Naboen hos mamma og de har vært det i alle år.. Datteren deres var 2 år første gangen de fikk et beredskapsbarn.
Og ja, det er en fantastisk ting å gjøre, men det krever sitt av familien også.
Første gutten de fikk husker jeg kjempegodt!! Jeg var vel 9 eller noe, og han var 11. Og han var rett og slett slem..
Han tok kvelertak på meg til jeg besvimte, og han regelrett banket opp jentungen i huset. Dessverre er det ikke bare å si at "Nei, takk.. Han her sender vi i retur!", så problemet vedvarte jo en stund. Men nå i ettertid ser jeg jo hvorfor.. Gutten hadde blitt røsket vekk fra familien sin og sendt til en fremmed familie på 1-2-3.
Er ikke bare bare å tilpasse seg heller..
Neste barna de fikk var et søskenpar, de var ikke der så lenge så husker ikke så mye av de.
Ungene etter dette var et tvillingpar. Herregud og jeg elsket de.. <3
De var vel 2 år da de kom, men de hang litt etter i alt, så de var vel mer som 1 åringer. Jeg lekte og passet de så mye jeg kunne, og jeg knyttet meg enormt til de. De knyttet seg tilsvarende til meg også, og dagen de dro er fortsatt vond å tenke på.. :(
Etter dette hadde jeg lært leksen min, og knyttet meg ikke til ungene som kom og gikk.
Men en dag kom det et spedbarn. Han var 3 uker da han kom, og han bor der den dag i dag.. :)
De ble først fosterforeldre, så adopterte de han!! K
De valgte å bli fosterforeldre og slutte som beredskapshjem pga datteren i huset. Hun knyttet seg jo veldig til alle "søsknene" som kom og bodde der i inntil 1.5 år (tvillingene bodde der tilsammen i 2 år.. De skal egentlig ikke være så lenge i bsh, men det var en del omstendigheter der jeg ikke skal utdype her inne..), så jo eldre hun ble jo vanskeligere ble det.