Beholde eller ikke?

[Rådvill]

Jeg vet at jeg er et monster og at det ikke hører hjemme noen plass å gjøre det jeg har bestilt time til, men jeg trenger ikke pepper. Jeg trenger gode råd.

Vi har fått et lite overraskelsesbarn i magen etter at prevensjonen sviktet. Jeg går på ulønnet permisjon med andremann mens vi venter på barnehageplass.

Det finnes ikke en fiber i meg som ønsker å bli kvitt dette barnet, men samboer er uenig. Vi sleit veldig med forholdet vårt både i svangerskapet og babytiden med begge to, og nå er hverdagen super-hektisk. Den blir enda verre når jeg begynner å jobbe fullt igjen. Han sier at han kan ikke presse meg, men han vil ikke ha barnet og han tror ikke forholdet vårt holder hvis vi beholder det. Han har vanskeligheter med å prioritere barna allerede, og enda vanskeligere for å prioritere å hjelpe til hjemme.

Vi har gode jobber begge to, men stort lån og kommer til å få noen trange år til barnehagetiden er over. Jeg vet det er mange som har klart seg på mindre enn oss med tre barn. Så i mitt hode er ikke økonomi et argument, men det er det i hans.

Jeg går allerede på akkord med mine følelser for at barna skal få bo hos oss og ikke være skilsmissebarn. Det er veldig lite plass til meg i livet vårt. Jeg hadde hatt det bedre alene, men jeg vil ikke at barna skal være hos ham en uke i strekk. Så vil sikkert mange spørre hvorfor jeg overhode fikk barn med ham, og det har jeg vanskelig for å huske selv. Men vi hadde det veldig fint sammen da vi var frie og franke og kunne holde på med våre prosjekter. Barnelivet har slått meg som fantastisk, mens han fortsatt ikke helt klarer å akseptere at man må sette noen voksenønsker på vent mens de er små. Dermed blir det jeg som tar hovedstøyten.

Er det noen som har fått nr tre i overraskelse og som kan fortelle meg om hvordan det gikk? Var det greiere å være foreldre fordi man var trygg? Eller ble alt bare trippel vanskelig akkurat som med de første?

 

[Førstegangs]

Tror du ikke forholdet ryker hvis du tar abort da? Da får han det som han vil, mens du bærer nag til han resten av livet. Hvorfor er det så vanskelig for han å prioritere barna? Vil han egentlig ikke ha barn? Hvis du ikke ønsker å ta abort, så skal du heller ikke gjøre det bare for å redde et forhold som kanskje ikke holder uansett.

 

[Salvia]

Jeg kjenner meg litt igjen i beskrivelsen av forholdet ditt, og vi har bare ett barn. Det virker som en del mannfolk bruker mye lengre tid på å bli voksne og innse ansvaret de har påtatt seg ved å få barn. Når de samtidig ikke klarer å se lengre enn nesa rekker, at dette kun er noen få år, så blir det fryktelig provoserende for den andre parten som må ta mye mer av arbeidet.

En uønsket abort tror jeg ikke redder forholdet hvis du allerede er den hvis ønsker og egentid kommer i siste rekke i hverdagen. Da kommer du antakelig til å føle deg overkjørt nok en gang, og dette er større enn å få tid til å lese en bok, eller at du igjen må ta oppvaskmaskinen. Det vil sitte dypere i.
Samtidig er det nok ikke noen løsning å påtvinge ham et uønsket barn. Det er en veldig vanskelig situasjon, det der.

Hvis du er sikker på at det kan forsvares økonomisk så vet dere ca hva dere går til, med sped- og småbarnstid. Kanskje du bør se litt på om du klarer deg alene med ansvaret for tre barn. Hvis samboeren din ikke er så veldig interessert i barna skal det mye til for ham å få ha dem en uke av gangen og. Da blir det mer sannsynlig annenhver helg.

Håper noen med erfaring fra situasjonen kan svare deg. Lykke til.

 

[Izzy]

Jeg kan dessverre ikke se at en abort vil hjelpe forholdet deres. Jeg ville følt meg overkjørt. Du sitter i en veldig vanskelig situasjon nå. Hvordan vil det eventuelt bli hvis dere snakker om å få nummer 3? Eller har han trekt linja nå? Er dere i en veldig trøblete periode hvor du tenker at dere ikke skal være sammen mer? Hva tenker du? Vil du ha dette barnet?

 

[Sylvanas]

Dette handler om vilje, ikke muligheter. Prøv å skaff dere hastetime hos familievernkontoret. Mannen din må skjerpe seg, og du må settr ned foten før du utsletter deg selv. Barna dine har ikke godt av å lære at mor lar seg overkjøre.

