Daisy Bloom & Reisen til Spireland

[Chocolatine]

Leste innlegget ditt i går, og klarer ikke å slutte å tenke på deg siden. Jeg har lest din dagbok og vet hvor mye du har kjempet, og det gjør vondt å lese at du må gå gjennom dette. Det er veldig veldig urettferdig!!
Jeg håper du klarer å ta vare på deg selv i denne tiden, og at du kan kjenne at vi er mange her som heier på deg. Sender deg en stor og varm klem.

 

[Chickpeas]

Dette var utrolig trist å lese. Sender deg en god klem

 

[Daisybloom]

Forberedelse til MA

Da ble det en helt annen tid fremover enn jeg hadde sett for meg. På grunn av helgen så skal jeg ikke inn på sykehuset før på mandag. Da blir det første pille og smertestillende, før jeg skal tilbake på onsdag for cytotec og selve aborten. Hvis jeg begynner å blø av meg selv og ting settes i gang (som visstnok var bra), så kan det være jeg slipper modningspillen og kan gå rett på cytotec. Noe jeg egentlig håper. Men det betyr uansett at jeg har 3 dager med limbo og vonde følelser. Og så 3 dager med selve aborten. Og så sikkert noen dager etter det hvor ting er vondt. Fysisk og psykisk.

Det verste er at jeg fortsatt har symptomer. Ømme pupper, forstoppet, super sulten og faktisk også tidvis kvalme. Men kvalmen er kanskje det som har gitt seg mest. Det føles som et slags hån at kroppen går rundt og fortsatt tror den er gravid. Når den ikke er det.

Jeg går fra å være fryktelig lei meg, og trist. Til fullstendig nummen. Til å begynne å tenke fremover. Planlegge neste steg. Men det er en liten sorg der også, for jeg hadde jo håpet at jeg var ferdig nå. Det føles litt urettferdig også. Kan det liksom ikke være nok nå? Kan det ikke for en gangs skyld gå veien? Når skal man gi seg? Hvor mye lån skal man ta opp for dette? Så mange spørsmål som svirrer rundt, og kun meg som kan svare. Jeg merker jeg er utslitt av alle følelsene, tankene og beslutningene som kommer. Kan noen andre ta styringen en stund?

 

[førstegangsmama]

Nå har lest hele tråden/dagboken din, og sukk… Dette er virkelig urettferdig. Nå er det virkelig på tide at det går på skinner for din del. Håper så inderlig at det klaffer neste gang, med eller uten ED. Masse lykke til, og masse styrkeklemmer!

 

[Skogsjente]

Forberedelse til MA

Da ble det en helt annen tid fremover enn jeg hadde sett for meg. På grunn av helgen så skal jeg ikke inn på sykehuset før på mandag. Da blir det første pille og smertestillende, før jeg skal tilbake på onsdag for cytotec og selve aborten. Hvis jeg begynner å blø av meg selv og ting settes i gang (som visstnok var bra), så kan det være jeg slipper modningspillen og kan gå rett på cytotec. Noe jeg egentlig håper. Men det betyr uansett at jeg har 3 dager med limbo og vonde følelser. Og så 3 dager med selve aborten. Og så sikkert noen dager etter det hvor ting er vondt. Fysisk og psykisk.

Det verste er at jeg fortsatt har symptomer. Ømme pupper, forstoppet, super sulten og faktisk også tidvis kvalme. Men kvalmen er kanskje det som har gitt seg mest. Det føles som et slags hån at kroppen går rundt og fortsatt tror den er gravid. Når den ikke er det.

Jeg går fra å være fryktelig lei meg, og trist. Til fullstendig nummen. Til å begynne å tenke fremover. Planlegge neste steg. Men det er en liten sorg der også, for jeg hadde jo håpet at jeg var ferdig nå. Det føles litt urettferdig også. Kan det liksom ikke være nok nå? Kan det ikke for en gangs skyld gå veien? Når skal man gi seg? Hvor mye lån skal man ta opp for dette? Så mange spørsmål som svirrer rundt, og kun meg som kan svare. Jeg merker jeg er utslitt av alle følelsene, tankene og beslutningene som kommer. Kan noen andre ta styringen en stund?

Kjære fine Daisy. Har tenkt så mye på deg det siste døgnet. Dette er så vondt og urettferdig. Det skulle jo endelig blir din tur

Synes det var skikkelig dumt av sykehuset å la deg vente så lenge. Er det fordi du skal ta cytotec på sykehuset at det ikke kan skje i helgen? Jeg tok cytotec på en søndag, men da hjemme. Men nå er jo du litt lengre på vei, så det er kanskje det som er årsaken.

De dagene fra man får beskjed om at det ikke er liv, til dagen der man får blødd det ut og avsluttet det, det er de aller aller verste dagene. Nå har du nok med å være i denne boblen av smerte, ikke påta deg noe som helst annet i livet nå.

