Da jeg sto opp idag føltes alt feil. Jeg har en del fysiske vondter pga angst, og smertene var der med en gang jeg sto opp. Samtidig følte jeg meg merkelig nedstemt. Kjente trangen til å grine. De siste to åra, siden aborten har jeg pressa meg på jobb hver dag, klistra på smilet og holdt ut. Jeg vet at dette er en stor grunn til at jeg sliter med angst i dag; jeg holder alt inne istedet for å få det ut og bli ferdig med det.
Så i dag var dagen for å gjøre noe med det, og jeg sa fra til jobben at jeg ikke kom i dag. Sto opp til vanlig tid, surra litt, fikk en mld av en venninne hvor hun fortalte at hun var gravid (jeg visste ikke at de prøvde en gang) pakket så sekken med niste og te og gikk en laaaaang tur i skogen med pause i sola. Grein HELE tiden..... På vei hjem var det mye bedre plass i brystet mitt, og jeg kjente meg mye lettere. Hjemme fikk jeg mld om at min beste venninne hadde vært på ul og fått vite at de ventet en frisk gutt, før jeg kjente nye mens murringer og vissheten om at første forsøk med aih antageligvis kommer til å gå rett i dass.
Nå føler jeg meg bare tom. Har tenkt på sykemelding, men kvier meg så veldig for å gå til lege og be om det... Men kjenner jo at dagen i dag var riktig. Vet at dette er ikke over på et blunk....
Vet ikke hva jeg ville med dette innlegget, måtte bare fortelle det til noen. Sier jo alt til sambo, men hallo, han er jo tross alt mann....[8D]
Takk for at du leste[:)]
Endret overskriften da det ikke så særlig bra ut nå som fano har mistet sine to små.[:(] Mine problemer er lik null i forhold....
Så i dag var dagen for å gjøre noe med det, og jeg sa fra til jobben at jeg ikke kom i dag. Sto opp til vanlig tid, surra litt, fikk en mld av en venninne hvor hun fortalte at hun var gravid (jeg visste ikke at de prøvde en gang) pakket så sekken med niste og te og gikk en laaaaang tur i skogen med pause i sola. Grein HELE tiden..... På vei hjem var det mye bedre plass i brystet mitt, og jeg kjente meg mye lettere. Hjemme fikk jeg mld om at min beste venninne hadde vært på ul og fått vite at de ventet en frisk gutt, før jeg kjente nye mens murringer og vissheten om at første forsøk med aih antageligvis kommer til å gå rett i dass.
Nå føler jeg meg bare tom. Har tenkt på sykemelding, men kvier meg så veldig for å gå til lege og be om det... Men kjenner jo at dagen i dag var riktig. Vet at dette er ikke over på et blunk....
Vet ikke hva jeg ville med dette innlegget, måtte bare fortelle det til noen. Sier jo alt til sambo, men hallo, han er jo tross alt mann....[8D]
Takk for at du leste[:)]
Endret overskriften da det ikke så særlig bra ut nå som fano har mistet sine to små.[:(] Mine problemer er lik null i forhold....
