Alenemødre

AnnaBelle

Snart mamma for første gang <3
Hei :)

Er det mange alenemødre her?

Hvordan var det å bli det, og hvordan klarer dere dere nå?
 
Jeg er ikke det lenger nå, men var det fra eldste var 7mnd til han var 5.


Det var først en befrielse å bare ha meg selv og mini å ta hensyn til i alt. Gjøre som det passet oss!
Fikk mer avlastning som alenemor enn før, for da var det avtalte tider som han hadde gutten og jeg hadde fri - før det så hadde jeg han alltid.
Sårt å sende han fra meg på samvær når han var under 2,5 år. For hans del - ikke for min del for det var bare deilig med fri.
Økonomisk gikk det helt greit, men å eie egen bolig var ikke mulig.
 
Er soppas nytt alt her.. Vært alene i 3mnd. Det går da greit. Man må se framover og bygge seg opp på nytt :)
 
Er ikke det nå mer.. Men var alene fra ungen var 10 mnd til 4 år.
Var egentlig bedre å være helt alene med en unge, enn å bo med noen som gjorde så lite at en like godt kunne vært alene. Jeg var da 100% alene med ungen. (Altså. Hjelp fra besteforeldre i blant, men 0 samvær med bf).
Det var tungt til tider.. Men, gjorde meg egentlig ingenting. Føltes verre det faktumet at jeg var singel og følte at jeg aldri kom til å finne en partner, enn det å faktisk være aleneforelder. Aleneforelderrollen var helt utholdelig :) tenkte liksom aldri at det hadde vært godt å være tosammen.. :p
 
Jeg var alene fra jeg ble gravid med eldste og i mange år, var så i et forhold som tok slutt i høst og er nå alene med ei på 8,5 og en på 10 dager. Eldste har samvær med faren, yngste kommer ikke til å møte faren sin... men jeg er vant til det å være alene da jeg offisielt sett bare hadde kjæreste i ca 1 år (så styra vi vel i nesten 2 år før det) så akkurat det å være alene gjør meg ikke noe. Det er det at man ikke har noen å dele de små øyeblikkene på godt og vondt som kan være spesielt kjipt...
 
Er soppas nytt alt her.. Vært alene i 3mnd. Det går da greit. Man må se framover og bygge seg opp på nytt :)
Har ikke begynt å fått stønader eller noe som helst enda. Ting tar tid og alt står på vent så det er slitsomt for tiden.. Gleder meg til vi får solgt unna leiligheten og at alt er i orden sånn at vi kan fortsette hverdagen uten noe tull!!
 
Jeg var alene fra positiv test, noe jeg tror kan være lettere på mange måter enn å gå igjennom et tøft brudd. For jeg visste jo at jeg kom til å bli alene. Og det var greit. Det er så klart sårt innimellom å ikke ha noen å dele de store og små øyeblikkene med, milepeler som barnet gjør osv. Men det var verst da jeg gikk gravid og i barseltiden da jeg var full av hormoner :p
Nå er han snart 16 mnd og vi har det veldig fint. Det båndet man får med sin lille ksn bli utrolig sterkt når man er alene, og det setter jeg pris på nå. Jeg har heller ingen å krangle med ang barneoppdragelsen hans eller andre ting, og jeg kan være veldig spontan uten å trenge å ta hensyn til noen andre enn meg selv og Mini, noe som heller ikke gjør meg noe :p
Men skulle jeg gjort alt om fra start, så ville jeg prøvd å få litt mere hjelp. For jeg er tross alt bare 1, uten 4 armer og øyne i nakken :)
 
Jeg var alene fra positiv test og fram til snuppa var 3 - da traff jeg han som
nå er min samboer, og som jeg venter et nytt barn med.

Da jeg var alene var jeg glad for å slippe et brudd/kjærlighetssorg, men det var mange følelser å takle med det å være alene også. "Ingen" å dele milepæler og ting som hadde skjedd med snuppa med. Skriver "ingen", fordi jeg hadde noen å fortelle det til, men det var jo ingen av dem som synes det var like stort og stas som det jeg eller en far ville synes.

Det beste med å være alene med snuppa var at hun fikk full oppmerksomhet, og vi har fått et veldig nært forhold (hun er nå 6.5). Bf har kun hatt sporadisk samvær, og sjeldent, så alt av ansvar/omsorg har vært hos meg. Har likevel en fantastisk mamma som har stilt opp masse for både snuppa og meg :) Tenkte ikke på at det var slitsomt i hverdagen - jeg var tross alt ikke vant til å dele den med en voksen til fra før.

Nå venter vi vårt første felles barn (har én hver fra før), og begge synes det blir litt rart å skulle dele kontrollen mer enn vi gjør nå :P Jeg er vant til å ta alle store avgjørelser for snuppa selv, og har egentlig synes at det er veldig greit!
 