 

[|Frosken|]

Jeg kjenner meg igjen i mye her, her var heller ikke nr tre planlagt, men abort var aldri et alternativ for meg og det visste han. Han tok det veldig pent her da og gleder seg masse. Nå er ikke babyen født her enda, så hvordan det blir vet jeg ikke. Men jeg hadde aldri tatt abort for andres skyld!

 

[Pucci]

Jeg tenker nok annerledes enn mange andre. Jeg er ikke i tvil om at jeg heller ville vært alenemor til to enn til tre. Det ville veid tungt i min avgjørelse. Og så ville jeg tenkt at ekteskapet kanskje lettere kunne reddes om det ikke kom enda et barn. Og å prøve å reparere ekteskapet ville vært min førsteprioritet, for det tenker jeg er det viktigste for de barna man allerede har.

Lykke til!

 

[Uplanlagt gravid]

Jeg er dessverre i omtrent samme situasjon. Jeg har to små barn og er hjemme i ulønnet permisjon med yngste. Testet positivt for noen dager siden og har time på sykehuset neste uke.

Jeg er HELT sikker på at jeg ikke ønsker flere barn. Jeg tar to friske, fantastiske og nydelige barn. Jeg vet at jeg hadde hatt kjærlighet til et barn til, men jeg er fornøyd med de jeg har.

Det er forferdelig vanskelig og jeg har grått mine tårer de siste dagene, men heldigvis er min mann veldig støttende. Avgjørelsen har vært opp til meg, så jeg kan ikke tenke meg hvordan dette oppleves f

 

[Uplanlagt gravid]

Jeg er dessverre i omtrent samme situasjon. Jeg har to små barn og er hjemme i ulønnet permisjon med yngste. Testet positivt for noen dager siden og har time på sykehuset neste uke.

Jeg er HELT sikker på at jeg ikke ønsker flere barn. Jeg tar to friske, fantastiske og nydelige barn. Jeg vet at jeg hadde hatt kjærlighet til et barn til, men jeg er fornøyd med de jeg har.

Det er forferdelig vanskelig og jeg har grått mine tårer de siste dagene, men heldigvis er min mann veldig støttende. Avgjørelsen har vært opp til meg, så jeg kan ikke tenke meg hvordan dette oppleves for deg. Som noen over her skriver; jeg ville heller vært alenemor til to enn til tre. Å få barn, planlagt eller ei, er krevende og utfordrende for forholdet. Lykke til med valget ditt!

 

[Rådvill]

Tusen takk for mange svar! Dere aner ikke hvor lettet jeg er over at dere har svart så konstruktivt alle sammen.

Jeg har prøvd så mange ganger å "sette foten ned", men den mannen jeg er sammen med evner ikke å se sine egne feil og det ender alltid med at han pøser på med hvor forferdelig jeg er og bryter meg ned så jeg er ubrukelig i noen dager etterpå. Jeg har funnet ut at for barna mine er det bedre om jeg heller tar hoveddelen av det kjedelige med småbarnslivet. I mitt hode er det viktigere at barna har det stabilt og godt enn at jeg får tilfredstilt alle mine lyster og evner pr dags dato. Det kommer flere sjanser senere i livet. Vi krangler veldig sjeldent slik vi har det nå, og barna har en trygg og god kjerne rundt seg. Men vi skal en runde på familievernkontoret, uavhengig av hva jeg ender opp med å bestemme meg for.

Det er en grusom følelse å kjenne murringene i magen som tidligere har vært kilde til så mange håp og drømmer, men som nå bare gjør meg trett og trist. Alle "hvis bare..." og all selvbebreidelsen.

Nok en gang tusen takk til alle som har svart.

 

[Fru.Maja]

Tusen takk for mange svar! Dere aner ikke hvor lettet jeg er over at dere har svart så konstruktivt alle sammen.

Jeg har prøvd så mange ganger å "sette foten ned", men den mannen jeg er sammen med evner ikke å se sine egne feil og det ender alltid med at han pøser på med hvor forferdelig jeg er og bryter meg ned så jeg er ubrukelig i noen dager etterpå. Jeg har funnet ut at for barna mine er det bedre om jeg heller tar hoveddelen av det kjedelige med småbarnslivet. I mitt hode er det viktigere at barna har det stabilt og godt enn at jeg får tilfredstilt alle mine lyster og evner pr dags dato. Det kommer flere sjanser senere i livet. Vi krangler veldig sjeldent slik vi har det nå, og barna har en trygg og god kjerne rundt seg. Men vi skal en runde på familievernkontoret, uavhengig av hva jeg ender opp med å bestemme meg for.

Det er en grusom følelse å kjenne murringene i magen som tidligere har vært kilde til så mange håp og drømmer, men som nå bare gjør meg trett og trist. Alle "hvis bare..." og all selvbebreidelsen.

