvis det blir kluss med rutinene. Han elsker å oppleve nye steder og se nye mennesker, men det må være mens jeg eller pappaen holder ham, så han kan gjemme seg inntil oss når det blir for mye.
Han avskyr farmor, hun er altfor vill, hopper og roper og klapper og skal leke hele tiden. Prøver å oppdra henne, men det virker som hun glemmer fra gang til gang. Det er kun en person utenom meg og faren som er fullstendig godtatt, og det er broren min, som er en av Norges mest rolige menn. Av en eller annen grunn har lillingen likt ham helt siden han var knøttliten. Ingen andre får holde ham, men han holdt fint ut med onkel i 7 timer mens vi var i bryllup! Dessverre bor broren min i et annet fylke, så det ble med den ene kvelden med barnevakt..
Opplever dere også å få kommentarer om at barna er bortskjemte fordi de blir fort urolige og krever mye foreldrekontakt? Jeg lar det ikke gå inn på meg, ettersom jeg vet at lillingen har hatt et ekstremt stressende opphold på jorda så langt, og mammahjertet sier at jeg gjør rett i å gjøre alt som får ham til å føle seg trygg. Men det er unektelig irriterende..