Så kjekt å møte andre mødre som også fremdeles ammer! Merket at "masingen" fra andre rundt oss begynte å øke etter han rundet 2 år, men jeg kjenner det er noe i meg som ikke helt vil slutte enda..
Å se tryggheten i ansiktet hans etter en dag i barnehagen når han endelig ligger ved puppen igjen, nærheten og kosen som bare vi har, eller hvordan han beskyttes mot det verste av sesongsykdommer er vanskelig å bare gi opp for meg. Andre får si hva de vil! Jeg pleier bare å le det litt bort, men noen ganger kjenner jeg at jeg har lyst til å si ifra. Det er ingen som vet hva som er best for oss og det er andre tider enn "generasjon overlat-barnet-til-seg-selv". Vi samsover og da er det også vanskelig/lite ønskelig (?) å avslutte nattamming. Lager mange unnskyldninger for meg selv merker jeg! Jeg vet bare ikke om jeg noensinne får barn igjen, og å aldri skulle få oppleve ammestund igjen biter litt for mye. Jeg fortsetter bare å amme jeg..litt til ihvertfall