Litt tanker rundt en av mine største bekymringer
Jeg trenger å lufte litt rundt en bekymring jeg har. Faktisk vil jeg si at det er mer enn en bekymring, jeg vil ikke gå så langt som å kalle det en fobi da det ikke blir rett bruk av order. Men en stor frykt jeg har og har hatt i mange år helt uten grunn. Først vil jeg bare presisere at jeg ikke forsøker å ta fra dere som har opplevd dette noe. Jeg kan ikke forestille meg hvordan dere har hatt det og det er ikke meningen å prøve på heller.
Så lenge jeg kan huske etter jeg fant ut at dette var en greie, har jeg vært ekstremt redd for at det skal skje. Jeg snakker om svangerskap utenfor livmoren. Det er så dumt å gå å bekymre seg for dette når sjansen er så liten. Men jeg gjør det, veldig ofte faktisk. Jeg er veldig klar over symptomene dette kan gi, men det hjelper ikke. Dersom jeg kjenner litt smerte i en eggstokk så er det første hodet mitt tenker svangerskap utenfor livmor. Jeg forstår selv at dette er helt irrasjonelt. Når jeg er gravid så går jeg rundt med en frykt for dette helt til ultralyd, denne ultralyden er så viktig for meg. Selvfølgelig er det viktig å se hjerte slå, men for meg er det likevel så viktig å se at det er graviditet i livmoren. Sist jeg var gravid var jeg på 4 ultralyder frem til uke 9 og på hver eneste måtte jeg spørre gyn om han var sikker på at den var i livmoren. Selv om jeg forstår selv at den helt sikkert er det nå.
Nå når mensen ikke har kommet skikkelig i gang og jeg bare spotter så er dette selvfølgelig første tanke som kommer. Selv om graviditetstestene er negative og jeg ikke har smerter. Jeg forstår at dette høres helt tullete ut for dere andre, men frykt virker ofte veldig tullete for de som ikke føler den. Ville bare få ut litt tanker, og hvem vet, kanskje sitter noen å føler på det samme
Jeg vil altså presisere at jeg aldri har hatt en reell grunn til å være redd for dette, jeg trenger altså ikke dra til legen eller tips for om det kan være det eller ikke, jeg vet jeg ikke har symptomer på det. Denne frykten kommer altså helt uavhengig av symptomer og jeg slutter å være redd når jeg får mensen som vanlig
Jeg trenger å lufte litt rundt en bekymring jeg har. Faktisk vil jeg si at det er mer enn en bekymring, jeg vil ikke gå så langt som å kalle det en fobi da det ikke blir rett bruk av order. Men en stor frykt jeg har og har hatt i mange år helt uten grunn. Først vil jeg bare presisere at jeg ikke forsøker å ta fra dere som har opplevd dette noe. Jeg kan ikke forestille meg hvordan dere har hatt det og det er ikke meningen å prøve på heller.
Så lenge jeg kan huske etter jeg fant ut at dette var en greie, har jeg vært ekstremt redd for at det skal skje. Jeg snakker om svangerskap utenfor livmoren. Det er så dumt å gå å bekymre seg for dette når sjansen er så liten. Men jeg gjør det, veldig ofte faktisk. Jeg er veldig klar over symptomene dette kan gi, men det hjelper ikke. Dersom jeg kjenner litt smerte i en eggstokk så er det første hodet mitt tenker svangerskap utenfor livmor. Jeg forstår selv at dette er helt irrasjonelt. Når jeg er gravid så går jeg rundt med en frykt for dette helt til ultralyd, denne ultralyden er så viktig for meg. Selvfølgelig er det viktig å se hjerte slå, men for meg er det likevel så viktig å se at det er graviditet i livmoren. Sist jeg var gravid var jeg på 4 ultralyder frem til uke 9 og på hver eneste måtte jeg spørre gyn om han var sikker på at den var i livmoren. Selv om jeg forstår selv at den helt sikkert er det nå.
Nå når mensen ikke har kommet skikkelig i gang og jeg bare spotter så er dette selvfølgelig første tanke som kommer. Selv om graviditetstestene er negative og jeg ikke har smerter. Jeg forstår at dette høres helt tullete ut for dere andre, men frykt virker ofte veldig tullete for de som ikke føler den. Ville bare få ut litt tanker, og hvem vet, kanskje sitter noen å føler på det samme
Jeg vil altså presisere at jeg aldri har hatt en reell grunn til å være redd for dette, jeg trenger altså ikke dra til legen eller tips for om det kan være det eller ikke, jeg vet jeg ikke har symptomer på det. Denne frykten kommer altså helt uavhengig av symptomer og jeg slutter å være redd når jeg får mensen som vanlig
også var det så mye tull rundt meg i det forrige svangerskapet, ikke den "2 stk som gleder seg sammen til å få barn og hele den pakka" som jeg så veldig gjerne ville ha opplevd.. Så det å finne en som han, som ikke har barn fra før og som gir meg den følelsen er rett og slett fantastisk 



Jeg tok det veldig med ro egentlig, frem til jeg mistet i MA nå nylig. Nå føler jeg at jeg stresser, tiden går alt for sakte, sjekker forum ofte, følger med på utflod og alt som er

