Baby vil ikke sovne, mamma føler seg alene.

[Rikkemor]

Det er fryktelig slitsomt når det står på, man blir helt gal av for lite søvn. Gjør det dere føler gjør situasjonen minst uutholdelig om det er å samsove eller hva det er og vis finger'n til sovemammaene i skjul Stor klem!

Hehehehe det har jeg gjort lenge, vist dem fingeren og dagdrømt om å skjelle dem ut. Fint at vi er to om det

 

[CecilieR]

Denne hjalp meg veldig, tusen takk At det faktisk er henne, ikke oss. At vår Stella også bare er sånn. Ikke at jeg vet det nå da, men jeg kan jo håpe at en lillebror eller lillesøster en gang blir en sovebaby. Det er håp for det i alle fall

Ingen årsak Skulle virkelig ønske at noen sa det til meg med første min istedenfor å bare kritisere. Det er i mange tilfeller noe man kan gjøre med det, men ikke alltid. Noen ganger hender det seg altså at man har en baby som bare er sånn og må vokse det fra seg
Det er håp, man vet aldri. Babyer er like forskjellige fra hverandre som det du og jeg er

 

[mjej]

Vår hadde også slike hyppige oppvåkninger, rundt 20 hver natt i et par måneder før jul. Det er helt jævlig!! Så bra at dere ble innlagt på sykehust for overvåkning da! Jeg har ønsket meg det, men har ikke vært mulig her. Fant de noe?

De fant absolutt ingenting, frisk som en fisk. Vi hadde prøvd absolutt alt av råd, rutiner, dietter uten melkeprotein, utelukke visse matvarer, etc etc. Vi fikk jo bekreftet at han er frisk på alle mulige måter når vi var innlagt. Heldigvis! Men, vi ble samtidig litt lei/"skuffet" ettersom det ikke var noe konkret - noe man kunne gjøre.. Om du skjønner? Derfor valgte vi til slutt skrikekur. På natt 3 så sov han _endelig_ hele natta (18.30-06.30). Etter dette så har ting bedret seg veldig mye. Nå er det sykdom og/eller tenner som holder han våken, om han våkner.. Sier ikke at det er løsningen på alt, eller for alle. Men for oss så funket det (ikke et råd eller tips til deg, altså). Når det har gått så lenge og langt uten at noe hjelper, så bryr jeg meg pent lite om hva andre mener om den slags kur. Han og vi har mye mer overskudd

 

[Makko med 3 gull]

Denne hjalp meg veldig, tusen takk At det faktisk er henne, ikke oss. At vår Stella også bare er sånn. Ikke at jeg vet det nå da, men jeg kan jo håpe at en lillebror eller lillesøster en gang blir en sovebaby. Det er håp for det i alle fall

Slik var det iallefall hos oss. Vi slet mye med søvn med nr 1 hovedsakelig med dagsoving (eller mangel på sådan) og legging.

Nr 2 var superenkelt, type "å er du trøtt, da legger jeg deg i vogna", 2min etterpå sov han og sov gjerne 3 timers dagdupper til han var 3 år. Sov igjennom natta når han var 3 mnd. Det var IKKE min fortjeneste.

Nr 3 er nyfødt og sover 20timer i døgnet, så langt har vi trøbbel med å holde henne våken gjennom hele ammingen (hun er ikke gul). Håper hun fortsetter å være soveunge.

 

[Plexy]

Klem til deg, sånn er det her også. Har lagt merke til at hvis han er sigen i øyelokkene, så fikserer han på et punkt sidelengs, da kan han holde øynene oppe lengre nemlig! Kan ikke huske hvordan det er å sove en hel natt lengre. Han her blir 1år og 4mnd straks.

 

[Rikkemor]

De fant absolutt ingenting, frisk som en fisk. Vi hadde prøvd absolutt alt av råd, rutiner, dietter uten melkeprotein, utelukke visse matvarer, etc etc. Vi fikk jo bekreftet at han er frisk på alle mulige måter når vi var innlagt. Heldigvis! Men, vi ble samtidig litt lei/"skuffet" ettersom det ikke var noe konkret - noe man kunne gjøre.. Om du skjønner? Derfor valgte vi til slutt skrikekur. På natt 3 så sov han _endelig_ hele natta (18.30-06.30). Etter dette så har ting bedret seg veldig mye. Nå er det sykdom og/eller tenner som holder han våken, om han våkner.. Sier ikke at det er løsningen på alt, eller for alle. Men for oss så funket det (ikke et råd eller tips til deg, altså). Når det har gått så lenge og langt uten at noe hjelper, så bryr jeg meg pent lite om hva andre mener om den slags kur. Han og vi har mye mer overskudd

Ja, jeg skjønner veldig godt følelsen. Man vil jo så gjerne ha en forklaring på hvorfor ting er som de er.
Så bra at dere fant noe som funket!! Dere vet best for egne barn, så jeg støtter at du ikke skal bry deg om hva andre mener

 

[Rikkemor]

Slik var det iallefall hos oss. Vi slet mye med søvn med nr 1 hovedsakelig med dagsoving (eller mangel på sådan) og legging.

