Blir gal snart. !!!

[Agnete]

Du svarer jo hele tiden på andre ting enn det som blir sagt, så det er litt vanskelig og fortsette og diskutere. Her handler det om om barn skal tvinges ut alene eller ikke, og du begynner og snakke om at barn bestemmer det meste i huset av den grunn. Eller at barna ikke klarer og leke alene. Du drar alt så langt ut av kontekst at det går ikke ann og svare fornuftig på!

Så jeg drar alt ut av kontekst, når vi foreldre som mener at barn kan fint få beskjed om å gå ut uten at voksene blir med. Vi sender barna ut i møkkavær, sitter late på sofaen mens vi slafser i oss kaffen, at vi ikke ønsker å være samme vår barn. Og du mener jeg drar det ut av kontekst?
Når du forteller at du ikke kan si til ditt barn at nå kan du gå ut uten å hun kan argumenter at hvorfor må ikke de voksene gå ut når hun må.
Så får hun bestemme selv om ikke må du gå ut også så lurer jeg på hva annet bestemmer dette barnet. For i mine ører og øyner så er dette å bestemme.
Jeg spørr også hva gjør man når man har flere barn? Hvilket barn skal da bestemme?

 

[Frk. Tvert I. Mot]

Så jeg drar alt ut av kontekst, når vi foreldre som mener at barn kan fint få beskjed om å gå ut uten at voksene blir med. Vi sender barna ut i møkkavær, sitter late på sofaen mens vi slafser i oss kaffen, at vi ikke ønsker å være samme vår barn. Og du mener jeg drar det ut av kontekst?
Når du forteller at du ikke kan si til ditt barn at nå kan du gå ut uten å hun kan argumenter at hvorfor må ikke de voksene gå ut når hun må.
Så får hun bestemme selv om ikke må du gå ut også så lurer jeg på hva annet bestemmer dette barnet. For i mine ører og øyner så er dette å bestemme.
Jeg spør også hva gjør man når man har flere barn? Hvilket barn skal da bestemme?

Hun bestemmer ikke hva jeg skal, er det virkelig så vanskelig og forstå? Hvis hun vil ut, så¨får hun gå ut. Hvis jeg da vil være inne, så får hun velge om hun vil være ute alene eller være inne. Hun bestemmer ikke hva jeg skal. Slik blir det jo om man har to barn også det. Ett barn vil ut ett barn vil være inne, da må de bestemme seg uavhengig av hvor foreldrene er da.

Men jeg sier ikke til jentungen at nå MÅ du gå ut og leke. Jeg oppfordrer henne til og gå ut, og ofte gjør hun det. Andre ganger vil hun ikke, og da tvinges hun heller ikke. Hvis jeg mener at hun virkelig trenger en tur ut en dag hun ikke har lyst, da går vi ut sammen. Jeg tvinger henne ikke ut alene. Det er fortsatt ikke hun som bestemmer hva jeg skal gjøre. Det er jo jeg som bestemmer at hun må ut mot sin vilje. Jeg velger og bli med!

Hun argumenterer ikke med meg, for det trenger hun ikke. Men jeg ser hvilke argumenter som kunne kommet, det holder for meg. Jeg gjør som jeg kan forsvare ovenfor meg selv, ikke ovenfor henne. Og jeg kan ikke forsvare "fordi jeg bestemmer" eller "fordi du må fordi du er barn" påstander. Det holder ikke vann for meg.

 

[Marian87]

Hun bestemmer ikke hva jeg skal, er det virkelig så vanskelig og forstå? Hvis hun vil ut, så¨får hun gå ut. Hvis jeg da vil være inne, så får hun velge om hun vil være ute alene eller være inne. Hun bestemmer ikke hva jeg skal. Slik blir det jo om man har to barn også det. Ett barn vil ut ett barn vil være inne, da må de bestemme seg uavhengig av hvor foreldrene er da.

Men jeg sier ikke til jentungen at nå MÅ du gå ut og leke. Jeg oppfordrer henne til og gå ut, og ofte gjør hun det. Andre ganger vil hun ikke, og da tvinges hun heller ikke. Hvis jeg mener at hun virkelig trenger en tur ut en dag hun ikke har lyst, da går vi ut sammen. Jeg tvinger henne ikke ut alene. Det er fortsatt ikke hun som bestemmer hva jeg skal gjøre. Det er jo jeg som bestemmer at hun må ut mot sin vilje. Jeg velger og bli med!

Hun argumenterer ikke med meg, for det trenger hun ikke. Men jeg ser hvilke argumenter som kunne kommet, det holder for meg. Jeg gjør som jeg kan forsvare ovenfor meg selv, ikke ovenfor henne. Og jeg kan ikke forsvare "fordi jeg bestemmer" eller "fordi du må fordi du er barn" påstander. Det holder ikke vann for meg.

Herlig!

Samme som her det, eller kommer til å bli når hun blir gammel nok til å leke alene ute.

Men i tillegg er vi en familie som har naturen og utetid som felles interesse. Derfor er det som oftest ingen av oss som må hverken tvinges ut eller ønsker å bli igjen inne

 

[Marian87]

Det var en artikkel om dette i avisen for ikke lenge siden. Der ble det belyst at foreldre blir slitne fordi de faktisk aldri får tatt seg inn igjen, bare slappe av litt...Før sendte man ungene ut for å leke med alle de andre barna i nabolaget, mens foreldrene faktisk var inne og ....gudforby: slappet av! Ser ikke noe galt i det, jeg altså. Jeg er vokst opp sånn...mange barn i gata, vi lekte dagen lang - så moro!! Nå blir jo barn nesten bestandig aktivisert av voksne...hvorfor har det blitt sånn?!

