2-åringen har godt språk, svært god motorisk og har en storesøster som er 14 mnd eldre som han forguder og leker mye med (og slåss og krangler med).
Vi kjenner ham godt. Han vil helst ligge i armkroken vår om natten, han reguleres godt av fysisk kroppskontakt, boklesing, kyss/kos og sang.
Unntakene fra dette er gjerne når han er veldig trøtt/sliten. Vi er gode på å lese ham og se når han har behov for å sove, så vi klarer å forebygge at han blir mer sliten før følelsene tar overhånd. Lese bok i armkroken vår er også veldig forebyggende for videre eskalering og roer nervesystemet hans. Men det vil alltid være hendelser som vi ikke klarer å fange opp tidsnok.
F.eks. i barnehagen, og noen ganger hjemme. Det som skjer er at han kaster seg ned på gulvet, hylgråter og blir helt hysterisk. Det skjer selvfølgelig av små ting han er misfornøyd med, som med andre 2-åringer. Han kan løfte opp hodet eller reise seg, se strengt på oss og kjefte-skrike av all sin kraft. Hvis vi sier noe som helst, med rolig og kjærlig stemme, eller strengt for den saks skyld, så kjefte-skriker han og fortsetter å hylgrine. Hvis vi prøver å ta på han, holde ham løst eller hardt for å kose og forsøke å regulere ham, så dytter og sparker han oss vekk. Det gir seg heller ikke før han har kommet vekk ++.
Det som stopper det er til syvende og sist distraksjoner, som skjer i noe tid etter at han har holdt på en liten stund. Hvis jeg f.eks. setter meg i sofaen med 3-åringen og leser bok for henne, kan det være han etter hvert kryper oppi til oss. Det tar tid, og i mellomtiden kan andre barn i bhg være i nærheten å bli slått eller kasta ting på, han kan kaste eller knuse ting, som ofte gjør han mer lei seg når han innser hva han har gjort, og vi klarer ikke se eller finne noe som faktisk fungerer hver gang som et verktøy vi og barnehagen kan bruke.
Det er ikke alltid vi har en bok tilgjengelig. Som i dag til morgenen hadde han satt seg på 3-åringen så hu ble veldig lei seg og ville ha trøst av oss. Jeg sa til henne at det ikke er greit å sitte på andre, og at hu må si fra til han at det ikke er greit. Dette sa jeg i påhør av han. Da hu roet seg og gikk vekk, begynte han å gråte - sannsynligvis fordi han følte seg avvist av kommentaren mot henne. Han ble etter kort tid hysterisk og jeg forsøkte å snakke med ham, kose med ham og si fine ting om han. Han løp til slutt vekk og ble etter hvert distrahert av noe annet.
Jeg finner det så vanskelig at han ikke lar seg nedregulerer av noen voksne når det først har smelt for ham. Barnehagen som bare har 1. og 2-åringer på avdelingen vet ikke hva de skal gjøre og snakker om fenomenet som at ingen av de andre på avdelingen oppfører seg slik. Jeg frykter han ikke vil få hjelp til å finne måter å selvregulere seg på på sikt, når han ikke mestrer å bli nedregulert før han typ bli utslitt av gråten. Er det greit/normalt at han må slite seg ut først på gråt, for så å bli distrahert av noe utenfra? Vil det endre seg? Eldste har aldri noen gang reagert slik. Jeg skulle ønske kos og trøst fungerte etter han begynte slik, i tillegg til at det i dag har en veldig forebyggende effekt.
HVA kan vi gjøre?!
Vi kjenner ham godt. Han vil helst ligge i armkroken vår om natten, han reguleres godt av fysisk kroppskontakt, boklesing, kyss/kos og sang.
Unntakene fra dette er gjerne når han er veldig trøtt/sliten. Vi er gode på å lese ham og se når han har behov for å sove, så vi klarer å forebygge at han blir mer sliten før følelsene tar overhånd. Lese bok i armkroken vår er også veldig forebyggende for videre eskalering og roer nervesystemet hans. Men det vil alltid være hendelser som vi ikke klarer å fange opp tidsnok.
F.eks. i barnehagen, og noen ganger hjemme. Det som skjer er at han kaster seg ned på gulvet, hylgråter og blir helt hysterisk. Det skjer selvfølgelig av små ting han er misfornøyd med, som med andre 2-åringer. Han kan løfte opp hodet eller reise seg, se strengt på oss og kjefte-skrike av all sin kraft. Hvis vi sier noe som helst, med rolig og kjærlig stemme, eller strengt for den saks skyld, så kjefte-skriker han og fortsetter å hylgrine. Hvis vi prøver å ta på han, holde ham løst eller hardt for å kose og forsøke å regulere ham, så dytter og sparker han oss vekk. Det gir seg heller ikke før han har kommet vekk ++.
Det som stopper det er til syvende og sist distraksjoner, som skjer i noe tid etter at han har holdt på en liten stund. Hvis jeg f.eks. setter meg i sofaen med 3-åringen og leser bok for henne, kan det være han etter hvert kryper oppi til oss. Det tar tid, og i mellomtiden kan andre barn i bhg være i nærheten å bli slått eller kasta ting på, han kan kaste eller knuse ting, som ofte gjør han mer lei seg når han innser hva han har gjort, og vi klarer ikke se eller finne noe som faktisk fungerer hver gang som et verktøy vi og barnehagen kan bruke.
Det er ikke alltid vi har en bok tilgjengelig. Som i dag til morgenen hadde han satt seg på 3-åringen så hu ble veldig lei seg og ville ha trøst av oss. Jeg sa til henne at det ikke er greit å sitte på andre, og at hu må si fra til han at det ikke er greit. Dette sa jeg i påhør av han. Da hu roet seg og gikk vekk, begynte han å gråte - sannsynligvis fordi han følte seg avvist av kommentaren mot henne. Han ble etter kort tid hysterisk og jeg forsøkte å snakke med ham, kose med ham og si fine ting om han. Han løp til slutt vekk og ble etter hvert distrahert av noe annet.
Jeg finner det så vanskelig at han ikke lar seg nedregulerer av noen voksne når det først har smelt for ham. Barnehagen som bare har 1. og 2-åringer på avdelingen vet ikke hva de skal gjøre og snakker om fenomenet som at ingen av de andre på avdelingen oppfører seg slik. Jeg frykter han ikke vil få hjelp til å finne måter å selvregulere seg på på sikt, når han ikke mestrer å bli nedregulert før han typ bli utslitt av gråten. Er det greit/normalt at han må slite seg ut først på gråt, for så å bli distrahert av noe utenfra? Vil det endre seg? Eldste har aldri noen gang reagert slik. Jeg skulle ønske kos og trøst fungerte etter han begynte slik, i tillegg til at det i dag har en veldig forebyggende effekt.
HVA kan vi gjøre?!