.

[Ninni]

Vi har to barn fra før av, men jeg ønsker et til. Er det andre som har endt opp hver for seg pga dette? Evt noen som har klart å komme over denne skuffelsen? Jeg er skikkelig sint og lei meg, klarer ikke å riste det av meg, og er nå redd for at hele forholdet ryker.

 

[:)Solsikke:)]

Huff forstår frustrasjonen men hadde det hjulpet noe at han stod på sitt og du på ditt ang flere barn om han ikke var sterilisert. Forstår ønske om et tredje barn absolutt men vil du ha det når han nekter?

vurdert å snakke med tredje part? Dere har to flotte barn og er det verdt forholdet at han sier nok nå? Vil du begynne med mine/ dine evt våre barn pga han ikke vil ha flere? Sier ikke alle skal holde i sammen uansett men ny partner når du har barn er jo ikke bare enkelt det heller

 

[Ninni]

Huff forstår frustrasjonen men hadde det hjulpet noe at han stod på sitt og du på ditt ang flere barn om han ikke var sterilisert. Forstår ønske om et tredje barn absolutt men vil du ha det når han nekter?

vurdert å snakke med tredje part? Dere har to flotte barn og er det verdt forholdet at han sier nok nå? Vil du begynne med mine/ dine evt våre barn pga han ikke vil ha flere? Sier ikke alle skal holde i sammen uansett men ny partner når du har barn er jo ikke bare enkelt det heller

Vi skal få innkalling til familievernkontoret i januar. Det er bare så lenge til når alt er så fastlåst nå. Det skal legges til at jeg gradvis har blitt mer deprimert ila høsten (for mye jobb, årstida, tidligere depresjonstendens) og han gjorde dette mens han visste at jeg hadde det vanskelig fra før av. Det gjør meg ekstra sint. Prøver å ta meg sammen, men det å høre at andre venter barn (særlig de som har minst to fra før av) får det til å koke over på nytt. Jeg VET jo at det er hull i hodet å ofre forholdet og familien pga dette, men følelsene mine er ikke med på laget. Er sint og skuffet og lei meg. Synes synd på ungene som nå har ei førjulstid med foreldre som nesten ikke snakker sammen. Gruer meg rett og slett til jul og mye tid med familien.

 

[Neidajoda]

Her var planen å få to barn, men mannen ombestemte seg etter førstemann, og ville ikke ha en til likevel. Det var utrolig vondt og vanskelig for meg, og det ble mye tårer og sorg over dette for meg. Men, å gå fra mannen var ikke aktuelt. Både fordi jeg jo elsket ham, og det å bryte opp familien, og gjøre barnet vi hadde til skilsmissebarn, var helt uaktuelt. Og dessuten ville jeg da likevel fremdeles ikke fått flere barn, da jeg var såpass gammel at jeg ikke hadde tid å finne en ny å få barn med. Nå var jeg heldig, og min ombestemte seg, da..

Men, om han uansett absolutt ikke vil, spiller det jo liten rolle om han har sterilisert seg eller ei. Hans ønske om å ikke få flere barn, er like gyldig som ditt ønske om å få flere. Han er i sin fulle rett til å ikke ville ha flere barn. Jeg har full forståelse for at det er vondt. Men den som ikke vil ha et barn til, skal aldri presses eller tvinges til å få et barn personen ikke ønsker. Da får heller den som absolutt vil ha et til vurdere om forholdet og den familien man har sammen er verdt å ofre for å kanskje prøve å få et barn til med en annen..

 

[Kalinnea]

Jeg tenker at det er lov å være skuffet og lei seg en stund nå. En ting er at man selvfølgelig ikke skal presse flere barn på noen som ikke vil ha det, men det hender jo man ombestemmer seg og det er klart det gjør vondt å vite at dette ikke lenger er en mulighet i det hele tatt.

Jeg vil nok tro samtaler med en tredjepart er lurt og det er fint at dere skal snakke med familievernkontoret. I mellomtiden får dere nesten bli enige om å sette vonde følelser til side mens barna er tilstede. Finne på aktiviteter med dem, og gjøre det beste ut av julen.

Men jeg skjønner godt at du er lei deg og ser svart på ting nå, og jeg synes det var ufint av mannen å gjøre noe sånt bak ryggen din.

