Blir veldig lei meg:-/

P

Prinsessi

Blir kjent med forumet
nå har baby begynt å bli såpasse sterk at det kjennes utpå magen å eg har gleda meg masse til det! Men pappen suns det var ekkelt å kjenne det å itte den eine gongen så vil han ikje kjenna ijenn. Eg kjenne eg blir veldig lei meg når eg ikje får dela den opplevelsen med han:-( føler o at han er så lite forståelsesfull over denne situasjonen, som i dag etter å ha vert på jobb i 10 timar så va eg veldi trøtt å sliten å da begynner han å snakke om dager der han o har jobba lenge ! Har ikje møkje "sympati" for meg når eg e trøtte å sliten.. Å eg kjenne d irritere meg å slite på meg! Føle eg blir sjikkeligt deppa:-(
 
Da hadde jeg og blitt deppa:-(
Prøvd å snakke med han om det og at det er faktisk forskjell på når han jobber lenge enn deg som er gravid?

Sent from my GT-P7310 using BV Forum
 
Ja eg prøve... Mn han "forstååååår ikje at d ska var såå slitsomt å var gravide"...
idag så prøvde eg å spørr om ann ville kjenna spark ijenn å han blei halves sinte å sa at ann ikje ville for d va ekkelt ol. Å eg klarte kje holla tårene inne, "va d noge å grina for da" sa ann då barra! Åhh eg blir så sure:-( klare kje slutta grina:-(
 
Det høres ikke noe koselig ut.. Høres ut som om han trenger en alvorsprat enten med deg eller noen andre som kan trenge gjennom. Det å være gravid er faktisk en tomannsjobb selv om de er vi damene som gjør mye av jobben. Klart det er mange som er aleine og det går jo selvsagt. Men for oss som er i parforhold så forventer jeg faktisk et visst engasjement for barnet som er like mye hans, samt litt forståelse for helse og hormoner. Det er veldig vanskelig for mange menn å bli så engasjerte som det vi er. Vi knytter jo ofte bånd til babyen veldig tidlig fordi vi kjenner det på kroppen. Men jeg forventer ett ærlig forsøk iallefall..
 
Ja d e d eg o ønske.. :-(
 
Det er ikke enkelt for en mann å sette seg inn i graviditet . De kjenner ikke det på kroppen slik vi gjør. Hvis han etter fødsel er uinteressert i den lille, da kan du bli lei deg!
 
Det er nok helt vanlig. Mannen min syns også det meste var ekkelt i første sv.skap... Tålte nesten ikke å høre noen detaljer eller noe! Men han snudde helt på flisa da babyen ble født! Først da ble det virkelig for ham. Denne gangen "tåler" han litt mer, men han er fortsatt ikke kjeeempeinteressert i hver minste lille bevegelse ;) Mannfolk! ;)
 
Men skjønner godt at du blir lei deg! Det ble jeg også, helt til jeg lærte mannen min å kjenne når det gjelder akkurat dette med graviditet... Jeg måtte bare se det og akseptere at han ikke fant det interessant, rett og slett.
 
Ta han med til jordmor/lege og spør om de kan forklare det for han....

Sent from my GT-P7310 using BV Forum
 
Jeg hadde blitt kjempelei meg jeg også..

Sent from my GT-I9300 using BV Forum
 
Vi gikk preikestolen i starten av svangerskapet. . Rett etter at vi fikk vite at jeg var gravid. . Jeg er heldigvis trent, bedre enn sambo.. Ved første legesjekk sa faktisk legen at kroppen min jobber like mye som den gjorde på den turen hver dag som gravid. Det var jeg ikke sen med å videreformidle når sambo presterte å bli sur fordi jeg hadde sovnet på sofaen etter 10 timer på jobb. .. da ble det stille og sympatien kom raskt.....! Finn noe konkret å sammenligne med, det hjalp her. Interessen er ikke den store her heller. . Tror mange gutter syns det er rart og uforståelig at kroppen vår forandrer seg såå mye.. jeg lekker litt fra puppene, og han nekter plent å ta på de. Ekkelt... ! Du er ikke alene! !
 
Jeg også har det ganske likt her hjemme.. Men han syns heldigvis at spark er morro, og å se at jeg vokser er gøj. Men her sliter vi med andre ting,som at han ikke gidder å engasjere seg i NOE av det som skal skje, f.eks innkjøp av ting til vår første baby.. Jeg har kjøpt ALT selv. Måtte tilåmed dra på ikea å kjøpe sprinkelsenga selv.. Bære den var ikke enkelt :O Kjøpte også en pappabok til han på farsdagen som var,for nå skal han jo bli pappa.. den har han ikke giddi å åpna,den bare ligger her å råtner.. :/ Har også prøvd å snakke med han om hvordan han tror fødselen blir , men det gidder han ikke å snakke om,for den kommer til å gå sååå bra. ALT kommer til å gå bra. Han vil ikke sette seg inn i noenting,og kanskje 'forberede' seg litt på ting som KAN skje.. Selvfølgelig skal vi tenke positivt,og satse på at alt går bra.. Men går ann å sette seg litt inn i ting allikevel!!
Jeg skal til min første jordmortime neste uke,og da skal jeg høre om jeg kan ta med samboer på neste time igjen,sånn at hun kan prøve å få han litt mer engasjert..!! Håper det hjelper.. :)

Og det med at samboer jobber såå mye mer enn meg,skal liksom være en grunn til at han bare kan ligge å sove på soffan men det kan ikke jeg? Da klikker det i vinkler for meg!!!!!!!! Vi som går gravide,jobber faktisk 24 timer i døgnet!! Vi lager ett menneske,for svarte!!!!!!!!! Det er mer jobb enn NOE annet,spørr du meg.. Hadde jeg vært deg, Maibaby13, så hadde jeg heller KLIKKA mer enn å bli lei meg.. Gi han inn så det holder :P Og ta han med til noen som kan forklare han at det vi faktisk gjør er å jobbe døgnet rundt!! Mannfolk altså!! :P
 
Her kan jeg vel egentlig glemme at mannen kjenner på spark. Han syns det er skikkelig ekkelt. Han har veldig store problemer bare å se på magen min med den utestående navelen min. Han snakker ikke med baby heller.


Men jeg tar ikke det så tungt. Man kan ikke like alle ting likt og man burde jo ikke tvinge han til å like noe han syns er ubehagelig?

Jeg vet jo at mannen min har lyst på denne ungen, og at han vil jo ta del i dette når ungen kommer :) kanskje du kan tenke litt sånn?

Prøver bare å dele så du ser at vi er fler :) at du ikke er alene!
 
I mitt første svangerskap klarte heller ikke min samboer å ta på magen min. Da jeg kjente spark førstegang, prøvde han å kjenne. Men da sparke selvfølgelig ikke bebyn, å dette giddet ikke han å vente på. Jeg prøvde å få han til å kjenne flereganger etter på, men da ble han sint for jeg maste på han. Jeg og ble veldig lei meg, å gikk for å gråte. Prøvde også å fortelle litt hvordan barnet utviklet seg, men han ville heller ikke høre. Følte meg veldig alene, og fant ut at jeg bare måtte godta at slik var d bare, ville jo ikke krangle med han for jeg ble så for leimeg.
Han ble litt mer engasjert nærmere fødselen med innkjøp å slikt. Men min samboer er slik at han ikke gidder å planlegge så lang tid i forveien, og jeg tenkte bare at han var veldig umoden i hele graviditeettertiden.

Men når barnet kom var han som denn fødte far, og gle rett inn i fars rollen :-)

Men i ettertid, etter barnet kom, ble det litt snakk om tiden da jeg var gravid, og han kom med en innrømmelse. På kveldene når vi la oss, la han seg med ryggen i mot meg og litt inntil meg. Uten at jeg hadde tenk over det, var det hans måte å kjenne babyen sparket på. Etter som han ikke klarte å kjenne på magen min.

Ting er litt andeledes nå, han liker å se bilder av hvordan babyen ser ut nå, å kan spørre litt av og til. Men jeg må passe på at det ikke blir formye baby snakk. Jeg snakker litt med kommende storesøster, og har han mulighet lytter han og:-) han har kommet å lagt seg en gang på sofaen for å kjenne, men da lå babyen å såvidt selvfølgelig. Men han har ennå ikke kjent lillebror sparket på onklig. Men i går la jeg handa hans på magen mens barnet var svert aktivt

Jeg forstår deg godt at du blir veldig lei deg, men i mitt tilfelle hjalp d å ikke presse han. Jeg fant ut at jeg bare måtte godta at dette var no han ikke skjønte seg på, for han kjente det ikke det på kroppen slik jeg gjorde. Og derfor va det ikke like virkelig for han slik det var for meg. Men får du han med på en time så kanskje han vil skjønne litt mer hvor stor påkjenning en graviditet er på kroppen, for det er veldig slitsomt for deg. Og bare det at han ikke roser deg for innsatsen din , og han begynner å snakke om sin egen.

Håper det ordner seg for deg, for det beste er å være to i et svangerskap <3 klem
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp