2 år har gått

En tråd i 'Vi som har mistet etter uke 12' startet av XuperB, 2 Feb 2019.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. XuperB Forumet er livet Himmelbarn Julegavene 2019 Junilykke2018 Januarlykke 2020

    ... siden jeg fikk tidenes vondeste beskjed. At ordene "beklager, jeg finner ikke noe hjerteslag" skulle gjøre så vondt, hadde jeg aldri klart å forestille meg. Jovisst hadde jeg sett for meg at noe sånt måtte være helt forferdelig, men det var så inderlig mye verre enn det. Legen spurte meg om det gikk bra, og helt spontant fikk hun et kort og fast "nei". Nei, selvsagt ikke svarte hun. Dette var etter 24 fullgåtte uker. En tid hvor en skal være trygg på at nå, nå kan man begynne å glede seg. Bygge rede. Planlegge. Glede seg.

    I dag (1.2) er det nøyaktig 2 år siden min førstefødte kom stille til verden (2 år, 4 timer og 27 minutter).En liten perfekt gutt, alt var som det skulle med han. Men kroppen min svikta meg. Morkaka som skulle holde han med næring frem til termin svikta. Fødselen gikk overraskende bra, første tiden etter fødsel også - merkelig nok. Jeg var utenfor min egen kropp tror jeg, måtte bare stå i det. Ordne det praktiske, trøste mannen, være pragmatisk. Skulle vi ha minnestund? Anonym minnelund eller egen gravplass? Hvordan skulle vi fortelle omverdenen dette? Bare noen uker før hadde vi lykkelig delt den glade nyheten på facebook. Vi ventet til etter ordinær ultralyd, for å være sikker på at alt var som det skulle. Og på den ordinære ultralyden så var det det. Jeg ble flyttet bare to dager, lille var litt rolig men ikke noe som alarmerte jordmor. Jeg følte meg litt utrygg derimot. Det var en følelse jeg hadde, men jeg rista det av meg. Det eneste vi var kjapt enige om var navnet. Det hadde han hatt omtrent fra jeg testet positivt, og det fikk han beholde. Vi ble enige om resten også, men jeg var egentlig ikke tilstede.

    Etter fødselen tok de han med seg ut for å stelle han, og vi fikk spørsmål (rettere sagt sterk oppfordring) om vi ville se han. Vi bestemte oss for at det ville vi. Og det å se han etterpå var en merkelig følelse. Det var skrekkelig vondt, jævlig, tortur - men samtidig fredfullt. Jeg hadde angret om vi ikke så han. Vi tok dessverre ikke bilder, ble bare sittende og studere den lille kroppen, med den veldig tynne huden, ansiktet, de bittebittesmå fingrene. Han lignet på nevøen min. Ingen av oss fikk oss til å ta fram mobilene og knipse bilder, men heldigvis fikk vi noen av sykehuset. Vi fikk også med oss et kort med fotavtrykk og håndavtrykk. Det er jaggu ikke store greiene når de er bare er 24 uker, og i tillegg var han mindre av størrelse pga morkakesvikten.

    De neste månedene var en karusell jeg ikke kom meg av. Jeg har aldri vært så langt nede, så sint på kroppen min, sint på de som lykkelig ventet barn, sint på de som hadde kropper som spilte på lag. Flere venner og bekjente ventet i rundt samme tid som meg, jeg logget av facebook for å skjerme meg for oppdateringer, gravidbilder og nyfødtannonseringer. Og det aller verste: annonseringer av graviditet. Jeg husker da jeg flere måneder etter var aktiv på facebook igjen, og plutselig annonserte ei venninne at de venta nr 2. Spontant utbrøt jeg "men faen da!". Glede seg over andres lykke gikk ikke, og jeg ble egentlig sint på meg selv for det. De kunne ikke noe for at kroppen svikta meg. Svikta babyen min. Men slike følelser styrer en ikke, og det er helt normalt.

    Sakte men sikkert begynte jeg å komme meg opp fra kjelleren igjen. Jeg ble gravid på ny, fikk supertett oppfølging, møtte på mange flinke leger, og mange leger som burde hatt ei oppdatering på "bed side manner". Jordmor var fantastisk, og jeg klarte faktisk å øyne et håp om å komme til mål. Vi ventet på nytt en gutt, og termin var bare et par uker etter opprinnelig termin. For å overleve svangerskapet fant jeg andre ting å henge fingrene i, tvang meg til å kjøpe inn og forberede babyens ankomst. Og jeg kjøpte meg valp. En aktiv terrorist av en liten pøbelspire, og hun og de andre hundene loset meg mentalt i havn. For straks 8 måneder siden kom hjerteplasteret vårt til verden, perfekt på alle måter og det har gått så bra at jeg tør nesten ikke tenke på det, i frykt for å jinxe det.

    To år er ikke så lang tid egentlig, men det føles som et helt annet liv. Mange ganger tenker jeg på om det virkelig skjedde meg? Hvordan kom jeg meg egentlig ut av den mørke dype kjelleren jeg var i? Til tider føltes det som jeg var helt fortapt i mørket, at døra opp fra kjelleren var låst og nøkkelen kastet. Men jeg klarte det, med god støtte fra noen nære venner, mannen - og ikke minst de pelskledde. Ikke undervurder hvor viktige kjæledyr kan være.

    Små føtter setter virkelig dype spor. Jeg mangler en stor bit av hjertet mitt, og jeg har blitt et helt annet menneske av hva jeg har gått igjennom. Jeg har lært mye om meg selv, mennesker rundt meg - og jeg har blitt sterkere. Ei stund føltes det som jeg var verdens svakeste menneske. Et strå som knakk i stormen. Men jeg reiste meg. Det kjennes ikke sånn ut når man står i det, men det blir bedre. Man glemmer aldri, det vil alltid gjøre vondt - men det vil ikke være mørkt for alltid. Sorgen vil ikke være overveldende for alltid.

