Min er 4 mnd, og jeg er fortsatt bestemt på at vi skal ha i hvert fall en til.
Svangerskapet var greit, ingen kvalme men bekkenløsningen kom fra ca 5-6 mnd og ble så ille på slutten at jeg måtte bruke krykker når jeg skulle gå utenfor huset. Den sitter fortsatt i, jeg går til både kiropraktor og fysioterapeut, men det tar sin tid. Det er bekkenløsningen jeg frykter mest i neste svangerskap. Samt å være så utslitt som jeg var. Jeg presset meg på jobb, nektet å ha fravær. Med en unge hjemme i tillegg kommer ikke det til å bli aktuelt hvis det blir like ille neste gang. Jeg var helt kake etter jobb, hadde ingen ting igjen i perioder.
Nyfødtperioden var usannsynlig slitsom i forhold til søvnmangel, men det begynner jeg å bli vant til nå. Det å ikke ha nok melk ga meg en psykisk knekk, men jeg har klart å skyve det unna nå. Vi ammer for kosen, og jeg er glad jeg i hvert fall har litt. Men mini er avhengig av pupp for å sove, så jeg kjenner innimellom på følelsen av at jeg ikke orker å prøve å amme engang neste gang. Bare for å slippe å være smokk. Men nå har vi i hvert fall med oss erfaringen og litt mer kunnskap om hvordan vi ikke skal gjøre det, ang. sovingen.
Vi begynner å få såpass til rutiner i hverdagen til at jeg er klar for å prøve på nr. 2 når mini runder året, såfremt jeg ikke kjenner noe til bekkenløsningen da. Hvis den fortsatt er der er vi nødt til å vente.