... siden jeg fikk tidenes vondeste beskjed. At ordene "beklager, jeg finner ikke noe hjerteslag" skulle gjøre så vondt, hadde jeg aldri klart å forestille meg. Jovisst hadde jeg sett for meg at noe sånt måtte være helt forferdelig, men det var så inderlig mye verre enn det. Legen spurte meg om det gikk bra, og helt spontant fikk hun et kort og fast "nei". Nei, selvsagt ikke svarte hun. Dette var etter 24 fullgåtte uker. En tid hvor en skal være trygg på at nå, nå kan man begynne å glede seg. Bygge rede. Planlegge. Glede seg.
I dag (1.2) er det nøyaktig 2 år siden min førstefødte kom stille til verden (2 år, 4 timer og 27 minutter).En liten perfekt gutt, alt var som det skulle med han. Men kroppen min svikta meg. Morkaka som skulle holde han med næring frem til termin svikta. Fødselen gikk overraskende bra, første tiden etter fødsel også - merkelig nok. Jeg var utenfor min egen kropp tror jeg, måtte bare stå i det. Ordne det praktiske, trøste mannen, være pragmatisk. Skulle vi ha minnestund? Anonym minnelund eller egen gravplass? Hvordan skulle vi fortelle omverdenen dette? Bare noen uker før hadde vi lykkelig delt den glade nyheten på facebook. Vi ventet til etter ordinær ultralyd, for å være sikker på at alt var som det skulle. Og på den ordinære ultralyden så var det det. Jeg ble flyttet bare to dager, lille var litt rolig men ikke noe som alarmerte jordmor. Jeg følte meg litt utrygg derimot. Det var en følelse jeg hadde, men jeg rista det av meg. Det eneste vi var kjapt enige om var navnet. Det hadde han hatt omtrent fra jeg testet positivt, og det fikk han beholde. Vi ble enige om resten også, men jeg var egentlig ikke tilstede.
Etter fødselen tok de han med seg ut for å stelle han, og vi fikk spørsmål (rettere sagt sterk oppfordring) om vi ville se han. Vi bestemte oss for at det ville vi. Og det å se han etterpå var en merkelig følelse. Det var skrekkelig vondt, jævlig, tortur - men samtidig fredfullt. Jeg hadde angret om vi ikke så han. Vi tok dessverre ikke bilder, ble bare sittende og studere den lille kroppen, med den veldig tynne huden, ansiktet, de bittebittesmå fingrene. Han lignet på nevøen min. Ingen av oss fikk oss til å ta fram mobilene og knipse bilder, men heldigvis fikk vi noen av sykehuset. Vi fikk også med oss et kort med fotavtrykk og håndavtrykk. Det er jaggu ikke store greiene når de er bare er 24 uker, og i tillegg var han mindre av størrelse pga morkakesvikten.
De neste månedene var en karusell jeg ikke kom meg av. Jeg har aldri vært så langt nede, så sint på kroppen min, sint på de som lykkelig ventet barn, sint på de som hadde kropper som spilte på lag. Flere venner og bekjente ventet i rundt samme tid som meg, jeg logget av facebook for å skjerme meg for oppdateringer, gravidbilder og nyfødtannonseringer. Og det aller verste: annonseringer av graviditet. Jeg husker da jeg flere måneder etter var aktiv på facebook igjen, og plutselig annonserte ei venninne at de venta nr 2. Spontant utbrøt jeg "men faen da!". Glede seg over andres lykke gikk ikke, og jeg ble egentlig sint på meg selv for det. De kunne ikke noe for at kroppen svikta meg. Svikta babyen min. Men slike følelser styrer en ikke, og det er helt normalt.
