Ang denne abort-debatten

Froya88

Forumet er livet
Ser det er endel som ville gjort det samme som jeg har gjort og ville gjort igjen...
 
Det føles "litt godt" å vite at jeg ikke er alene om det,for å si det slik. [;)]
 
jeg holder i deg med det du gjorde, om det skjer igjen gjør du det samme da?? Man vil jo helst spare barnet sitt for plager.  Synes du var tøff jeg, så jeg håååååper virkelig din neste bebbis er frisk som en fisk [:D]
 
nei jeg er HELT enig og støtter deg 110 % snuppa
 
ORIGINAL: Trine82jeg holder i deg med det du gjorde, om det skjer igjen gjør du det samme da?? Man vil jo helst spare barnet sitt for plager.  Synes du var tøff jeg, så jeg håååååper virkelig din neste bebbis er frisk som en fisk [:D]

Tusen takk for støtten! [:)]
 
Ja,jeg ville nok helt klart gjort det igjen,men jeg håper virkelig jeg slipper!
Vet liksom hvor store skadene kan bli,og jeg ønsker ikke å la barnet mitt gå gjennom det samme. Ihvertfall ikke når jeg kan velge! [;)]
 
ORIGINAL: siricnei jeg er HELT enig og støtter deg 110 % snuppa

Tusen takk til deg også,vennen!! [:D]
 
Kan jeg spørre hva som skjedde? Hadde også tatt abort hvis jeg hadde fått vite at babyen var syk!
 
Har tenkt på deg når debatten har gått - jeg er helt enig i avgjørelsen dere tok (selvsagt forstår jeg at det var en vanskelig avgjørelse å ta!!), og jeg støtter deg 100%!
 
ORIGINAL: MiaCKan jeg spørre hva som skjedde? Hadde også tatt abort hvis jeg hadde fått vite at babyen var syk!

Vi fikk vite etter morkakeprøve at barnet hadde arvet sykdommen,
noe som det var 50/50 sjanse for at kunne skje.
Har helt siden jeg var liten vært innstilt på å ta det bort hvis mitt barn noengang ville arve sykdommen.
Tok det bort i 16-17 uke.. Vondt var det selvfølgelig,men jeg angrer ikke på det valget jeg har tatt!
 
ORIGINAL: lenemorHar tenkt på deg når debatten har gått - jeg er helt enig i avgjørelsen dere tok (selvsagt forstår jeg at det var en vanskelig avgjørelse å ta!!), og jeg støtter deg 100%!

Tusen takk,lenemor! [:)][;)]
 
Jeg støtter dere også! Det er veldig lett for oss som aldri har vært oppe i en slik situasjon å si kategorisk "ja" eller "nei" når vi får spørsmål om hva vi ville gjort, men det er ikke før man har kjent problemstillingen på kroppen man vet hvordan man virkelig ville reagert. Min samboer og jeg snakket litt om dette før vi var på ultralyd under svangerskapet og vi ønsket begge å avslutte svangerskapet dersom barnet vi ventet hadde så store misdannelser at det ville vært uforenlig med det vi anser for å være et godt liv. Jeg ønsker dere alt hell og krysser fingrene for at det går bra i neste runde.
 
har full respekt for avgjørelsen deres.Hver og en må velge selv hva som er riktig for de.Synes det er bra man har muligheten til det spes når man har arvelige sykd. i familien.Håper dere snart får ønsket dere oppfylt[:D]
 
ORIGINAL: ToffaJeg støtter dere også! Det er veldig lett for oss som aldri har vært oppe i en slik situasjon å si kategorisk "ja" eller "nei" når vi får spørsmål om hva vi ville gjort, men det er ikke før man har kjent problemstillingen på kroppen man vet hvordan man virkelig ville reagert. Min samboer og jeg snakket litt om dette før vi var på ultralyd under svangerskapet og vi ønsket begge å avslutte svangerskapet dersom barnet vi ventet hadde så store misdannelser at det ville vært uforenlig med det vi anser for å være et godt liv. Jeg ønsker dere alt hell og krysser fingrene for at det går bra i neste runde.

Godt sagt! [;)]
 
Selv var jeg vettskremt da jeg fikk tlf om at det ikke hadde gått så bra.
Tenkte en masse tanker og var livredd for hva som skulle skje videre!!
Hadde det ikke vært for den fantastiske oppfølgingen vi fikk fra sykehuset her,
og spes gynekologen,så tror jeg aldri jeg hadde taklet det så bra som jeg gjorde! [:)]
 
Det verste var vel egentlig tanken på det vi hadde sett på ultralyden da jeg skulle ta prøven...
Det lille barnet som lå å sprelte med armene og beina! Det var litt sårt..
 
ORIGINAL: siric
nei jeg er HELT enig og støtter deg 110 % snuppa

 
ORIGINAL: MrsNorWolf
Jeg støtter deg 150% [:)]

 
Da høyner jeg med 70% og støtter 220% [:)], noen høyere?
 
1 gang...
 
2 gang...
 