Nok en gang tusen takk til alle som har svart.

Dumt at mannen din er sånn. Det er faktisk ikke greit!! Du vil sikkert ikke høre dette, men jeg tok abort da jeg ble gravid igjen etter at størstemann runda året. Jeg har hatt det så inni helvetes tøft etterpå. Angrer hver dag!

 

[LilleBurugla]

Jeg ville bare si at jeg syns ikke det er DU som er monsteret her.
Jeg håper du er "tøff" nok til å ta et valg du kan leve med, uansett hvilket valg det er. Masse lykke til!♡

 

[Rullepølsa]

Du er ikke et monster... Men når forholdet er dårlig fra før, hvorfor skal man tro det blir bedre av abort?- enkle løsninger er ikke svar på alt. Det har jeg erfart.

 

[Ensiste]

Jeg tror at dette er helt opp til deg. Det er kun du som kan bestemme hva DU vil gjøre!

 

[2014frø]

Trist at mannen din ikke støtter deg i dette.. Håper det ordner seg for dere en dag du er absolutt ikke et monster

 

[LittleBiii]

Da jeg ble gravid med nr 2 reagerte samboeren min på det med at han ville at vi skulle ta abort. Jeg hadde ikke fast jobb og vi skulle til å komme oss ut i boligmarkedet med å prøve å få kjøpt oss noe eget. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å ta abort, og jeg gråt meg i søvn hver kveld. Vi snakket mye om det og han brukte også den der med at han var redd forholdet vårt skulle ryke pga han ikke var klar for et barn til. Det endte med at jeg faktisk bestilte time til abort. Jeg klarte ikke å fungere, for alt jeg tenkte på var at dette ville jeg virkelig ikke, jeg ville ikke ta abort. En kompis av samboeren min tok en alvorsprat med han og fikk sagt et eller anna som virkelig hjalp samboeren min med å innse at vi kunne klare det hvis vi bare ville det godt nok. Jeg hadde lagt meg den kvelden, og husker fortsatt hvor glad jeg ble, den kvelden han kom inn å sa at vi skulle avlyse timen på sykehuset og at vi skulle beholde babyen allikevel. Jeg tror ikke jeg hadde klart å gjennomføre aborten om han ikke hadde ombestemt seg, for jeg hadde virkelig ikke lyst til å gjøre det. Men heldigvis så innså han at forholdet ikke automatisk ble bedre av å ta en abort, men at det heller kunne bli verre. Det sies jo at man angrer ikke på de man har fått, men man angrer på de man aldri fikk! Håper det ordner seg for dere <3

 

[siljegulli]

Tusen takk for mange svar! Dere aner ikke hvor lettet jeg er over at dere har svart så konstruktivt alle sammen.

Jeg har prøvd så mange ganger å "sette foten ned", men den mannen jeg er sammen med evner ikke å se sine egne feil og det ender alltid med at han pøser på med hvor forferdelig jeg er og bryter meg ned så jeg er ubrukelig i noen dager etterpå. Jeg har funnet ut at for barna mine er det bedre om jeg heller tar hoveddelen av det kjedelige med småbarnslivet. I mitt hode er det viktigere at barna har det stabilt og godt enn at jeg får tilfredstilt alle mine lyster og evner pr dags dato. Det kommer flere sjanser senere i livet. Vi krangler veldig sjeldent slik vi har det nå, og barna har en trygg og god kjerne rundt seg. Men vi skal en runde på familievernkontoret, uavhengig av hva jeg ender opp med å bestemme meg for.

Det er en grusom følelse å kjenne murringene i magen som tidligere har vært kilde til så mange håp og drømmer, men som nå bare gjør meg trett og trist. Alle "hvis bare..." og all selvbebreidelsen.

Nok en gang tusen takk til alle som har svart.

Hvordan går det med deg?

 

[Tidligere Rådvill]

Jeg tok abort i uke 9. Jeg holdt et lite uferdig barn i hendene mine og den eneste jeg kunne rette sinnet og sorgen mot var meg selv.

-Jeg har hatt smerter og til tider voldsomme blødninger siden (verre enn renselsen etter fødsel)
- Jeg er skamfull
- Jeg er trist
- Jeg får stadig kjeft og skjellsord servert av stemmene i hodet
- Jeg har brutale mareritt hver natt
- Barna mine merker at jeg er annerledes og gjør som barn flest; blir mer klengete og har lavere terskel for å sutre.
- jeg lever med en følelse av tomhet og at jeg selv har mindre verdi.

Samboeren var litt ekstra snill den første kvelden, før han gikk tilbake i sitt ego-spor.

