Jeg har en 12-åring som de siste tre årene har deltatt i to idrettsaktiviteter - en individuell og en lagidrett. Det har funket fint, med to treninger per uke i hver aktivitet. Nå som han har bikket 12, er kravet plutselig endret til 3 ganger per uke for den individuelle aktiviteten og 4 ganger per uke pluss kamp eller treningssamling nesten hver helg for lagidretten. Vi merker nå at det blir for mye for han. Han er lei seg, fordi han ønsker å være del av et lag, med det sosiale rundt det, samtidig som han er ganske dyktig i den individuelle idretten, og ikke vil gi slipp på den. Vi merker også drastisk vridning på kamper fra at det før var fokus på at alle skulle få lik spilletid og at man var et lag, til at det nå er viktigst å vinne kampene...
Er det virkelig normalen at man som 12-åring må satse og gå «all in» for én enkelt idrett med blodig alvor? Er det ikke rom for å delta i idrett etter fylte 12 år fordi det er gøy, og ikke fordi man vil bli verdensmester? Er det virkelig gitt at de som er best i en aktivitet som 12-åring er de som blir best på sikt? Begynner jo å skjønne hvorfor det klages over at ungdommen er vanskelig å holde på i idretten...
Er det bare vi som har vært uheldig med valg av aktiviteter, eller er det vanlig at alle idretter blir blodig alvor etter fylte 12 år?
Er det virkelig normalen at man som 12-åring må satse og gå «all in» for én enkelt idrett med blodig alvor? Er det ikke rom for å delta i idrett etter fylte 12 år fordi det er gøy, og ikke fordi man vil bli verdensmester? Er det virkelig gitt at de som er best i en aktivitet som 12-åring er de som blir best på sikt? Begynner jo å skjønne hvorfor det klages over at ungdommen er vanskelig å holde på i idretten...
Er det bare vi som har vært uheldig med valg av aktiviteter, eller er det vanlig at alle idretter blir blodig alvor etter fylte 12 år?
så ja, alvore starter da.