Dette er forjævlig, ta vare på deg selv nå

 

[HappyMom86]

Nei nei neeeiii... Det var ikke sånn det skulle gå. Føler sånn med deg. Har vært der selv flere ganger nå. Det er ikke noe særlig å måtte gjennom en abort. Men bra du får være på sykehuset. Hos meg satte det i gang av den første pilla man får. Håper det går fort og greit unna sånn at du slipper masse vondt.

 

[Daisybloom]

Nei nei neeeiii... Det var ikke sånn det skulle gå. Føler sånn med deg. Har vært der selv flere ganger nå. Det er ikke noe særlig å måtte gjennom en abort. Men bra du får være på sykehuset. Hos meg satte det i gang av den første pilla man får. Håper det går fort og greit unna sånn at du slipper masse vondt.

Ja, det er egentlig det jeg er litt «redd» for. At det skal sette i gang med den første pillen og at alt skjer hjemme, og ikke på sykehuset. Sykepleier sa at jeg skulle ta første pillen på mandag og så komme på sykehuset på onsdag for aborten og cytotec. Men ser jo for meg at da er vel alt ute allerede…

 

[Daisybloom]

Å vente på abort

Jeg skal aldri mer tenke at symptomer er et bra tegn. Her er kroppen i full gravid-modus fortsatt, som kanskje er det verste med det hele. Jeg har ikke mer kvalmestillende og nekter å kjøpe ny pakke for å ta to -tre piller. De er jo ikke billige de xonvea heller, men vet ikke om jeg angrer litt nå. For kvalmen er tilbake for fullt. Kastet opp - mye- idag. Ligger rett ut og vet at det ikke er liv, men har alle symptomer på at det er det. Det er kanskje det verste med alt det her. Fordi «alt» tyder på at dette skulle være en sunn graviditet. Symptomer. God hcg stigning. Flott blasto. Og likevel så gikk det ikke. Hvis jeg noen gang blir gravid igjen blir den første tiden helt grusom…

Jeg orker ikke en gang finne på hyggelige ting som kan få tiden til å gå.

 

[Babyyyy]

Unnskyld, slettet - Hadde ikke lest innlegget der du skrev om ultralyden
Tenker masse på deg og sender en stor varm klem

 

[Heidiha]

10+6 Ultralyd som viste ikke liv
Da sluttet det her. På ultralyd idag viste det ingen hjerteslag. Ingen baby som hadde utviklet seg. Lille i magen hadde mest sannsynlig stoppet opp i uke 8, rett etter at jeg hadde vært på ultralyd sist. Det kom helt overraskende på meg. Jeg var ikke helt forberedt. Samtidig er jeg ikke lei meg. Er ikke det rart? Kanskje det kommer?

Jeg tenker mer på veien videre. Om jeg orker mer. Så hvis jeg er lei meg er det ikke så mye for den lille som jeg hadde håpet å møte, men mer for den fremtiden som kanskje aldri skjer. For nå er jeg sliten. Sliten av IVF. Sliten av å stå i all usikkerheten. Føle meg utenfor meg selv. På siden av meg selv.

Og så gruer jeg meg til det jeg må gjennom. Aborten. At det er vondt. At det tar tid. Prosessen. At jeg må stå i noe som jeg bare ikke orker å stå i. Ikke har lyst til å gjøre.

Plutselig ser fremtiden annerledes ut igjen. Tristere. Mørkere. Mer ensom.

Åneiiii, så utrolig leit å høre
Håper du har gode folk rundt som kan ta vare på deg. Det er nok ikke så uvanlig med litt rare følelser. Første gang jeg mistet var det helt grusomt. Gangene etter det var det ikke vondt på samme måten, og oppmerksomheten var med en gang rettet mot neste forsøk og det var egentlig få følelser generelt. Det er nok en beskyttelsesmekanisme for at man skal orke å stå i prosessen - den kan være rimelig brutal.

Ord blir fattige i sånne stunder, men jeg HÅPER det dukker opp nye håp i fremtida - være seg på den ene eller andre måten. Sender deg gode tanker!

 

[Daisybloom]

Åneiiii, så utrolig leit å høre
Håper du har gode folk rundt som kan ta vare på deg. Det er nok ikke så uvanlig med litt rare følelser. Første gang jeg mistet var det helt grusomt. Gangene etter det var det ikke vondt på samme måten, og oppmerksomheten var med en gang rettet mot neste forsøk og det var egentlig få følelser generelt. Det er nok en beskyttelsesmekanisme for at man skal orke å stå i prosessen - den kan være rimelig brutal.

Ord blir fattige i sånne stunder, men jeg HÅPER det dukker opp nye håp i fremtida - være seg på den ene eller andre måten. Sender deg gode tanker!

Ja, jeg har allerede lagt plan for neste steg, så får vi se om jeg klarer å finansiere det. Tror nok det skal holde hardt for «drømmeplanen», men vi får se. Det er det eneste jeg klarer å gjøre for å holde hodet litt over vann mens jeg venter på å komme inn på sykehuset.