Jeg tar det som en velfortjent straff. Jeg følte meg presset, men det var jeg som gjorde det. Jeg holder meg travel så jeg slipper å tenke. Folk har klart seg gjennom verre traumer, er min trøst. Jeg klynger meg til tanken om at fremtiden min byr på færre bekymringer nå. At jeg har mer å tilby de to barna mine (noe de sikkert ville byttet mot en bror eller søster). Jeg prøver å fokusere på verdiløse ting som at magen er flat og jeg slipper den usigelige trøttheten og det stikkende bekkenet.

Jeg skriver ikke dette for å få sympati, men i tilfelle noen i en liknende situasjon skulle ha interesse av det. Jeg har vært gjennom vonde ting før i livet og antar at brodden avtar etterhvert.

 

[Fargeklatten89]

Jeg tok abort i uke 9. Jeg holdt et lite uferdig barn i hendene mine og den eneste jeg kunne rette sinnet og sorgen mot var meg selv.

-Jeg har hatt smerter og til tider voldsomme blødninger siden (verre enn renselsen etter fødsel)
- Jeg er skamfull
- Jeg er trist
- Jeg får stadig kjeft og skjellsord servert av stemmene i hodet
- Jeg har brutale mareritt hver natt
- Barna mine merker at jeg er annerledes og gjør som barn flest; blir mer klengete og har lavere terskel for å sutre.
- jeg lever med en følelse av tomhet og at jeg selv har mindre verdi.

Samboeren var litt ekstra snill den første kvelden, før han gikk tilbake i sitt ego-spor.

Jeg tar det som en velfortjent straff. Jeg følte meg presset, men det var jeg som gjorde det. Jeg holder meg travel så jeg slipper å tenke. Folk har klart seg gjennom verre traumer, er min trøst. Jeg klynger meg til tanken om at fremtiden min byr på færre bekymringer nå. At jeg har mer å tilby de to barna mine (noe de sikkert ville byttet mot en bror eller søster). Jeg prøver å fokusere på verdiløse ting som at magen er flat og jeg slipper den usigelige trøttheten og det stikkende bekkenet.

Jeg skriver ikke dette for å få sympati, men i tilfelle noen i en liknende situasjon skulle ha interesse av det. Jeg har vært gjennom vonde ting før i livet og antar at brodden avtar etterhvert.

Kjenner jeg blir så forbanna. Han samboeren din altså, han får et "overinternettSLAGitrynet"!!! At det går ann å være så egoistisk som han!!!

Sender deg en klem <3

 

[Miidra]

Jeg tok abort i uke 9. Jeg holdt et lite uferdig barn i hendene mine og den eneste jeg kunne rette sinnet og sorgen mot var meg selv.

-Jeg har hatt smerter og til tider voldsomme blødninger siden (verre enn renselsen etter fødsel)
- Jeg er skamfull
- Jeg er trist
- Jeg får stadig kjeft og skjellsord servert av stemmene i hodet
- Jeg har brutale mareritt hver natt
- Barna mine merker at jeg er annerledes og gjør som barn flest; blir mer klengete og har lavere terskel for å sutre.
- jeg lever med en følelse av tomhet og at jeg selv har mindre verdi.

Samboeren var litt ekstra snill den første kvelden, før han gikk tilbake i sitt ego-spor.

Jeg tar det som en velfortjent straff. Jeg følte meg presset, men det var jeg som gjorde det. Jeg holder meg travel så jeg slipper å tenke. Folk har klart seg gjennom verre traumer, er min trøst. Jeg klynger meg til tanken om at fremtiden min byr på færre bekymringer nå. At jeg har mer å tilby de to barna mine (noe de sikkert ville byttet mot en bror eller søster). Jeg prøver å fokusere på verdiløse ting som at magen er flat og jeg slipper den usigelige trøttheten og det stikkende bekkenet.

Jeg skriver ikke dette for å få sympati, men i tilfelle noen i en liknende situasjon skulle ha interesse av det. Jeg har vært gjennom vonde ting før i livet og antar at brodden avtar etterhvert.

Hvis din samboer skaper mer negativitet enn positivitet i livet ditt.... så må du kanskje spørre deg selv om det er verdt det? For selv om jeg skjønner tankegangen om at man vil at barna skal ha begge foreldrene... så vil de merke at du ikke er deg selv, de vil oppfatte hvordan du blir behandlet og hvordan han er.
Selv om du ikke kan endre det valg du har gjort... så kan du ta nye valg for fremtiden.
Jeg skriver dette fordi jeg kjenner meg litt igjen... i forhold til måten du skriver du blir behandlet på av han.
Værsåsnill ikke "ta til takke" fordi du tror du ikke har noe annet valg....

*klem*