ORIGINAL: Trine85
ORIGINAL: MiaCKan jeg spørre hva som skjedde? Hadde også tatt abort hvis jeg hadde fått vite at babyen var syk!
Vi fikk vite etter morkakeprøve at barnet hadde arvet sykdommen,noe som det var 50/50 sjanse for at kunne skje.Har helt siden jeg var liten vært innstilt på å ta det bort hvis mitt barn noengang ville arve sykdommen.Tok det bort i 16-17 uke.. Vondt var det selvfølgelig,men jeg angrer ikke på det valget jeg har tatt!

 
Hvilken sykdom gjelder det?
 
 
CROUZON SYNDROM (Det jeg har)
 
Om navnet
Syndromet har fått sitt navn etter den franske nevrologen Octave Crouzon (1874-1938) som i 1912 beskrev forstyrrelsen.
 
Forekomst
1,5-1,6 pr. 100.000 nyfødte har CS. Dette vil si at i Norge fødes gjennomsnittlig 1 person pr. år med CS. Like mange gutter som jenter fødes med syndromet. Den danske Crouzon-foreningen har kjennskap til 45 personer med CS.
 
Årsak
CS skyldes endring på et gen (mutasjon) som sitter på kromosom 10. Arvegangen er auto­somal dominant; dvs. at det er tilstrekkelig å arve mutasjonen fra den ene av foreldrene for å få CS.
 

Behandling og oppfølging
Crouzon syndrom krever kirurgisk vurdering og behand­ling fra spebarnsperioden og inn i ungdomsalderen. God plan­­legging av et kranio­facialt team er nødvendig for å redusere antall opera­sjoner til et minimum. I Norge har Rikshospitalets kraniofaciale kirurgiske team utviklet den såkalte ”Oslo-protokollen”, der behandlingen er inndelt i forskjellige faser. Fase 1 utføres ved 10-12 måneders alder, fase 2 ved 4-5 års alder, og fase 3 ved 16-18 års alder. Det er viktig å ha i tankene at det kan by på utfordringer å leve med funksjons­nedsettelse, samt annerledes eller endret utseende.
 
huff, så trist.
skjønner at du gjorde det! ville gjort det samme...
 
ORIGINAL: Trine85Ser det er endel som ville gjort det samme som jeg har gjort og ville gjort igjen...Det føles "litt godt" å vite at jeg ikke er alene om det,for å si det slik. [;)]
jeg hadde sikkert gjort det samme som deg,  er ikke så lett å vite når man ikke er i den situasjonen selv.  trist[:(]  husker du la ut bilde av ultralyd bilde. kjempe fint bilde.
 
Skulle mer enn noe vært uten opplevelsen av å gå gjennom en såkalt senabort (fødsel) i uke 19. Men alternativet var å fullføre et svangerskap med et barn som aldri ville blitt født levende. Milli hadde acrani. Kjenner jeg blir litt provosert over folk som er så kategorisk for eller mot abort - jeg har foreløpig ikke møtt noen som velger senabort uten en god grunn!
 
ORIGINAL: siricnei jeg er HELT enig og støtter deg 110 % snuppa
 
CROUZON SYNDROM (Det jeg har)
 
Om navnet Syndromet har fått sitt navn etter den franske nevrologen Octave Crouzon (1874-1938) som i 1912 beskrev forstyrrelsen.

 
Forekomst 1,5-1,6 pr. 100.000 nyfødte har CS. Dette vil si at i Norge fødes gjennomsnittlig 1 person pr. år med CS. Like mange gutter som jenter fødes med syndromet. Den danske Crouzon-foreningen har kjennskap til 45 personer med CS.
 
 
Årsak CS skyldes endring på et gen (mutasjon) som sitter på kromosom 10. Arvegangen er auto­somal dominant; dvs. at det er tilstrekkelig å arve mutasjonen fra den ene av foreldrene for å få CS.

 
Behandling og oppfølging Crouzon syndrom krever kirurgisk vurdering og behand­ling fra spebarnsperioden og inn i ungdomsalderen. God plan­­legging av et kranio­facialt team er nødvendig for å redusere antall opera­sjoner til et minimum. I Norge har Rikshospitalets kraniofaciale kirurgiske team utviklet den såkalte ”Oslo-protokollen”, der behandlingen er inndelt i forskjellige faser. Fase 1 utføres ved 10-12 måneders alder, fase 2 ved 4-5 års alder, og fase 3 ved 16-18 års alder. Det er viktig å ha i tankene at det kan by på utfordringer å leve med funksjons­nedsettelse, samt annerledes eller endret utseende.
 
 
Nettopp det jeg har i tankene ofte! Også dette med oss som foreldre som skal gå igjennom dette her med barnet sitt i maaange år!
Vi skal leve vi også!
 
Og jeg ser hvordan mamma og de har hatt det med meg,selv om de har vært en av de få heldige ekteparene!
Mamma har bodd meg meg på sykehus flere mnd av gangen,mens pappa har vært hjemme og jobbet. Søsknene mine har måtte være hos tanter,venner,o.l. De har vært som kasteballer i mange år,mens jeg har hatt "mamma (og ofte pappa) for meg selv". Er klart de syns det var urettferdig til tider da de var små og ikke skjønte årsaken.
 
Alle vi har møtt på RH fra jeg var liten av har skilt seg pga dette alvorlig syke barnet. Det har slitt så på parforholdet at de har gått hver sin vei.
Det sier seg selv at det sliter på hverdagen å måtte leve med dette...
 
 
Back
Topp