Sakte men sikkert begynte jeg å komme meg opp fra kjelleren igjen. Jeg ble gravid på ny, fikk supertett oppfølging, møtte på mange flinke leger, og mange leger som burde hatt ei oppdatering på "bed side manner". Jordmor var fantastisk, og jeg klarte faktisk å øyne et håp om å komme til mål. Vi ventet på nytt en gutt, og termin var bare et par uker etter opprinnelig termin. For å overleve svangerskapet fant jeg andre ting å henge fingrene i, tvang meg til å kjøpe inn og forberede babyens ankomst. Og jeg kjøpte meg valp. En aktiv terrorist av en liten pøbelspire, og hun og de andre hundene loset meg mentalt i havn. For straks 8 måneder siden kom hjerteplasteret vårt til verden, perfekt på alle måter og det har gått så bra at jeg tør nesten ikke tenke på det, i frykt for å jinxe det.
To år er ikke så lang tid egentlig, men det føles som et helt annet liv. Mange ganger tenker jeg på om det virkelig skjedde meg? Hvordan kom jeg meg egentlig ut av den mørke dype kjelleren jeg var i? Til tider føltes det som jeg var helt fortapt i mørket, at døra opp fra kjelleren var låst og nøkkelen kastet. Men jeg klarte det, med god støtte fra noen nære venner, mannen - og ikke minst de pelskledde. Ikke undervurder hvor viktige kjæledyr kan være.
Små føtter setter virkelig dype spor. Jeg mangler en stor bit av hjertet mitt, og jeg har blitt et helt annet menneske av hva jeg har gått igjennom. Jeg har lært mye om meg selv, mennesker rundt meg - og jeg har blitt sterkere. Ei stund føltes det som jeg var verdens svakeste menneske. Et strå som knakk i stormen. Men jeg reiste meg. Det kjennes ikke sånn ut når man står i det, men det blir bedre. Man glemmer aldri, det vil alltid gjøre vondt - men det vil ikke være mørkt for alltid. Sorgen vil ikke være overveldende for alltid.
Ehm særdeles usammenhengende, men følte det måtte ut før jeg legger meg. Håper nesten mini våkner nå, sånn at han kan ligge i storsenga, mellom meg og mannen. Så jeg kan lukte på han, kjenne at han puster, bli pjusket (les: lugget) i håret av ei lita hånd. Kjenne varmen fra det viktigste mennesket i livet mitt. Hjerteplasteret, gledessprederen og rampetrollet mitt.
I dag (1.2) er det nøyaktig 2 år siden min førstefødte kom stille til verden (2 år, 4 timer og 27 minutter).En liten perfekt gutt, alt var som det skulle med han. Men kroppen min svikta meg. Morkaka som skulle holde han med næring frem til termin svikta. Fødselen gikk overraskende bra, første tiden etter fødsel også - merkelig nok. Jeg var utenfor min egen kropp tror jeg, måtte bare stå i det. Ordne det praktiske, trøste mannen, være pragmatisk. Skulle vi ha minnestund? Anonym minnelund eller egen gravplass? Hvordan skulle vi fortelle omverdenen dette? Bare noen uker før hadde vi lykkelig delt den glade nyheten på facebook. Vi ventet til etter ordinær ultralyd, for å være sikker på at alt var som det skulle. Og på den ordinære ultralyden så var det det. Jeg ble flyttet bare to dager, lille var litt rolig men ikke noe som alarmerte jordmor. Jeg følte meg litt utrygg derimot. Det var en følelse jeg hadde, men jeg rista det av meg. Det eneste vi var kjapt enige om var navnet. Det hadde han hatt omtrent fra jeg testet positivt, og det fikk han beholde. Vi ble enige om resten også, men jeg var egentlig ikke tilstede.