Nr 2 var superenkelt, type "å er du trøtt, da legger jeg deg i vogna", 2min etterpå sov han og sov gjerne 3 timers dagdupper til han var 3 år. Sov igjennom natta når han var 3 mnd. Det var IKKE min fortjeneste.

Nr 3 er nyfødt og sover 20timer i døgnet, så langt har vi trøbbel med å holde henne våken gjennom hele ammingen (hun er ikke gul). Håper hun fortsetter å være soveunge.

Vi føler at vi ikke orker flere barn noen gang, men hvis nummer 2 og 3 blir som dine hadde det ikke vært så dumt

 

[Rikkemor]

Klem til deg, sånn er det her også. Har lagt merke til at hvis han er sigen i øyelokkene, så fikserer han på et punkt sidelengs, da kan han holde øynene oppe lengre nemlig! Kan ikke huske hvordan det er å sove en hel natt lengre. Han her blir 1år og 4mnd straks.

Høres kjent ut! Snakk om å være sta og søvn-motvillig!!

 

[TeMar]

Storesøster var en sovebaby. Dersom vi timet det rett, kunne vi bare legge henne i sengen og hun sovnet av seg selv på noen få minutter. Hun var 3 uker første gangen hun sov natten gjennom.

Lillebror derimot, han er en helt annen type. Nå er han bare 8 uker ennå, men har ikke sovnet av seg selv én eneste gang, og har ligget på eget rom bare første økt et par netter. Han skal helst sove med puppen som pute, og jeg frykter at han kan bli utfordrende og få til å sove fremover.

 

[tepose]

Deilig høre det er flere. Her er mini straks 7 mnd, sovner heldigvis veldig raskt om kvelden, men han er umulig å roe å få til i egen seng etter 23-24. Da skal han ligge i vår seng, helt inntil meg. Og han våkner og hyler flere ganger på natta.. Prøver vi å gi smokken blir han bare enda mer krakilsk.. Enda mer irriteende når de som kommer med råd ikke har hatt en eneste våkenatt.. Nå har han begynt å bli skikkelig vanskelig på dagen også.. Må sove i vogn, og skal helst trilles i søvn..

 

[Rikkemor]

Storesøster var en sovebaby. Dersom vi timet det rett, kunne vi bare legge henne i sengen og hun sovnet av seg selv på noen få minutter. Hun var 3 uker første gangen hun sov natten gjennom.

Lillebror derimot, han er en helt annen type. Nå er han bare 8 uker ennå, men har ikke sovnet av seg selv én eneste gang, og har ligget på eget rom bare første økt et par netter. Han skal helst sove med puppen som pute, og jeg frykter at han kan bli utfordrende og få til å sove fremover.

Håper for deres del at lillebror bare har litt oppstartsvansker og blir sovebaby til slutt!

Deilig høre det er flere. Her er mini straks 7 mnd, sovner heldigvis veldig raskt om kvelden, men han er umulig å roe å få til i egen seng etter 23-24. Da skal han ligge i vår seng, helt inntil meg. Og han våkner og hyler flere ganger på natta.. Prøver vi å gi smokken blir han bare enda mer krakilsk.. Enda mer irriteende når de som kommer med råd ikke har hatt en eneste våkenatt.. Nå har han begynt å bli skikkelig vanskelig på dagen også.. Må sove i vogn, og skal helst trilles i søvn..

Årh, det er så frustrerende når de er så bestemte og ikke vil ha smokken engang. Kjenner jeg blir rasende når tuppa her slår vekk hånden min når jeg prøver å gi henne smokken. Det er som om hun VET at den gjør at hun kanskje kommer til å sovne.

 

[Rikkemor]

Her har det gått fra vondt til verre over de siste par ukene. I skrivende stund sitter papsen inne og prøver å roe ned gullet, mens jeg sitter og griner i stuen. Hun knakk meg, i kveld igjen.
Nå har jeg mistet troen på meg selv som mor, og begynner å tenke at jeg ikke klarer å forstå hva mitt eget barn vil. Tydeligvis klarer jeg ikke å høre forskjell på gråtelydene hennes, for det virker som om uansett hva jeg gjør, blir hun enten mer våken eller mer sint.
Kjenner mer og mer på følelsen av at jeg ikke orker å ha det sånn mer, at hun hadde hatt det bedre med andre foreldre og at jeg har lyst til å legge henne på nabotrappen, ringe på døren og springe der ifra hver eneste kveld. Det er skummelt når sånne tanker kommer tilbake etter depresjonen jeg hadde da hun var nyfødt og hadde kolikk.

 

[Kisskine]

Her har det gått fra vondt til verre over de siste par ukene. I skrivende stund sitter papsen inne og prøver å roe ned gullet, mens jeg sitter og griner i stuen. Hun knakk meg, i kveld igjen.
Nå har jeg mistet troen på meg selv som mor, og begynner å tenke at jeg ikke klarer å forstå hva mitt eget barn vil. Tydeligvis klarer jeg ikke å høre forskjell på gråtelydene hennes, for det virker som om uansett hva jeg gjør, blir hun enten mer våken eller mer sint.
Kjenner mer og mer på følelsen av at jeg ikke orker å ha det sånn mer, at hun hadde hatt det bedre med andre foreldre og at jeg har lyst til å legge henne på nabotrappen, ringe på døren og springe der ifra hver eneste kveld. Det er skummelt når sånne tanker kommer tilbake etter depresjonen jeg hadde da hun var nyfødt og hadde kolikk.

Jeg sender over en stor klem til deg! Det er fryktelig tungt når de ikke vil sove og man lider av søvnmangel selv Du er ikke alene om å ha hatt det vanskelig med sovinga på de små. Men med tida blir det bedre, husk det. Pust med magen og ta en dag av gangen. Plutselig er de et par år og da har vi mest sannsynlig glemt det værste

 

[Nornene:)]

Her har det gått fra vondt til verre over de siste par ukene. I skrivende stund sitter papsen inne og prøver å roe ned gullet, mens jeg sitter og griner i stuen. Hun knakk meg, i kveld igjen.
Nå har jeg mistet troen på meg selv som mor, og begynner å tenke at jeg ikke klarer å forstå hva mitt eget barn vil. Tydeligvis klarer jeg ikke å høre forskjell på gråtelydene hennes, for det virker som om uansett hva jeg gjør, blir hun enten mer våken eller mer sint.
Kjenner mer og mer på følelsen av at jeg ikke orker å ha det sånn mer, at hun hadde hatt det bedre med andre foreldre og at jeg har lyst til å legge henne på nabotrappen, ringe på døren og springe der ifra hver eneste kveld. Det er skummelt når sånne tanker kommer tilbake etter depresjonen jeg hadde da hun var nyfødt og hadde kolikk.

Søvndeprimert kaller vi det her - når man har fått så lite søvn at man føler man klapper sammen! Jeg veit ikke hvor mange kvelder tårene har spruta og hvor mange tunge tanker jeg har hatt når jeg føler at jeg ikke får til noe som helst! Kveld etter kveld, natt etter natt. Jeg har også hatt tanker om at jeg ikke engang liker min egen unge til tider - og det er grusomt å føle på. MEN det er lov!! For det er ikke lett, og det betyr ikke at vi er dårlig foreldre for det. Hadde du ikke reagert hadde det vært mye verre tenker jeg. Hun har det best med dere, du er den beste mamman hun kan ha!! Og ikke tro at alle andre klarer å forstå eller skille på gråten - jeg skjønner ofte ikke hva som er greia!!
Har du en depresjon på vei så vær så snill å ta kontakt med noen, be om hjelp før det blir verre. Enhver kan bli deprimert av det du må stå i, syns du er tøff som holder ut jeg!!

 

[kornblom]

Her er babyen straks 8 mnd, og jeg tenkte på det her om dagen, at jeg skjønner fortsatt ikke forskjell på gråtelydene, men må prøve meg frem hver jævla gang. Og når det gjelder byssing om kvelden er det ofte sånn at begge må trå til, og avløse hverandre før vi til slutt får lagt ham. Og nå har vi på en måte kapitulert, og tar babyen opp i vår egen seng når vi legger oss, selv om vi var fast bestemt på at han skal sove i sin egen. Og er generelt pisslei av å høre om alt vi gjør feil og hvor flinke andre babyer er til å sovne av seg selv, så lenge vi får dette her til å funke på et vis. Men viktig å avløse hverandre så begge får litt søvn, alt ser mye lysere ut om man får dekket det behovet...

 

[CecilieR]

Her har det gått fra vondt til verre over de siste par ukene. I skrivende stund sitter papsen inne og prøver å roe ned gullet, mens jeg sitter og griner i stuen. Hun knakk meg, i kveld igjen.
Nå har jeg mistet troen på meg selv som mor, og begynner å tenke at jeg ikke klarer å forstå hva mitt eget barn vil. Tydeligvis klarer jeg ikke å høre forskjell på gråtelydene hennes, for det virker som om uansett hva jeg gjør, blir hun enten mer våken eller mer sint.
Kjenner mer og mer på følelsen av at jeg ikke orker å ha det sånn mer, at hun hadde hatt det bedre med andre foreldre og at jeg har lyst til å legge henne på nabotrappen, ringe på døren og springe der ifra hver eneste kveld. Det er skummelt når sånne tanker kommer tilbake etter depresjonen jeg hadde da hun var nyfødt og hadde kolikk.

Uff, jeg får så ondt i meg når jeg leser det du skriver, sender en stor klem og håper at ting er bedre nu.

Enda den dag idag med en på snart 4 mnd og en på 2 år, hender det jeg bare knekker. Flere kvelder hvor ikke klarer noen ting og de begge bare gråter og er helt fra seg. Da sitter jeg det og gråter selv til pappaen kommer hjem fra jobb og tar over.
Hendte seg en natt hvor jeg hylte til toåringen på grunn av nesten null søvn flere dager i forveien og at jeg hadde allerede vært inne med de i 2 timer hvor en hadde sovnet og blitt vekt av den andre og vice versa. Jeg fikk omsider lagt de begge etter mange unnskyldninger, kyssing og gråting fra alle kanter, så satt jeg bare på stua og gråt av skyldfølelse og følte meg som verdens verste mamma i et par timer etterpå. Hvem hyler til toåringen sin??

 

[Gravidmammaen]

Kjenner så godt igjen. Startet da han var rundt 7-8 mnd og varte til han var nærmere 1,5 år før han helt plutselig la seg fint helt selv og uten hyling/Skriking/vræling. Måtte bare ta tiden til hjelp men jaggu hardt og tøft når det står på!

 

[2 søte små]

Jeg kjenner meg så igjen. Du er ikke alene i det hele tatt. Har en gutt på 16.5 måned som ennå finner på å våkne minst 1-2 ganger ila natten for å få tutten. Nettene varierer, vi kan ha gode perioder hvor han sover natten gjennom ett par netter før vi får lengre perioder med netter hvor han våkner og vil ha tutt og gjerne over i vår seng.
Frem til rundt 1 års alderen holdt vi på med byssing, amming og vet ikke hva for å få han til å sovne. Ennå kan ikke gubben legge han uten at mini tuller og bare skaper seg og gubben ender med å sitte med han i armene og småvugge han i søvn. Jeg kan legge han i vår seng, legge med ved siden av og synge for han og han sovner på 10-30 min. Men da må gubben være i stuen og være rolig. Fikk mange råd og tips, mange ba meg sjekke ørene som var helt fine men allikevel kom pekefingeren at det måtte være ørene. Nå er jeg i tillegg gravid med nr 2 så om ikke mini vekker meg for tutten så er det huleboer som er årsak til dospringing, halsbrann og diverse andre gravid plager.
Lykke til videre, dette klarer vi

 

[alana84]

Her har det gått fra vondt til verre over de siste par ukene. I skrivende stund sitter papsen inne og prøver å roe ned gullet, mens jeg sitter og griner i stuen. Hun knakk meg, i kveld igjen.
Nå har jeg mistet troen på meg selv som mor, og begynner å tenke at jeg ikke klarer å forstå hva mitt eget barn vil. Tydeligvis klarer jeg ikke å høre forskjell på gråtelydene hennes, for det virker som om uansett hva jeg gjør, blir hun enten mer våken eller mer sint.
Kjenner mer og mer på følelsen av at jeg ikke orker å ha det sånn mer, at hun hadde hatt det bedre med andre foreldre og at jeg har lyst til å legge henne på nabotrappen, ringe på døren og springe der ifra hver eneste kveld. Det er skummelt når sånne tanker kommer tilbake etter depresjonen jeg hadde da hun var nyfødt og hadde kolikk.

Sender deg en stor klem! Jeg aner ikke hvor mange netter jeg hadde lignende tanker med eldstemann det første året. Den klumpen i magen når man har de tankene er noe av det verste; man er så sliten, trøtt, lei og frustrert, samtidig som man elsker ungen mer enn noe annet og de tankene er helt uholdbare!

Du er en god mor! Ikke mist trua! Gi ungen din en god klem og vit at hun elsker deg tilbake! Bare se på lykken i øynene hennes og smilet, og vit at du og pappaen er det mest dyrebare i hennes liv!

 

[Cosacita]

Jeg føler med deg! Jenta vår måtte vi sitte inne hos i 1-2 timer hver kveld.

Lillebror sovner greit, men våkner ofte på kveld og natt, pluss at han vil stå opp kl 5. Det er sykt slitsomt!

Jeg sender deg en god klem!