DaisyBloom og Tålmodighetsprøven del 1
En vakker høstdag dro Daisybloom til Spireland for første gang. Hun vet at hun handler langsomt og synes det av valg bør utsettes så lenge som mulig. Helst til hun er helt klar. Men hun har nå innsett at ingen er noen gang helt klar når det gjelder spirer. Her må det «handle, ikke tenke»- holdning til. I Spireland er alt nytt og fremmed. Typiske ting som får Daisybloom til å ville gå enda langsommere og utsette enda litt til. Men hun gjør ikke det. Hun tar sats, og hopper med begge beina. Splæsj!
Alt ser bra ut. Alle prøver og verdier som har noe å si får tipp, topp tommel opp fra Spire-legen. Så bra, tenker Daisybloom. Da venter jeg over sommerferien. Fordi da blir det litt mindre skummelt. Siden Daisybloom er alene får hun snakke med en som kan fortelle henne litt om spire-donorer. Daisybloom vet at det er spire-legen som velger, men blir overrasket over å få vite at hun får tre ønsker.
«Men….vil jeg det da?» spør Daisy. Hun hadde aldri tenkt på muligheten til å ønske så mye. Hun trodde hun var ferdig med å ønske når det kom til den andre halvdelen av spiren.
«Det er opp til deg, det», hører hun fra den andre siden av linjen. Tre ønsker. Tre store, viktige ønsker. Daisybloom ser over alle ønskene hun kan velge. Og mens hun leter tenker hun «Jøss, dette var egentlig litt fint».
Daisybloom snakker mye med Spireland, og hun føler at de tar seg tid til henne. Hun liker ikke å kjøre over fartsgrensen og nå føles det som om alt går veldig, veldig fort. Hun setter sprøyter, såvidt. Etter en uke er hun fortsatt ikke komfortabel med å sette de selv og kjører rundt til familie, venner, nære og kjære for hjelp. Men Daisybloom er som kjent litt langsom. Og hun er som kjent en som utsetter ting. Så en dag går det ikke. Hun løper til bilen med nøklene i hånden, skrur på tenningen og kaster et blikk på klokken. Pusten går fort. Hun kommer ikke til å rekke det. Hun skal egentlig sette sprøytene nå! Hun kaster et blikk i speilet, og ser bestemt inn i øynene som møter henne der. «Du må sette de selv, Daisy. Du har ikke noe valg.» Og så gjør hun det. Hun setter de selv. Puls i hundre, og et par fortvilte telefonsamtaler etterpå er de satt. Begge to. Den ene gikk bra, den andre var vanskelig. Men hun klarte det. Hun setter på musikk, og tar en seiersdans i stua. Neste dag kjører hun til mamma Bloom for å få hjelp til å sette sprøytene.
«De vokser litt i utakt», sier Spirelegen med vennlig stemme. «To av eggene ser veldig fine ut, men vi skulle gjerne hatt med flere.»
«I utakt?» Daisy ser på bildet på skjermen. Hun ser ikke stort mer enn forskjellige former, som kunne vært hva som helst.
«Ja», fortsetter legen. «Her ser du flere som nærmer seg klare. Får vi med alle de så ser det ut til at du kan få opp mot 9 egg ut.»
«Men…var det ikke 15 eggposer?», spør Daisy forundret.
«Jo, men vi tar ikke ut de små. Bare de som modnes».
Daisy blir stille. Hun hadde trodd at alle eggene skulle ut. 15 egg, hadde hun tenkt. Det var jo kjempebra. Men 9 egg hørtes jo mye mindre ut enn 15. Spirelegen så på henne med varme øyne.
«Du vet, vanligvis så modnes bare ett egg hver syklus».
Daisybloom blir flau. Det hadde hun faktisk ikke tenkt på. Eller glemt. For et eller annet sted der i hodet visste hun jo at dette visste hun egentlig. Bare ett egg, som oftest. Noen ganger to. Så kanskje ni egg ikke var så verst. Men for første gang i hele prosessen så tenkte hun at dette kanskje ikke kom til å gå. Og det gjorde henne litt urolig.