 

[Ninni]

Her var planen å få to barn, men mannen ombestemte seg etter førstemann, og ville ikke ha en til likevel. Det var utrolig vondt og vanskelig for meg, og det ble mye tårer og sorg over dette for meg. Men, å gå fra mannen var ikke aktuelt. Både fordi jeg jo elsket ham, og det å bryte opp familien, og gjøre barnet vi hadde til skilsmissebarn, var helt uaktuelt. Og dessuten ville jeg da likevel fremdeles ikke fått flere barn, da jeg var såpass gammel at jeg ikke hadde tid å finne en ny å få barn med. Nå var jeg heldig, og min ombestemte seg, da..

Men, om han uansett absolutt ikke vil, spiller det jo liten rolle om han har sterilisert seg eller ei. Hans ønske om å ikke få flere barn, er like gyldig som ditt ønske om å få flere. Han er i sin fulle rett til å ikke ville ha flere barn. Jeg har full forståelse for at det er vondt. Men den som ikke vil ha et barn til, skal aldri presses eller tvinges til å få et barn personen ikke ønsker. Da får heller den som absolutt vil ha et til vurdere om forholdet og den familien man har sammen er verdt å ofre for å kanskje prøve å få et barn til med en annen..

Ja, det mener han også, at det ikke spiller noen rolle siden han uansett ikke ønsker seg flere barn. Jeg har selvfølgelig allikevel gått og håpet at han skulle ombestemme seg slik man stadig hører og leser at andre gjør (og slik din mann gjorde). Nå er det håpet tatt fra meg og jeg synes det er innmari tungt. Nei, man kan ikke tvinge barn på noen, og jeg har derfor tatt ansvar for prevensjon til tross for mitt sterke ønske. Nå må jeg bare bestemme meg for om jeg kan fortsette å leve sammen med ham uten å alltid være bitter.

 

[Ninni]

Jeg tenker at det er lov å være skuffet og lei seg en stund nå. En ting er at man selvfølgelig ikke skal presse flere barn på noen som ikke vil ha det, men det hender jo man ombestemmer seg og det er klart det gjør vondt å vite at dette ikke lenger er en mulighet i det hele tatt.

Jeg vil nok tro samtaler med en tredjepart er lurt og det er fint at dere skal snakke med familievernkontoret. I mellomtiden får dere nesten bli enige om å sette vonde følelser til side mens barna er tilstede. Finne på aktiviteter med dem, og gjøre det beste ut av julen.

Men jeg skjønner godt at du er lei deg og ser svart på ting nå, og jeg synes det var ufint av mannen å gjøre noe sånt bak ryggen din.

Takk for det Må presisere at han ikke gikk bak ryggen min, men han var klar over at jeg ikke ønsket at han skulle gjøre det og at ønsket mitt om et barn til er sterkt.

Prøver å legge dette til side, og det går greit en dag eller to, så skjer det ett eller annet som gjør at det blusser opp igjen. Kjempeslitsomt å gå rundt og ha det sånn når man bor sammen og har barn å ta hensyn til.

 

[Kalinnea]

Takk for det Må presisere at han ikke gikk bak ryggen min, men han var klar over at jeg ikke ønsket at han skulle gjøre det og at ønsket mitt om et barn til er sterkt.

Prøver å legge dette til side, og det går greit en dag eller to, så skjer det ett eller annet som gjør at det blusser opp igjen. Kjempeslitsomt å gå rundt og ha det sånn når man bor sammen og har barn å ta hensyn til.

Jeg tror jeg leste tittelen litt fort og fikk for meg at det skjedde uten at du visste det.
Fikk du noe særlig tid til å forberede deg på at det skulle skje?

Kan godt tenke meg det er slitsomt, ja. Og en såpass alvorlig ting får man heller ikke skjøvet ut av tankene helt heller. Så da går man rundt og er anspent mye av tiden, og det tar virkelig på psykisk. Har du familie og venner du kan snakke om ang situasjonen?

 

[Maddieh]

Jeg tenker det er noe du må godta.
Refertilisering er også en mulighet om han i fremtiden skulle ombestemme seg.
Her har mannen sterilisert seg etter ett barn, men vi ble enige om at frøkna vår var viktigere enn ett evt barn nr to. Jeg hadde en tung graviditet, og en enda verre barseltid. Jeg tror rett og slett ikke jeg har helse til å få en til.
Men skulle det endre seg iløpet av de neste årene, har mannen sagt seg enig i å refertilisere.
Men jeg tviler sterkt på at det kommer til å skje.
Og jeg kunne heller ikke tenkt meg å leve med noen andre enn han.

