Jeg tenkte jeg skulle lage en dagbok her da jeg merker at jeg har et stort behov for å skrive og dele mye gjennom denne perioden. Skulle ønske jeg lagde en tidligere så jeg hadde å se tilbake på Hyggelig om noen vil følge med min dagbok da jeg synes det er veldig hyggelig å lese deres! Men skriver den nok mest for min egen del og for å få ut litt tanker og følelser når det er behov for det
Vi begynte å prøve i juli 2021 og var lykkelig uvitne om hvordan det skulle gå videre. Selv tok jeg det nesten som en selvfølge å bli gravid fort, og det ble jeg jo egentlig og. PP3 satt den allerede og jeg har aldri vært mer lykkelig og mer naiv, at disse to strekene ikke skulle bli en baby var helt fjernt for meg. Likevel bare to uker etterpå var gleden borte. Dette er nok min tøffeste spontanabort psykisk sett, ikke var jeg kommet spesielt langt, men jeg var så sikker og så lykkelig.
3 PP etterpå ble vi gravide igjen, denne gangen var følelsen litt mer usikker. Jeg var glad, men spontanabort var heletiden i bakhodet. Helt til jeg fikk 3+ på clearblue, det var liksom min milepæl, da måtte det jo gå bra. Så fikk vi se et bankende hjerte i uke 7, da gikk det hvertfall bra tenkte jeg, vi fortalte familien og var igjen lykkelig naive. I uke 9 var jeg på ultralyd igjen, alt var bra med lille. Hjerte slo og den var så stor som den skulle være. Nå gikk det hvertfall bra tenkte jeg. Nå skulle jeg virkelig bli mamma. To dager etter ultralyden begynte smertene. Ekstreme smerter og masse blod. Jeg ringte legevakten 3 ganger i løpet av de 13 timene med smerte uten å få komme inn. To dager etter dro jeg tilbake til gyn og spontanabort nummer to ble bekreftet, jeg skulle ikke bli mamma nå heller. Etter denne opplevelsen sliter jeg med å forstå hvordan jeg skal bli glad neste gang, når man kan se hjerte slå to dager før det er over. Likevel så vet jeg at neste gang jeg ser to streker igjen så vil jeg være like lykkelig naiv. Og sånn håper jeg at jeg greier å holde det uansett hvor mange ganger jeg må miste for å få babyen min. Jeg tror det er så viktig å kjenne på glede i mellom alt dette tunge. Og jeg nekter og ikke kjenne på den gleden når jeg er gravid, ingenting skal få ta fra meg den.
Nå har jeg fått blodfortynnende og progesteron støtte som jeg skal ta fra neste positive test, dette gir meg håp. Så nå må testen bare bli positiv
Oversikt over min prøving:
PP1: ikke gravid
PP2: ikke gravid
PP3: Gravid, spontanabort i uke 5
PP4: ikke gravid
PP5: ikke gravid
PP6: gravid, spontanabort i uke 9
PP7: ikke gravid
PP8: ikke gravid
PP9: ikke gravid
PP10: Gravid første graviditet med progesteron og blodfortynnende
Vi begynte å prøve i juli 2021 og var lykkelig uvitne om hvordan det skulle gå videre. Selv tok jeg det nesten som en selvfølge å bli gravid fort, og det ble jeg jo egentlig og. PP3 satt den allerede og jeg har aldri vært mer lykkelig og mer naiv, at disse to strekene ikke skulle bli en baby var helt fjernt for meg. Likevel bare to uker etterpå var gleden borte. Dette er nok min tøffeste spontanabort psykisk sett, ikke var jeg kommet spesielt langt, men jeg var så sikker og så lykkelig.
3 PP etterpå ble vi gravide igjen, denne gangen var følelsen litt mer usikker. Jeg var glad, men spontanabort var heletiden i bakhodet. Helt til jeg fikk 3+ på clearblue, det var liksom min milepæl, da måtte det jo gå bra. Så fikk vi se et bankende hjerte i uke 7, da gikk det hvertfall bra tenkte jeg, vi fortalte familien og var igjen lykkelig naive. I uke 9 var jeg på ultralyd igjen, alt var bra med lille. Hjerte slo og den var så stor som den skulle være. Nå gikk det hvertfall bra tenkte jeg. Nå skulle jeg virkelig bli mamma. To dager etter ultralyden begynte smertene. Ekstreme smerter og masse blod. Jeg ringte legevakten 3 ganger i løpet av de 13 timene med smerte uten å få komme inn. To dager etter dro jeg tilbake til gyn og spontanabort nummer to ble bekreftet, jeg skulle ikke bli mamma nå heller. Etter denne opplevelsen sliter jeg med å forstå hvordan jeg skal bli glad neste gang, når man kan se hjerte slå to dager før det er over. Likevel så vet jeg at neste gang jeg ser to streker igjen så vil jeg være like lykkelig naiv. Og sånn håper jeg at jeg greier å holde det uansett hvor mange ganger jeg må miste for å få babyen min. Jeg tror det er så viktig å kjenne på glede i mellom alt dette tunge. Og jeg nekter og ikke kjenne på den gleden når jeg er gravid, ingenting skal få ta fra meg den.
Nå har jeg fått blodfortynnende og progesteron støtte som jeg skal ta fra neste positive test, dette gir meg håp. Så nå må testen bare bli positiv
Oversikt over min prøving:
PP1: ikke gravid
PP2: ikke gravid
PP3: Gravid, spontanabort i uke 5
PP4: ikke gravid
PP5: ikke gravid
PP6: gravid, spontanabort i uke 9
PP7: ikke gravid
PP8: ikke gravid
PP9: ikke gravid
PP10: Gravid første graviditet med progesteron og blodfortynnende
Last edited: