icliddell
Oktober 2015
Jeg lurer på hvordan dere som ikke er gift gjør det med barnets etternavn. Hva velger dere dersom mors etternavn er sjeldent i forhold til farens?
Jeg kom opp i en litt kjip situasjon i kjærestens familieselskap i går og trenger litt hjelp fra dere:
Søsteren og faren til kjæresten min kommer bort til meg og snakker seg i mellom " ja, se nå får vi en liten arving av etternavnet vårt" før de henvender seg til meg litt bestemt "ja, for han skal jo ha vårt etternavn!". Jeg pleier som regel å la meg feie under av folk og være enig i alt, men akkurat dette klarer jeg ikke å legge fra meg og bestemte meg for å fortelle akkurat hva jeg mente "nei, ikke nødvendigvis, jeg vil at barnet vårt skal ha begge etternavnene". De ser forbauset på hverandre og søstera skyter kjapt inn "åh, javell? Men vårt sist da ikke sant?!". "Hehe, det blir nok mitt sist da det er et sjeldent navn. Akkurat dette her gir jeg meg ikke så lett på...." Svarer jeg. Faren og søstera sperrer opp øynene og ser på meg som om jeg skulle vært djevelen. Senere på kvelden skulle faren kjøre oss til flyplassen som er litt over en time unna, han sa ikke et ord til meg selv når jeg snakket til han og han sa ikke hade til meg en gang da jeg takket for oss.
Så, hva syns dere? Er jeg ei skikkelig dritt kjerring når det kommer til dette temaet, er faren litt barnslig og langsint, eller er begge ute å kjører?
Jeg kom opp i en litt kjip situasjon i kjærestens familieselskap i går og trenger litt hjelp fra dere:
Søsteren og faren til kjæresten min kommer bort til meg og snakker seg i mellom " ja, se nå får vi en liten arving av etternavnet vårt" før de henvender seg til meg litt bestemt "ja, for han skal jo ha vårt etternavn!". Jeg pleier som regel å la meg feie under av folk og være enig i alt, men akkurat dette klarer jeg ikke å legge fra meg og bestemte meg for å fortelle akkurat hva jeg mente "nei, ikke nødvendigvis, jeg vil at barnet vårt skal ha begge etternavnene". De ser forbauset på hverandre og søstera skyter kjapt inn "åh, javell? Men vårt sist da ikke sant?!". "Hehe, det blir nok mitt sist da det er et sjeldent navn. Akkurat dette her gir jeg meg ikke så lett på...." Svarer jeg. Faren og søstera sperrer opp øynene og ser på meg som om jeg skulle vært djevelen. Senere på kvelden skulle faren kjøre oss til flyplassen som er litt over en time unna, han sa ikke et ord til meg selv når jeg snakket til han og han sa ikke hade til meg en gang da jeg takket for oss.
Så, hva syns dere? Er jeg ei skikkelig dritt kjerring når det kommer til dette temaet, er faren litt barnslig og langsint, eller er begge ute å kjører?