2-åring som ikke lar seg regulere

[CottageCore]

2-åringen har godt språk, svært god motorisk og har en storesøster som er 14 mnd eldre som han forguder og leker mye med (og slåss og krangler med).

Vi kjenner ham godt. Han vil helst ligge i armkroken vår om natten, han reguleres godt av fysisk kroppskontakt, boklesing, kyss/kos og sang.

Unntakene fra dette er gjerne når han er veldig trøtt/sliten. Vi er gode på å lese ham og se når han har behov for å sove, så vi klarer å forebygge at han blir mer sliten før følelsene tar overhånd. Lese bok i armkroken vår er også veldig forebyggende for videre eskalering og roer nervesystemet hans. Men det vil alltid være hendelser som vi ikke klarer å fange opp tidsnok.

F.eks. i barnehagen, og noen ganger hjemme. Det som skjer er at han kaster seg ned på gulvet, hylgråter og blir helt hysterisk. Det skjer selvfølgelig av små ting han er misfornøyd med, som med andre 2-åringer. Han kan løfte opp hodet eller reise seg, se strengt på oss og kjefte-skrike av all sin kraft. Hvis vi sier noe som helst, med rolig og kjærlig stemme, eller strengt for den saks skyld, så kjefte-skriker han og fortsetter å hylgrine. Hvis vi prøver å ta på han, holde ham løst eller hardt for å kose og forsøke å regulere ham, så dytter og sparker han oss vekk. Det gir seg heller ikke før han har kommet vekk ++.

Det som stopper det er til syvende og sist distraksjoner, som skjer i noe tid etter at han har holdt på en liten stund. Hvis jeg f.eks. setter meg i sofaen med 3-åringen og leser bok for henne, kan det være han etter hvert kryper oppi til oss. Det tar tid, og i mellomtiden kan andre barn i bhg være i nærheten å bli slått eller kasta ting på, han kan kaste eller knuse ting, som ofte gjør han mer lei seg når han innser hva han har gjort, og vi klarer ikke se eller finne noe som faktisk fungerer hver gang som et verktøy vi og barnehagen kan bruke.

Det er ikke alltid vi har en bok tilgjengelig. Som i dag til morgenen hadde han satt seg på 3-åringen så hu ble veldig lei seg og ville ha trøst av oss. Jeg sa til henne at det ikke er greit å sitte på andre, og at hu må si fra til han at det ikke er greit. Dette sa jeg i påhør av han. Da hu roet seg og gikk vekk, begynte han å gråte - sannsynligvis fordi han følte seg avvist av kommentaren mot henne. Han ble etter kort tid hysterisk og jeg forsøkte å snakke med ham, kose med ham og si fine ting om han. Han løp til slutt vekk og ble etter hvert distrahert av noe annet.

Jeg finner det så vanskelig at han ikke lar seg nedregulerer av noen voksne når det først har smelt for ham. Barnehagen som bare har 1. og 2-åringer på avdelingen vet ikke hva de skal gjøre og snakker om fenomenet som at ingen av de andre på avdelingen oppfører seg slik. Jeg frykter han ikke vil få hjelp til å finne måter å selvregulere seg på på sikt, når han ikke mestrer å bli nedregulert før han typ bli utslitt av gråten. Er det greit/normalt at han må slite seg ut først på gråt, for så å bli distrahert av noe utenfra? Vil det endre seg? Eldste har aldri noen gang reagert slik. Jeg skulle ønske kos og trøst fungerte etter han begynte slik, i tillegg til at det i dag har en veldig forebyggende effekt.

HVA kan vi gjøre?!

 

[EndeligTrebarnsmamma]

Distraksjonen kan fungere bra som nødløsning, men ikke i lengden. Jeg tror ikke det er en uvanlig oppførsel.
Fint å snakke masse om følelser (forstå sine egne følelser) og fortelle eventyr om barn som blir sinte og hvordan de roer seg ned. Gjøre dette masse når han er rolig da. Han er veeeldig liten og det vil ta en stund. Følelsesmestring er ikke medfødt og det er fint å hjelpe barna med det, litt etter litt.
De i bhg burde ha gode verktøy til å håndtere disse situasjonene, de har jo pedagogisk utdanning? Ta enda en prat med de.

 

[Inkana]

2-åringen har godt språk, svært god motorisk og har en storesøster som er 14 mnd eldre som han forguder og leker mye med (og slåss og krangler med).

Vi kjenner ham godt. Han vil helst ligge i armkroken vår om natten, han reguleres godt av fysisk kroppskontakt, boklesing, kyss/kos og sang.

Unntakene fra dette er gjerne når han er veldig trøtt/sliten. Vi er gode på å lese ham og se når han har behov for å sove, så vi klarer å forebygge at han blir mer sliten før følelsene tar overhånd. Lese bok i armkroken vår er også veldig forebyggende for videre eskalering og roer nervesystemet hans. Men det vil alltid være hendelser som vi ikke klarer å fange opp tidsnok.