Daisybloom var ferdig med sprøyter. Hun hadde svelget et fargespekter av piller som skulle lindre, berolige og sende henne ned kaninhullet. Mamma Bloom satt bak rattet. De var på vei til Spireland. «Gruer du deg?» spør mamma Bloom. «Litt», svarer Daisy. Det er den store egguthentingsdagen. Hun er nervøs. Både fordi hun har lest det kan være vondt, men også fordi hun er spent på eggene. På Spireland tar de i mot henne med smil og varme hender. «Så snille de er her», hvisker mamma Bloom i det de vises inn på sitt eget lille rom. Ventetiden er både en evighet og likevel ikke lang nok. «Nå er vi klare for deg», stråler Spirelegen. Daisy stålsetter seg, men alt går egentlig bedre enn hun fryktet. Det er ikke så vondt. «Ett egg!», ropes det og det første lille egget forsvinner inn i noe som minner Daisy om en kiosk-luke. Men istedenfor at is og godteri kommer ut, er det små dyrebare egg som triller inn. For hvert egg som overleveres ropes et tall. «Syv!», ropes det fra kiosken. Og så blir det stille. Spirelegen er fornøyd. «Syv er bra», sier hun. «Og du var veldig, veldig flink». Ok, tenker Daisy. Og blir enda litt mer urolig.
Det Daisy ikke vet enda, men som hun snart skal oppdage er at herfra er det en ny lek som skal oppta alle hennes tanker. Leken heter Ventelek. Dagen etter ringer telefonen. Det er fra Spire-lab’en. «Gode nyheter!» Stemmen på andre siden høres snill ut. Den går usedvanlig fort, men høres flink ut. Daisy henger ikke helt med, men forstår likevel at 6 av 7 egg har klart seg så langt. «Jeg ringer deg om noen dager igjen», sier stemmen. «Takk», sier Daisy og fortsetter Venteleken.
Når telefonen ringer igjen hører Daisy med en gang at det ikke er like gode nyheter. 3 egg har falt fra. Det er 3 igjen, men bare 1 som utvikler seg bra. Kanskje de andre to kommer seg. Det er absolutt mulig. Daisy tviler. «Hvis du ikke hører noe fra oss imorgen, så kommer du til avtalt tid for innsett». Daisy blir urolig. «Er det en mulighet for at det ikke blir noe?», stotrer hun frem. «Det er ett egg som ser veldig bra ut, og vi har troen på det egget. Men det er bare ett egg. Det er alltid fare for at det ikke blir noe. Vi vet mer imorgen». Daisy er ikke lenger urolig. Hun er bekymret.
Venteleken føles utholdelig, men ingen telefon kommer. Heldigvis.
Dagen for innsett er her. Den store dagen. Daisy blir kjørt inn av både mamma og pappa Bloom, og de bestemmer seg for å vente på en kafé. Daisy har fått beskjed om viktigheten av at urinblæren ikke er tømt. Så det blir lettere å se for Spirelegen. Hele morgenen lurer Daisy på hvor lenge det tar for en urinblære å fylle seg opp. Siden hun vil at Spirelegen skal se så mye som mulig går hun ikke på do. På flere timer. Når hun kommer til Spireland smiler resepsjonisten. «Legen er litt forsinket, men bare gjør deg klar så lenge». Å nei, tenker Daisy i mens hun kniper så godt hun kan. Når Spirelegen er klar banker hun på. «Hei Daisy», sier hun. «Jeg må på do», sier Daisy. Spirelegen smiler. «Det er bra! Du skal ha full urinblære.» Men Daisy er litt usikker på om Spirelegen forstår hvor mye Daisy må på do. Likevel gjør hun seg klar, og prøver å slappe av og knipe på samme tid. «Oi!» sier Spirelegen. Daisy kvepper til. Det er noe som skjer med deg når leger bruker ord som uttrykker overraskelse. «Er det noe galt?», spør Daisy. «Neida, neida. Du har bare veldig full blære.» Daisy nikker. Hun vet det. Klarer nesten ikke tenke på noe annet. «Dette pleier å gå fort, og så kan du få gå på do», smiler legen. Daisy klarer nesten ikke følge med på skjermen, men hun får med seg en liten boble som blomstrer opp. Og så går hun på do.
Vel hjemme hvisker hun til magen. «Hold deg fast, lille Spire. Hold deg fast».
Man gjør det jo fordi man ikke vil gi opp håpet om baby. Ingen uttak er like heller. Jeg har opplevd helt insane smerter, og det motsatte der de begynte å rope ut egg og jeg lå og venta på at de skulle starte.
Ble jo litt småstressa av hele reaksjonen til den stakkars kroppen min. Men kanskje ved fødsel så «spiller man mer på lag», enn det man gjør under egguttak? Det hjalp iallfall veldig, veldig mye med kommentaren din. Så glad for å høre dette!