Ja det er nok lurt.
Jeg traff igjen den ene drittsekken av en lege når jeg skulle settes i gang. HAN hadde ansvaret for meg fikk jeg så vite.
Vips så føyk blodtrykket mitt til vers, og JM kjønte ikke hvordan det kunne skje sånn plutselig. Da måtte daværende ektemann fortelle om tidligere opplevelser med denne legen. Og JM måtte hente legen etter, og ha informert han om hva som hadde kjedd med mitt BT, og selvsagt med lov fra meg/oss. Kom han, og ba om unnskyldning osv. Og skylte på at han måtte ha hatt en dårlig dag den gang han oppførte seg sånn. Da fikk jeg slengt ut av meg at der burde du være så proff, og oppegående at du IKKE tar det ut over pasientene dine som faktisk legger livet sitt, og babyens i hendene dine. Og stoler på deg! Etter og ha fått pratet ut, og frest i fra meg roet BT seg. JM var der, og bakket meg 100%. Og jeg hadde minst mulig med legen, og gjøre så langt det lot seg gjøre.
Men jeg er veldig på vakt, og stoler ikke blindt på legene på SUS mere. Jeg stoler på meg selv, og mine instinkter også fremfor, og stole 100% på dem som svarer i tlf på føden også. Jeg har opplevd ting som sier at jeg må lytte til mors instinktet mitt. Og hva kroppen/mageboer forteller meg. Det holdt på, og gå galt når jeg stolte på samtalen med JM i tlf i 2014! Selv om hele meg skrek at jeg burde bli tatt inn på kontroll så turte jeg ikke og stå på mitt og bare dra inn når de nektet og ta meg inn. Skjer ikke igjen at jeg lar meg stoppe! Flaks for meg så gikk jeg i fødsel, og kom inn likevel, og JM så at jeg hadde hatt rett i at noe var galt!
Låge i basjefylt fostervann i flere dager. Så min diagnose på at babyen var stresset mm var ikke feil. Og JM sa at jeg hadde hatt helt rett, og burde blitt lagt inn straks jeg ringte