F.eks. i barnehagen, og noen ganger hjemme. Det som skjer er at han kaster seg ned på gulvet, hylgråter og blir helt hysterisk. Det skjer selvfølgelig av små ting han er misfornøyd med, som med andre 2-åringer. Han kan løfte opp hodet eller reise seg, se strengt på oss og kjefte-skrike av all sin kraft. Hvis vi sier noe som helst, med rolig og kjærlig stemme, eller strengt for den saks skyld, så kjefte-skriker han og fortsetter å hylgrine. Hvis vi prøver å ta på han, holde ham løst eller hardt for å kose og forsøke å regulere ham, så dytter og sparker han oss vekk. Det gir seg heller ikke før han har kommet vekk ++.

Det som stopper det er til syvende og sist distraksjoner, som skjer i noe tid etter at han har holdt på en liten stund. Hvis jeg f.eks. setter meg i sofaen med 3-åringen og leser bok for henne, kan det være han etter hvert kryper oppi til oss. Det tar tid, og i mellomtiden kan andre barn i bhg være i nærheten å bli slått eller kasta ting på, han kan kaste eller knuse ting, som ofte gjør han mer lei seg når han innser hva han har gjort, og vi klarer ikke se eller finne noe som faktisk fungerer hver gang som et verktøy vi og barnehagen kan bruke.

Det er ikke alltid vi har en bok tilgjengelig. Som i dag til morgenen hadde han satt seg på 3-åringen så hu ble veldig lei seg og ville ha trøst av oss. Jeg sa til henne at det ikke er greit å sitte på andre, og at hu må si fra til han at det ikke er greit. Dette sa jeg i påhør av han. Da hu roet seg og gikk vekk, begynte han å gråte - sannsynligvis fordi han følte seg avvist av kommentaren mot henne. Han ble etter kort tid hysterisk og jeg forsøkte å snakke med ham, kose med ham og si fine ting om han. Han løp til slutt vekk og ble etter hvert distrahert av noe annet.

Jeg finner det så vanskelig at han ikke lar seg nedregulerer av noen voksne når det først har smelt for ham. Barnehagen som bare har 1. og 2-åringer på avdelingen vet ikke hva de skal gjøre og snakker om fenomenet som at ingen av de andre på avdelingen oppfører seg slik. Jeg frykter han ikke vil få hjelp til å finne måter å selvregulere seg på på sikt, når han ikke mestrer å bli nedregulert før han typ bli utslitt av gråten. Er det greit/normalt at han må slite seg ut først på gråt, for så å bli distrahert av noe utenfra? Vil det endre seg? Eldste har aldri noen gang reagert slik. Jeg skulle ønske kos og trøst fungerte etter han begynte slik, i tillegg til at det i dag har en veldig forebyggende effekt.

HVA kan vi gjøre?!

Jeg prøver et skudd fra hofta her, så beklager eventuell skivebom: Kan det være at det for minstemann har blitt litt for mye av det gode? Med for mye av det gode, så tenker jeg at dere kan ha vært litt for gode på å hjelpe ham med reguleringen, sånn at det kan ha blitt for lite rom for ham til å erfare/lære å kjenne følelsene sine - som er nødvendig for å mestre å roe seg selv. Det virker som han er en ganske annerledes type fra første, og hvis han naturlig er mer temperamentsfull av seg, så vil han nok trenge å ha større og lengre utbrudd enn første gjorde.

Hvis disse blir forsøkt stanset (eller regulert) for raskt, vil jeg tro at han kan få negative følelser for de virkemidlene som blir brukt i forsøk på å regulere. Og hvis utbruddene blir forsøkt unngått/forebygget for ofte, så får han færre anledninger til lære å takle disse følelsene. En annen ting er at virkemidlene og de følelsene dere kommuniserer bør matche det han føler. Mener ikke at du skal være sint når han er sint, men kanskje et ansikt og kroppsholdning som signaliserer at du forstår alvoret, for så å vise at du ser ham, men at du ikke nødvendigvis har tenkt å gjøre noe for å avbryte ham. Da signaliserer du samtidig at det han gjør ikke er så alvorlig at det må stoppes, noe som kan gi ham en bedre selvfølelse/at han ikke føler at han gjør noe slemt eller galt. Så kan kanskje kos og godord brukes når utbruddet er over? Da blir det mer troverdig og passende med hans følelser der og da, siden han kanskje er selvbebreidende når det står på. På denne måten har han (med din hjelp) gjort jobben med å roe seg selv. Det er også kjempeviktig at tankene og følelsene dine dreier seg om hvordan det er å være han i det øyeblikket, og ikke på "metoden" og hvordan du skal gjøre det riktig, for det er da du får et genuint empatisk kroppsspråk som har en faktisk regulerende effekt. Selv om målet kan være at barnet skal bli mindre utagerende, så må det ikke være målet med selve reguleringen, for da blir det fort korrigering og ikke ekte regulering.

Generelt sett, tenker jeg at det er en fin linje som skiller atferdskorrigering og emosjonsregulering i praksis. F.eks hvis virkemidlene som er ment for å trøste/roe oppleves ubehagelig (straff) eller oppmuntrende (belønning), så vil de følelsene som trenger regulering eskalere i stedet. Barn har ulike preferanser for hvordan de vil bli trøstet. Noen synes det er ubehagelig å snakke om følelser, noen synes det er naturlig og fint.

Jeg tror egentlig ikke at det finnes noen verktøy utenifra som kan fikse problemet, men det går an å legge til rette så det blir lettere for ham å finne sine egne verktøy - som blir med ham hele livet, og som han selv kan fikse problemer med.