Nei takk.
Eventyrtid!
Jeg har kun hatt sex med tre personer. Den første var også samboer i to år eller noe. Det var alle slags mulige ting han ville men som vi ikke gjennomførte - sex i bilen, filme oss selv, trekant (med ei anna jente, selvfølgelig), sex overalt, og ikke minst, anal. Men han var egentlig ganske dårlig i senga. Jeg følte meg litt som de omskjærte damene uten klitoris, for så mange orgasmer ble det på meg. Jeg ville ikke ha anal, for alle vet vel tross alt hva som kommer ut, i tillegg til frykten for skader. Prippen? Kanskje, men jeg synes avføring er ekkelt.
Men han maste, og maste og maste. Kunne våkne opp med at han la helt klistra inntil meg, bak. Men det å stirre litt ekstra på rumpa hans, nei, da kom skrekken! Mas, mas, mas, var det. Helt til jeg sa ja.
Hva skjedde så? Til tross for litt labert utsyr (som jeg oppdaga i etterkant) og glidemiddel klarte han ikke få den inn. Aner ikke hvorfor. Etter det som føltes som en evighet der jeg var i senga på alle fire, ba jeg ham stoppe.
Det ble heldigvis med det ene forsøket, og det begynte også å bli slutten på forholdet, for min del, en av grunnene var dette presset og at han ikke respektere at jeg ikke ville.
Litt senere møtte jeg han som skulle bli mannen min. Sexen var veldig god, en helt ny verden. Eksen min hadde gitt meg helt avmakt når det gjaldt sex, mens mannen min - en gud. Likevel var jeg redd. Redd for at analsex er alle menns drøm, alle menns krav. Heldigvis var det ikke det. Han har uttrykt at analsex er uaktuelt, noe som gjør at jeg føler meg veldig trygg sammen med ham.
Til tross for dette kan jeg godt se på analporno. Aner ikke hvorfor, men jeg føler meg ødelagt i hodet. Men å oppleve det? Nei takk.