    Ehm særdeles usammenhengende, men følte det måtte ut før jeg legger meg. Håper nesten mini våkner nå, sånn at han kan ligge i storsenga, mellom meg og mannen. Så jeg kan lukte på han, kjenne at han puster, bli pjusket (les: lugget) i håret av ei lita hånd. Kjenne varmen fra det viktigste mennesket i livet mitt. Hjerteplasteret, gledessprederen og rampetrollet mitt. :Heartred
     
    • Hjertelig Hjertelig x 31
    Last edited: 2 Feb 2019
  2. Veivalsa Forumet er livet Marshmallows2021 Himmelbarn Febbisbebbis'18 Snøfnuggene 2018

    Nydelig skrevet, takk for at du deler ❤️
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  3. Moxie Gift med forumet Marsboerne 20 18

    Så fint skrevet :Heartred

    Jeg er så glad for at du har det godt i rollen som utøvende mamma selv om det sikkert også gir deg som tobarnsmamma noen vemodige tanker om hva som kunne ha vært. God klem til deg på en vond merkedag.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  4. XuperB Forumet er livet Himmelbarn Julegavene 2019 Junilykke2018 Januarlykke 2020

    Takk! :HeartredOg behovet var der. :) Fikk tømt hodet, og vips fikk jeg endelig sove. :p

    Takk. :Heartred

    Ja, av og til tenker jeg på at vi kanskje kunne hatt en to-åring om noen måneder, i stedet for en 1-åring. Lurer på hvordan livet hadde vært da. Samtidig så har jeg det så inderlig bra nå at det er ikke ofte tankene vandrer. Og mini har virkelig fått meg til å glemme den vonde lange veien. :)
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  5. Siadle Forumet er livet Tilgangsansvarlig Junilykke2018

    Du skriver vakkert. ❤ Jeg er så glad for at jeg fikk slå følge med deg på veien mot lillebror, og så glad for at alt gikk helt perfekt.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  6. rødkopp *gleder seg til mars* Marsmellows-15 Maiblomstene 2017 Aprilbarna`15 Aprillykke 2017

    Så utrolig fint og sterkt skrevet! Tenker på deg nå og da siden vi var i samme termingruppe. Kjenner fremdeles et lite stikk i magen av å tenke på oppdateringen du kom med for 2 år siden. Sender deg varme tanker!
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  7. VictoriaH Ventende August 2018 Assistert-jentene

    ❤️❤️
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  8. XuperB Forumet er livet Himmelbarn Julegavene 2019 Junilykke2018 Januarlykke 2020

    Takk. :Heartred Jeg er og veldig glad for, og ikke minst ekstremt letta, over at det har gått så bra. Av og til sniker det seg inn en tanke om at det går for bra, men klarer heldigvis å riste den bort. Og om ikke så ser jeg bare på lille Dings og havner raskt tilbake i nuet. :)

    Takk. :Heartred:Heartred

    :Heartred
     
  9. Dårris Glad i forumet Assistert-jentene

    Takk for at du delte dette:Heartbigred
    Det gir meg håp om at jeg ikke er ødelagt for alltid.
    Vi visste det ikke da, men for snart fire år siden fikk vi hjerteplasteret vårt. Hun holder meg oppe om dagen :Heartpink
    Vi mistet den bittelille jenta vår (mener du la igjen et spor i dagboken min :Heartred), og jeg kjenner på alle disse følelsene du skriver om.
    Så takk, for at du ga meg følelsen av å ikke være unormal og alene :)
     
    • Hjertelig Hjertelig x 2
  10. Isla Elsker forumet Marsipanene 2019 Oktoberlykke2020❤ ❤️ Februarskattene 2019 ❤️

    ♥️♥️♥️
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  11. XuperB Forumet er livet Himmelbarn Julegavene 2019 Junilykke2018 Januarlykke 2020


    :Heartred:Heartred

    Jeg syns det er viktig å snakke høyt om de følelsene, vite at en ikke er alene om dem og at det er helt normalt.

    Og jeg kjenner en klump i magen og et stikk i hjertet når jeg leser om andres opplevelse rundt det å miste. Jeg vet hvor vondt det er, og hvor heftig den følelsesmessige berg- og dalbanen er i tiden etterpå.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  12. Du er veldig flink med ord.
    Stor klem
    ❤️
     
  13. Eskimonika Forumet er livet Tilgangsansvarlig Marsboere 2020 VIP Himmelbarn Septemberhjertene 2018 August 2018 Assistert-jentene Februarbarna 2020

    ❤️
     
    • Morsom Morsom x 1
  14. AnLinnea Elsker forumet Himmelbarn Påskekyllingene 2020

    ❤️
     
  15. xoxojallagirl Glad i forumet Himmelbarn ❤️ Augustlykke 2020 ❤️ Sensommerbarna 2019

    Herlighet så fint skrevet!! Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Vi har akkurat skaffet oss en valp, men for meg har ikke det hjulpet så veldig ennå. Det er i straks 3 uker siden jeg mistet sønnen min, og jeg håper at jeg kan bli mer glad i hunden som dagene går. Akkurat nå savner jeg bare lille gutten min og skulle ønske han var her, og det kommer aldri til å forsvinne! Bare håper jeg kan åpne hjertet mitt og gi litt kjærlighet til valpen også.

    Så bra du fikk et barn <3 Det må være utrolig godt å komme seg i mål. Velfortjent, for å si det slik. <3
     

Del denne siden