 

[Ninni]

Jeg tror jeg leste tittelen litt fort og fikk for meg at det skjedde uten at du visste det.
Fikk du noe særlig tid til å forberede deg på at det skulle skje?

Kan godt tenke meg det er slitsomt, ja. Og en såpass alvorlig ting får man heller ikke skjøvet ut av tankene helt heller. Så da går man rundt og er anspent mye av tiden, og det tar virkelig på psykisk. Har du familie og venner du kan snakke om ang situasjonen?

Jeg fikk en knapp måned. Som sagt har det ellers også vært en tung høst, så det ble liksom bare en del av "pakken" frem til kvelden før han skulle gjennomføre inngrepet. Da konfronterte han meg med hva vi skulle gjøre med at jeg var så mutt og nedfor. Da kom flere ting opp, blant annet dette, og jeg ba ham om å ikke gjøre det. Neste dag dro han avgårde og gjorde det likevel.

Har både familie og venner jeg kan prate med, og det hjelper litt, men ingen kan gjøre dette ugjort og ingen av dem kan avgjøre om forholdet overlever det her.

Er bare så sint på han, som får det akkurat som han vil mens det er MIN jobb å takle det og ikke ødelegge familien. Det føles skikkelig urettferdig!

 

[Nordlys2018]

For å være ærlig får jeg følelsen av at her ligger det mer enn bare "jeg vil ha ett barn til, og du vil ikke"... Det virker som kommunikasjon og samarbeid ikke helt flyter, og at en av dere - eller begge - går med mye aggresjon mot den andre eller mot hverandre. Håper dere får god hjelp hos familievern / i snakk med en tredjepart.

 

[Ninni]

For å være ærlig får jeg følelsen av at her ligger det mer enn bare "jeg vil ha ett barn til, og du vil ikke"... Det virker som kommunikasjon og samarbeid ikke helt flyter, og at en av dere - eller begge - går med mye aggresjon mot den andre eller mot hverandre. Håper dere får god hjelp hos familievern / i snakk med en tredjepart.

Ja, du har nok rett i det. Denne saken har rippet opp i gamle sår. Jeg føler meg ikke lyttet til i de store spørsmålene/Jeg får inntrykk av at mine følelser ikke betyr noe, så lenge jeg ikke kan trumfe hans pragmatiske argumenter med noen enda mer fornuftige. Dette føles som nok en slik avgjørelse der hans ønske trumfer mitt og det har utløst et voldsomt sinne. Jeg håper også vi kan få hjelp, men er redd forholdet ryker før vi rekker det.

 

[Neidajoda]

Jeg fikk en knapp måned. Som sagt har det ellers også vært en tung høst, så det ble liksom bare en del av "pakken" frem til kvelden før han skulle gjennomføre inngrepet. Da konfronterte han meg med hva vi skulle gjøre med at jeg var så mutt og nedfor. Da kom flere ting opp, blant annet dette, og jeg ba ham om å ikke gjøre det. Neste dag dro han avgårde og gjorde det likevel.

Har både familie og venner jeg kan prate med, og det hjelper litt, men ingen kan gjøre dette ugjort og ingen av dem kan avgjøre om forholdet overlever det her.

Er bare så sint på han, som får det akkurat som han vil mens det er MIN jobb å takle det og ikke ødelegge familien. Det føles skikkelig urettferdig!

Jeg følte veldig mye det samme; at han bestemte og fikk viljen sin, og jeg skulle liksom bare godta det.

Problemet er at sånn må det jo nesten være.. Det går ikke an å komme til et kompromiss og få et halvt barn til, liksom. Og den som ikke vil ha barn, har virkelig retten på sin side. Man kan ikke tvinge noen til å få et barn de ikke ønsker. Selv om det er ufattelig sårt og kjipt for den som sitter igjen og "taper".