Også tenker jeg (litt) at de som svarer at de alltid er ute sammen med ungene sine har relativt små barn (der man må/bør være med ut) og ikke helt kan sette seg inn i situasjonen til oss som har større unger.....Og så må jeg bare si at det er ikke sånn at de som velger å være inne av og til, mens ungene er ute og leker, ikke finner glede i å være sammen med ungene sine og velger facebook foran dem! Skulle tro det på noen av utsagnene over....

Hvis barna finner venner og koser seg alene ute så skal de såklart få være i fred for foreldrene og leke for seg selv ute, for all del. Er enig i det altså!

Om ungen min derimot ikke vil ut å leke alene så tenker jeg at hun enten kan leke for seg selv inne, eller så går vi ut sammen og finner på noe morro.

Men vi trives også å være mye ute på tur, lage bål, koke kaffe etc så det er en felles interesse for familien å være mye ute. Jenta vår koser seg gjerne med lek utenfor, mens vi gjør andre ting ute. Vi er bare ute sammen, men litt hver for oss!

 

[Agnete]

Hun bestemmer ikke hva jeg skal, er det virkelig så vanskelig og forstå? Hvis hun vil ut, så¨får hun gå ut. Hvis jeg da vil være inne, så får hun velge om hun vil være ute alene eller være inne. Hun bestemmer ikke hva jeg skal. Slik blir det jo om man har to barn også det. Ett barn vil ut ett barn vil være inne, da må de bestemme seg uavhengig av hvor foreldrene er da.

Men jeg sier ikke til jentungen at nå MÅ du gå ut og leke. Jeg oppfordrer henne til og gå ut, og ofte gjør hun det. Andre ganger vil hun ikke, og da tvinges hun heller ikke. Hvis jeg mener at hun virkelig trenger en tur ut en dag hun ikke har lyst, da går vi ut sammen. Jeg tvinger henne ikke ut alene. Det er fortsatt ikke hun som bestemmer hva jeg skal gjøre. Det er jo jeg som bestemmer at hun må ut mot sin vilje. Jeg velger og bli med!

Hun argumenterer ikke med meg, for det trenger hun ikke. Men jeg ser hvilke argumenter som kunne kommet, det holder for meg. Jeg gjør som jeg kan forsvare ovenfor meg selv, ikke ovenfor henne. Og jeg kan ikke forsvare "fordi jeg bestemmer" eller "fordi du må fordi du er barn" påstander. Det holder ikke vann for meg.

Jeg kjenner ett foreldrepar som gjør det samme. Det barnet sitter inne hver dag, sommer som vinter å spiller. Ingen barn gidder lenger å ringe på for å spørre om barnet vil leke ute.
Der går foreldrene ut i blant med kaffekoppen i hånden å tvinger ungen ut. Da er det barnet bare sur og ingen vil leke med barnet da heller. Barn vet ikke alltid selv sitt eget beste..
Mens de barna som oftere blir tvingt ut vil også oftere ut her vi bor.
Jeg mener her klart her at det du beskriver er at barnet bestemmer, hun får selv bestemme om hun skal være ute eller inne, om ikke må du ut også. Alle får gjøre som man selv vil, men å påstå at barn i dag er det samme som for 30 år siden er å ta litt hardt i. Barn er mye mer avhengig av sine foreldre og de får lov til å argumentere mot det meste.

 

[Kengu]

barna bestemmer ikke det, voksne bestemmer det. Jeg bestemmer om jeg vil være ute eller inne, og om barnet må ut eller får lov til og være inne. Jentungen her i huset har aldri bestemt hva jeg skal gjøre!

Og uansett hvor mange barn som sliter med og aktivisere seg selv, så finnes det barn som fortsatt er flinke til det. Jentungen har alltid vært ett leke barn. Hun aktiviserer seg selv i timesvis, både ute og inne. Har fantasi til de grader, og leker med alt fra flotte leker, til pinner, blyanter, steiner, hendene sine etc.

Samme her, vi har visst noen unike barn

 

[Frk. Tvert I. Mot]

Jeg kjenner ett foreldrepar som gjør det samme. Det barnet sitter inne hver dag, sommer som vinter å spiller. Ingen barn gidder lenger å ringe på for å spørre om barnet vil leke ute.
Der går foreldrene ut i blant med kaffekoppen i hånden å tvinger ungen ut. Da er det barnet bare sur og ingen vil leke med barnet da heller. Barn vet ikke alltid selv sitt eget beste..
Mens de barna som oftere blir tvingt ut vil også oftere ut her vi bor.
Jeg mener her klart her at det du beskriver er at barnet bestemmer, hun får selv bestemme om hun skal være ute eller inne, om ikke må du ut også. Alle får gjøre som man selv vil, men å påstå at barn i dag er det samme som for 30 år siden er å ta litt hardt i. Barn er mye mer avhengig av sine foreldre og de får lov til å argumentere mot det meste.

Jeg kjenner ett foreldrepar som alltid har grønnsaker til middag, hvor ingen av barna liker grønnsaker alikevel...

 

[Jegogde2guttamine]

Jeg legger diskusjonen død for min del. Får være enige om å være uenige

Men for å få fram poenget mitt en siste gang, så sier jeg noen ganger hva ungene mine skal gjøre....

....alt fra "nå må du rydde rommet ditt"...."nå må du dusje"....."nå må du ta deg en tur ut"......uten å gidde å tenke på hva ungen min kunne ha funnet på å argumentere imot (Hvorfor skal ikke du rydde? Hvorfor skal ikke du dusje? Hvorfor skal ikke du ut?)