 

[Håpefull-86]

Å vente på abort

Jeg skal aldri mer tenke at symptomer er et bra tegn. Her er kroppen i full gravid-modus fortsatt, som kanskje er det verste med det hele. Jeg har ikke mer kvalmestillende og nekter å kjøpe ny pakke for å ta to -tre piller. De er jo ikke billige de xonvea heller, men vet ikke om jeg angrer litt nå. For kvalmen er tilbake for fullt. Kastet opp - mye- idag. Ligger rett ut og vet at det ikke er liv, men har alle symptomer på at det er det. Det er kanskje det verste med alt det her. Fordi «alt» tyder på at dette skulle være en sunn graviditet. Symptomer. God hcg stigning. Flott blasto. Og likevel så gikk det ikke. Hvis jeg noen gang blir gravid igjen blir den første tiden helt grusom…

Jeg orker ikke en gang finne på hyggelige ting som kan få tiden til å gå.

åh, det er så leit og trist det her, og jeg synes så synd på deg

Men noe annet og praktisk rettet, i xonvea sitt pakningsvedlegg står det at man skal planlegge pillestopp med lege, og det tror jeg er fordi man blir kvalm av å stoppe brått på dem (kanskje andre årsaker og, det vet jeg ikke). Jeg gadd aldri gå til lege, men jeg trappa rolig ned da jeg ikke lenger var kvalm, så jeg brukte noen uker på å få meg av pillene. Bare så du vet det, så kanskje du ikke må være så kvalm og dårlig pga det og, de neste dagene

 

[Le@]

Så trist å høre at du mistet
Føler med deg

 

[Babyyyy]

Kjære deg, nå har jeg lest historien din og veien du har gått, og har så vanvittig respekt for alt du har gått igjennom her og jeg skulle virkelig ønske det gikk denne gangen! Samtidig blir jeg så glad for å lese at du ikke mister håpet helt og at du ønsker å prøve igjen, selv om du må gjøre økonomiske vurderinger før du tar det endelige valget Jeg håper sånn på at du får en ny sjanse og at det da sitter!

Jeg kjenner meg også veldig igjen i forhistorien din, prinsene som kom og gikk, ønske om barn for mange år siden som brast igjen og igjen da prinsene dro, hadde et dyr men som ikke ble helt det samme - og jeg bestemte meg på et tidspunkt for IVF dersom jeg ikke fant meg en prins innen en viss alder. Men prinsen kom i grevens tid, en prins som ikke drar.

Skulle virkelig ønske at jeg kunne gjøre noe for deg, slik at du fikk det du ønsker deg aller høyest kommer til å følge deg videre her

 

[Maja82]

10+6 Ultralyd som viste ikke liv
Da sluttet det her. På ultralyd idag viste det ingen hjerteslag. Ingen baby som hadde utviklet seg. Lille i magen hadde mest sannsynlig stoppet opp i uke 8, rett etter at jeg hadde vært på ultralyd sist. Det kom helt overraskende på meg. Jeg var ikke helt forberedt. Samtidig er jeg ikke lei meg. Er ikke det rart? Kanskje det kommer?

Jeg tenker mer på veien videre. Om jeg orker mer. Så hvis jeg er lei meg er det ikke så mye for den lille som jeg hadde håpet å møte, men mer for den fremtiden som kanskje aldri skjer. For nå er jeg sliten. Sliten av IVF. Sliten av å stå i all usikkerheten. Føle meg utenfor meg selv. På siden av meg selv.

Og så gruer jeg meg til det jeg må gjennom. Aborten. At det er vondt. At det tar tid. Prosessen. At jeg må stå i noe som jeg bare ikke orker å stå i. Ikke har lyst til å gjøre.

Plutselig ser fremtiden annerledes ut igjen. Tristere. Mørkere. Mer ensom.

Grusomt. Har ikke ord. Mange tanker om klemmer til deg

 

[norri]

Ville bare si at jeg tenker på deg

 

[Lillafrosk]

Tenker på deg i dag..

 

[-TP-]

 

[En_gang_kanskje]

 

[Daisybloom]

Takk alle dere Setter stor pris på alle meldinger og hjerter

Det har gått greit på sykehuset idag. Tok en sjekk for å bekrefte MA, og hadde en lang samtale med sykepleier etterpå. Jeg har tatt modningspillen, og siden jeg ikke har hatt noen symptomer på at kroppen vet hva som har skjedd så ville de at jeg skulle la den virke i 48 timer. Det betyr enda to dager med venting. Jeg skal inn igjen på sykehuset på onsdag for cytotec og selve aborten.

Jeg gruer meg, men vil samtidig også bare bli ferdig. Komme meg videre. Og samtidig så er jeg jo lei meg for å ikke være gravid lenger. Når jeg tenker på at jeg må sette igang igjen fra start blir jeg fryktelig lei meg og kjenner på en ufattelig sterk følelse av urettferdighet….

Men jeg vet jo så godt… Ingenting med dette er rettferdig. Det er ikke sånn livet fungerer. Jeg burde jo vite det nå