 

[:)Solsikke:)]

Vi skal få innkalling til familievernkontoret i januar. Det er bare så lenge til når alt er så fastlåst nå. Det skal legges til at jeg gradvis har blitt mer deprimert ila høsten (for mye jobb, årstida, tidligere depresjonstendens) og han gjorde dette mens han visste at jeg hadde det vanskelig fra før av. Det gjør meg ekstra sint. Prøver å ta meg sammen, men det å høre at andre venter barn (særlig de som har minst to fra før av) får det til å koke over på nytt. Jeg VET jo at det er hull i hodet å ofre forholdet og familien pga dette, men følelsene mine er ikke med på laget. Er sint og skuffet og lei meg. Synes synd på ungene som nå har ei førjulstid med foreldre som nesten ikke snakker sammen. Gruer meg rett og slett til jul og mye tid med familien.

for å være helt ærlig hadde jeg vært rasende om min mann hadde gjort det samme bak ryggen min selv om han ikke ville ha flere, du stenger muligheten da. Men samtidig så er det å se hva enn har og hva enn vil ofre for at enn blir skuffet.

ja forstår det er tøft når andre blir gravide har kjent på det selv når jeg har drømt om flere enn jeg har hatt der og da.
Håper dere klarer dere i julen og får god hjelp

 

[Maddieh]

for å være helt ærlig hadde jeg vært rasende om min mann hadde gjort det samme bak ryggen min selv om han ikke ville ha flere, du stenger muligheten da. Men samtidig så er det å se hva enn har og hva enn vil ofre for at enn blir skuffet.

ja forstår det er tøft når andre blir gravide har kjent på det selv når jeg har drømt om flere enn jeg har hatt der og da.
Håper dere klarer dere i julen og får god hjelp

Han sa jo ifra om det, hu visste om det.
Så det er ikke bak ryggen. Å gå bak ryggen er å ikke si noe..

 

[:)Solsikke:)]

Han sa jo ifra om det, hu visste om det.
Så det er ikke bak ryggen. Å gå bak ryggen er å ikke si noe..

ja ser det men hadde nok blitt skuffet for det om. Men ser jo hans tanke også fått de barna jeg vil ha mindre operasjon for mannen og slippe p tenke mer på perversjon

 

[Maddieh]

ja ser det men hadde nok blitt skuffet for det om. Men ser jo hans tanke også fått de barna jeg vil ha mindre operasjon for mannen og slippe p tenke mer på perversjon

Ja skuffa er en ting. Mannen valgte også og sterilisere seg, så jeg skal slippe å tenke på prevensjon.

 

[:)Solsikke:)]

Ja skuffa er en ting. Mannen valgte også og sterilisere seg, så jeg skal slippe å tenke på prevensjon.

ja ser fordelen da pervesjon er noe herk

 

[dagosi]

Skjønner godt sinne og fortvilelsen til ts. Og har man ellers et litt røft forhold hvor man ofte føler man må svelge kameler fordi motparten aldri møter en på halvveien eller i møte kommer en, så er det tøft å være i forholdet selv med 2 velskapte flotte barn. Skjønner at det er tøft å skulle bare godta situasjonen slik den er bare for at det er jul. Jeg ville latt han sitte steril uten å få en bette om jeg var i samme situasjon. Så kan han få kjenne på en kald skulder. Det merker neppe barna og jeg hadde fått brukt sinne mitt. Håper du finner ut av det og at dere får en fin jul hvor du kan fokusere masse på de flotte barna dine!

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Jeg hadde ikke godtatt at mannen hadde sterilisert seg mot min vilje- det er et inngrep som ikke alltid kan gjøres om, selv med refertilisering. Jeg er selv refertilisert, for jeg angret sånn i ettertid.

Synes ikke han har behandlet deg med respekt slik man skal når man er to parter i ett forhold. Det at han steriliserte seg mot din vilje, da har han jo i grunnen lukket den døren for godt.

Jeg går nok mot strømmen her, men om jeg hadde blitt behandlet på en slik måte av min mann, så er det meget godt mulig jeg hadde gått. Et barneønske sitter SÅ dypt i en, og det at han steriliserte seg, istedetfor å snakke grundig med deg om ditt ønske, for så å kanskje la det gå 1 år eller 2 før dere tok temaet opp igjen, og se om han følte det annerledes da. Min mening er at han har behandlet deg fryktelig dårlig og respektløst. Sender deg en stor stor klem, og håper dere greier å ordne opp i det hos en tredjepart