Hei! Mye av de følelsene du har er helt normalt. Rett og slett fordi denne prosessen er så tøff, og kroppen ender opp med å bli en berg- og dalbane av hormonelle følelser. Å fortelle noen at de må roe seg ned er nesten nytteløst. Men ta ikke sorgene på forskudd. Dette kommer til å gå kjempefint

Når jeg kjenner angsten komme krypende, så setter jeg meg i et stille rom, lukker øynene og puster noen gode åndedrag i noen minutter. Ofte blir pusten kort og overfladisk om man stresser eller er engstelig og da blir man bare mer stresset. La deg selv få tid til å tenke, gråte og sutre. Men husk at du også må gi deg selv litt tid til å reflektere og å få dette litt på avstand. Det er en altoppslukende og ekstrem situasjon vi har satt oss i, og i tillegg er det frivillig. Vi er noen rare mennesker. Hehehe