Er ikke det nå mer.. Men var alene fra ungen var 10 mnd til 4 år.
Var egentlig bedre å være helt alene med en unge, enn å bo med noen som gjorde så lite at en like godt kunne vært alene. Jeg var da 100% alene med ungen. (Altså. Hjelp fra besteforeldre i blant, men 0 samvær med bf).
Det var tungt til tider.. Men, gjorde meg egentlig ingenting. Føltes verre det faktumet at jeg var singel og følte at jeg aldri kom til å finne en partner, enn det å faktisk være aleneforelder. Aleneforelderrollen var helt utholdelig :) tenkte liksom aldri at det hadde vært godt å være tosammen.. :p
Samme som meg:)
 
Har vært alenemamma i 6 år, men anser meg ikke som noen alenemamma siden jeg og min xmann har ett veldig bra forhold og kommuniserer veldig bra sammen. Bestevenner..
 
Jeg har vært alene siden testen av positiv, og er det enda og mini er 2,5 år. For min del så mangler det ingenting, men ser at min sønn lengter etter en farsfigur. Han ser at alle andre har en pappa, men ikke han selv.
Bf til min sønn nekter å ha noe som helst kontakt, noe jeg synes er veldig synd.

Er lett å være alenemor siden det er det jeg er vant til. Jeg og min sønn gjør alt på vår måte, og synes det er greit.
Har nesten aldri barnevakt heller siden jeg har liten familie, men trives best med å ha han rundt meg selv mesteparten av tiden :)
 
Ble slutt mellom meg og fare til eldste da hun var 8 mnd. I begynnelsen var det tøft, han ville ikke ha henne så mye og jeg var ganske alene siden jeg bodde I en annen kommune enn familien.

Men nå savner jeg til tider den tiden der det var bare meg og hun, vi hadde våres rutine på ting og trivdes godt med det, hadde og etterhvert godt samarbeid med faren.

Det har vært tøft økonomisk, har vært perioder der jeg har måttet telle på hver eneste krone, og så vidt hatt råd til mat, men man blir fort vant til det, føler ikke at min datter har manglet noe, selvom hun stortsett har arvet både klær og leker.
 
Ja, er alenemor til to gutter som nå er 6 og 11 år.

Var helt - jævlig - å bli alene etter 16 års samliv....det utfallet kom også etter en stor sorg i livet (vi mistet et barn) og vi kom oss liksom ikke videre sammen.....Et skikkelig nederlag!

Bestemte meg for å ta opp "kampen" om mitt eget liv....holdt meg sosial...trente....fant på ting...og møtte etter et par år en utrolig fin gutt som jeg nå er sammen med (bor ikke sammen).
Ungene er like mye hos pappan'n og meg, og vi bor i samme nabolag, så de har vennene sine rundt seg uansett. Og vi begge følger opp og samarbeider om ungene ang fotballkamper, bursdager, julegaver, utstyr osv

Praktisk sett var det jeg som satt igjen med huset vi hadde, pga at mine foreldre hjalp meg økonomisk (veldig viktig for meg å beholde hjemmet mitt da alt annet raste!!) Huset er stort, og jeg trenger ikke så mye plass (ca 300 kvm) så gjorde et grep, og fikk laget til hybelleilighet nede, noe som gir meg en ekstra "inntekt".

Er økonomisk anlagt, så vil si jeg klarer meg bra. Har bufferkonto, sparer 3000 pr mnd på den ( tar av den også av og til) og sparer 500 kr/mnd til hvert barn. Jeg kan ikke kjøpe ubegrenset hva jeg vil, og må prioritere, men lider absolutt ingen nød. Er flink til å handle på salg (kjøper f.eks. ulltøy til ungene på våren slik at det ligger klart til vinteren).

Har lært at alt ikke blir som planlagt her i livet.....
 
Ja, er alenemor til to gutter som nå er 6 og 11 år.

Var helt - jævlig - å bli alene etter 16 års samliv....det utfallet kom også etter en stor sorg i livet (vi mistet et barn) og vi kom oss liksom ikke videre sammen.....Et skikkelig nederlag!

Bestemte meg for å ta opp "kampen" om mitt eget liv....holdt meg sosial...trente....fant på ting...og møtte etter et par år en utrolig fin gutt som jeg nå er sammen med (bor ikke sammen).
Ungene er like mye hos pappan'n og meg, og vi bor i samme nabolag, så de har vennene sine rundt seg uansett. Og vi begge følger opp og samarbeider om ungene ang fotballkamper, bursdager, julegaver, utstyr osv

Praktisk sett var det jeg som satt igjen med huset vi hadde, pga at mine foreldre hjalp meg økonomisk (veldig viktig for meg å beholde hjemmet mitt da alt annet raste!!) Huset er stort, og jeg trenger ikke så mye plass (ca 300 kvm) så gjorde et grep, og fikk laget til hybelleilighet nede, noe som gir meg en ekstra "inntekt".

Er økonomisk anlagt, så vil si jeg klarer meg bra. Har bufferkonto, sparer 3000 pr mnd på den ( tar av den også av og til) og sparer 500 kr/mnd til hvert barn. Jeg kan ikke kjøpe ubegrenset hva jeg vil, og må prioritere, men lider absolutt ingen nød. Er flink til å handle på salg (kjøper f.eks. ulltøy til ungene på våren slik at det ligger klart til vinteren).

Har lært at alt ikke blir som planlagt her i livet.....
Det var leit å høre at du har mistet et barn. Du må være ei utrolig sterk dame som har kjempet sånn med å få orden på livet da du opplevde så stort tap. Godt å høre at du har funnet en du trives med. Ønsker deg alt godt videre i livet :)
 
Back
Topp