I mitt første svangerskap klarte heller ikke min samboer å ta på magen min. Da jeg kjente spark førstegang, prøvde han å kjenne. Men da sparke selvfølgelig ikke bebyn, å dette giddet ikke han å vente på. Jeg prøvde å få han til å kjenne flereganger etter på, men da ble han sint for jeg maste på han. Jeg og ble veldig lei meg, å gikk for å gråte. Prøvde også å fortelle litt hvordan barnet utviklet seg, men han ville heller ikke høre. Følte meg veldig alene, og fant ut at jeg bare måtte godta at slik var d bare, ville jo ikke krangle med han for jeg ble så for leimeg.
Han ble litt mer engasjert nærmere fødselen med innkjøp å slikt. Men min samboer er slik at han ikke gidder å planlegge så lang tid i forveien, og jeg tenkte bare at han var veldig umoden i hele graviditeettertiden.
Men når barnet kom var han som denn fødte far, og gle rett inn i fars rollen
Men i ettertid, etter barnet kom, ble det litt snakk om tiden da jeg var gravid, og han kom med en innrømmelse. På kveldene når vi la oss, la han seg med ryggen i mot meg og litt inntil meg. Uten at jeg hadde tenk over det, var det hans måte å kjenne babyen sparket på. Etter som han ikke klarte å kjenne på magen min.
Ting er litt andeledes nå, han liker å se bilder av hvordan babyen ser ut nå, å kan spørre litt av og til. Men jeg må passe på at det ikke blir formye baby snakk. Jeg snakker litt med kommende storesøster, og har han mulighet lytter han og

han har kommet å lagt seg en gang på sofaen for å kjenne, men da lå babyen å såvidt selvfølgelig. Men han har ennå ikke kjent lillebror sparket på onklig. Men i går la jeg handa hans på magen mens barnet var svert aktivt
Jeg forstår deg godt at du blir veldig lei deg, men i mitt tilfelle hjalp d å ikke presse han. Jeg fant ut at jeg bare måtte godta at dette var no han ikke skjønte seg på, for han kjente det ikke det på kroppen slik jeg gjorde. Og derfor va det ikke like virkelig for han slik det var for meg. Men får du han med på en time så kanskje han vil skjønne litt mer hvor stor påkjenning en graviditet er på kroppen, for det er veldig slitsomt for deg. Og bare det at han ikke roser deg for innsatsen din , og han begynner å snakke om sin egen.
Håper det ordner seg for deg, for det beste er å være to i et svangerskap <3 klem