KristineBO
Betatt av forumet
Som så mange andre har jeg lest en del her inne i forumet og ønsket å få ned egne tanker rundt denne prøvingen, mest for meg selv men også for å dele denne berg- og dalbanen prøvingen faktisk er. For jeg er høyt og lavt, gira og håpefull og så nedfor og lei.
Jeg er 28 år og samboer. Vi bestemte oss for å starte å prøve i januar 2018. Jeg går på cellegift og en graviditet måtte planlegges nøye. Etter råd fra lege sluttet jeg på cellegiften og gikk over til en mildere og mindre effektiv behandling. Dette medførte en forverring av den medisinske tilstanden min, men for meg er og var det verdt det for å få et lite nurk vi kunne kalle vår eget. Vi kunne ikke aktivt starte prøvingen før all medisinen var garantert ute av kroppen - mai 2018. Jeg planla at jeg sikkert kom til å bli gravid innen sommeren var over. Men sånn ble det altså ikke. Vi prøvde og prøvde, periode etter periode. Jeg målte når jeg hadde el og tok graviditetstester for en liten formue.
I februar 2019 tok jeg kontakt med fastlegen og fortalte at vi hadde prøvd lenge uten å få det til. Jeg vet jo at grensen for å få hjelp er ett år fra en starter å prøve, men jeg var så lei av alle nedturene. Legen henviste meg videre til en gynekolog, som jeg fikk time hos i mars. Gynekologen kunne fortelle meg at jeg har pcos og at jeg mest sannsynlig har hatt manglende el, på tross av at testene har sagt noe annet. Jeg fikk resept på femar og fikk beskjed om at vi skulle fortsette å forsøke frem til over sommeren før jeg eventuelt får en ny time.
Nå er vi godt inn i juni. Jeg har eggløsning as we speak (tror og håper jeg), og jeg og samboer har kjørt på de siste dagene. Den eneste forandringen jeg merker etter at jeg startet med femar er at jeg nå får veldig ubehagelige el-smerter i et par dager før/under eggløsning.
Andre med erfaringer med femar? Jeg har lest mye om det, og ser at noen skal ta to tabletter. Jeg tar en. Lurer på om jeg kan spørre gynekologen om å øke til to, dersom det øker sjansen for å bli gravid. Jeg blir så lei meg hver gang tanten kommer på besøk. Jeg ønsker å nyte fornøyelsesparken og komme meg av denne berg- og dalbanen med et positivt resultat.
Jeg er 28 år og samboer. Vi bestemte oss for å starte å prøve i januar 2018. Jeg går på cellegift og en graviditet måtte planlegges nøye. Etter råd fra lege sluttet jeg på cellegiften og gikk over til en mildere og mindre effektiv behandling. Dette medførte en forverring av den medisinske tilstanden min, men for meg er og var det verdt det for å få et lite nurk vi kunne kalle vår eget. Vi kunne ikke aktivt starte prøvingen før all medisinen var garantert ute av kroppen - mai 2018. Jeg planla at jeg sikkert kom til å bli gravid innen sommeren var over. Men sånn ble det altså ikke. Vi prøvde og prøvde, periode etter periode. Jeg målte når jeg hadde el og tok graviditetstester for en liten formue.
I februar 2019 tok jeg kontakt med fastlegen og fortalte at vi hadde prøvd lenge uten å få det til. Jeg vet jo at grensen for å få hjelp er ett år fra en starter å prøve, men jeg var så lei av alle nedturene. Legen henviste meg videre til en gynekolog, som jeg fikk time hos i mars. Gynekologen kunne fortelle meg at jeg har pcos og at jeg mest sannsynlig har hatt manglende el, på tross av at testene har sagt noe annet. Jeg fikk resept på femar og fikk beskjed om at vi skulle fortsette å forsøke frem til over sommeren før jeg eventuelt får en ny time.
Nå er vi godt inn i juni. Jeg har eggløsning as we speak (tror og håper jeg), og jeg og samboer har kjørt på de siste dagene. Den eneste forandringen jeg merker etter at jeg startet med femar er at jeg nå får veldig ubehagelige el-smerter i et par dager før/under eggløsning.
Andre med erfaringer med femar? Jeg har lest mye om det, og ser at noen skal ta to tabletter. Jeg tar en. Lurer på om jeg kan spørre gynekologen om å øke til to, dersom det øker sjansen for å bli gravid. Jeg blir så lei meg hver gang tanten kommer på besøk. Jeg ønsker å nyte fornøyelsesparken og komme meg av denne berg- og dalbanen med et positivt resultat.