Går igjennom det samme nå. Det begynte da han var 2 år og 4 mnd. I midten av mnd skal vi i samtale nr to med PPT. Han er nå 3,5 år, så det tar fort litt tid. Samtaler med bhg, papirarbeid, behandlingstid, PPT skal observere barnet osv. Vi takket ja til tilbudet da vi vil sønnen vår det beste. Vi vil at han skal ha det så godt som mulig. Vi vil ikke at han skal slite med noe, verken nå eller senere. Jeg er glad han får hjelp, men samtidig skulle jeg ønske at han ikke slet. Jeg har ofte følt på at det er «min skyld» at han ikke er innenfor normalen. Samtidig vet jeg at det ikke er min skyld, fordi vi har jo et barn fra før som ikke sliter. Og hva kunne jeg gjort annerledes? Allikevel har jeg grått mine tårer... PPT sa at språk og konsentrasjonsvansker kan være arvelig. Samboer/barnefar har slitt/sliter med det samme.
Jeg er spent på reisen videre. Jeg gruer meg til hvert møte, men når møtet er over tenker jeg «dette var ikke noe å grue seg til». Jeg har aldri likt sånne voksne ting, og føler meg alltid liten. Har aldri likt å snakke med de som er «over meg», feks leger, sjefer og i dette tilfelle PPT