Etter fødselen tok de han med seg ut for å stelle han, og vi fikk spørsmål (rettere sagt sterk oppfordring) om vi ville se han. Vi bestemte oss for at det ville vi. Og det å se han etterpå var en merkelig følelse. Det var skrekkelig vondt, jævlig, tortur - men samtidig fredfullt. Jeg hadde angret om vi ikke så han. Vi tok dessverre ikke bilder, ble bare sittende og studere den lille kroppen, med den veldig tynne huden, ansiktet, de bittebittesmå fingrene. Han lignet på nevøen min. Ingen av oss fikk oss til å ta fram mobilene og knipse bilder, men heldigvis fikk vi noen av sykehuset. Vi fikk også med oss et kort med fotavtrykk og håndavtrykk. Det er jaggu ikke store greiene når de er bare er 24 uker, og i tillegg var han mindre av størrelse pga morkakesvikten.
De neste månedene var en karusell jeg ikke kom meg av. Jeg har aldri vært så langt nede, så sint på kroppen min, sint på de som lykkelig ventet barn, sint på de som hadde kropper som spilte på lag. Flere venner og bekjente ventet i rundt samme tid som meg, jeg logget av facebook for å skjerme meg for oppdateringer, gravidbilder og nyfødtannonseringer. Og det aller verste: annonseringer av graviditet. Jeg husker da jeg flere måneder etter var aktiv på facebook igjen, og plutselig annonserte ei venninne at de venta nr 2. Spontant utbrøt jeg "men faen da!". Glede seg over andres lykke gikk ikke, og jeg ble egentlig sint på meg selv for det. De kunne ikke noe for at kroppen svikta meg. Svikta babyen min. Men slike følelser styrer en ikke, og det er helt normalt.
Sakte men sikkert begynte jeg å komme meg opp fra kjelleren igjen. Jeg ble gravid på ny, fikk supertett oppfølging, møtte på mange flinke leger, og mange leger som burde hatt ei oppdatering på "bed side manner". Jordmor var fantastisk, og jeg klarte faktisk å øyne et håp om å komme til mål. Vi ventet på nytt en gutt, og termin var bare et par uker etter opprinnelig termin. For å overleve svangerskapet fant jeg andre ting å henge fingrene i, tvang meg til å kjøpe inn og forberede babyens ankomst. Og jeg kjøpte meg valp. En aktiv terrorist av en liten pøbelspire, og hun og de andre hundene loset meg mentalt i havn. For straks 8 måneder siden kom hjerteplasteret vårt til verden, perfekt på alle måter og det har gått så bra at jeg tør nesten ikke tenke på det, i frykt for å jinxe det.
To år er ikke så lang tid egentlig, men det føles som et helt annet liv. Mange ganger tenker jeg på om det virkelig skjedde meg? Hvordan kom jeg meg egentlig ut av den mørke dype kjelleren jeg var i? Til tider føltes det som jeg var helt fortapt i mørket, at døra opp fra kjelleren var låst og nøkkelen kastet. Men jeg klarte det, med god støtte fra noen nære venner, mannen - og ikke minst de pelskledde. Ikke undervurder hvor viktige kjæledyr kan være.
Små føtter setter virkelig dype spor. Jeg mangler en stor bit av hjertet mitt, og jeg har blitt et helt annet menneske av hva jeg har gått igjennom. Jeg har lært mye om meg selv, mennesker rundt meg - og jeg har blitt sterkere. Ei stund føltes det som jeg var verdens svakeste menneske. Et strå som knakk i stormen. Men jeg reiste meg. Det kjennes ikke sånn ut når man står i det, men det blir bedre. Man glemmer aldri, det vil alltid gjøre vondt - men det vil ikke være mørkt for alltid. Sorgen vil ikke være overveldende for alltid.
Ehm særdeles usammenhengende, men følte det måtte ut før jeg legger meg. Håper nesten mini våkner nå, sånn at han kan ligge i storsenga, mellom meg og mannen. Så jeg kan lukte på han, kjenne at han puster, bli pjusket (les: lugget) i håret av ei lita hånd. Kjenne varmen fra det viktigste mennesket i livet mitt. Hjerteplasteret, gledessprederen og rampetrollet mitt.
Last edited:
Fikk tømt hodet, og vips fikk jeg endelig sove. 
