.

Jeg har ikke hatt problemer med amming noen av gangene, og koooosa meg med det. Enklere kan det ikke gjøres, og nærheten jeg følte var god. Men ikke alle føler det sånn har jeg skjønt, og det er jo deres sak.
 
Selvfølgelig er du ikke rar! :) 

Jeg synes også at å amme er det mest fantastiske jeg noen gang har gjort. Jeg virkelig koser meg når jeg kan sitte å se på datteren min mens hun koser seg med puppen. Det å se hvor glad og fornøyd hun er når hun slipper for at hun er ferdig, det varmer virkelig. Jeg sleit også med amminga i begynnelsen, men jeg ga ikke opp. Og nå er det bare kos. 

Jeg har også slitt med dårlig selvtillit i mange år, men det å vite at jeg er så viktig for et annet menneske, det gjør virkelig noe med meg altså. Så Ja, jeg liker å amme! 

 
Nei, jeg syntes ikke det var spesielt kos.
Jr. hadde kolikk i 9 mnd, og fikk ofte magesmerter når han spiste. Husker jeg ofte måtte klapse ham i baken eller stå og ta dype knebøy for at han skulle klare å spise uten å stoppe for å hyle, og han tok ofte et skikkelig tak i brystknoppen før han kastet og vred på seg. Aua.
Selvfølgelig hadde vi fine stunder også, men like før vi sluttet (hovedsakelig av helsemessige årsaker) da han var 10 mnd husker jeg at jeg begynte å grue meg fire timer før kveldsammingen, hvor jeg satt stiv som en stokk og kaldsvettet mens jeg ventet på at han skulle bite tak (med tennene han da hadde fått) og begynne å kaste på seg...
 
Noe av det koseligste som finnes, elsker det :)
Og gleder meg til å kunne amme igjen fra august :) 
 
Mitt barn ble sendt rett på nyfødtintensiven og lagt på respirator. En kraftig infeksjon i lungene spredte seg til resten av kroppen, og etter ett døgn fikk vi beskjed av legene om å forberede oss på det verste, de trodde ikke dette kom til å gå bra. Det samme døgnet hadde jeg ligget og fått intet mindre enn 5 poser med blodoverføring, og fikk ikke lov til noen ting. Et halvt døgn til gikk, og tilstanden var den samme (det positive var at den ikke var verre). Da sa jeg klart i fra at jeg skulle begynne å pumpe meg. Flere av jordmødrene ville jeg skulle vente litt med dette pga jeg fortsatt var ganske satt ut og medtatt, men jeg hadde bestemt meg. Følte at det var det eneste JEG kunne bidra med for at den stakkars lille kroppen skulle bli bedre. Heldigvis fungerte det greit med en gang (jeg sier heldigvis, for der og da betydde det alt i verden for meg!). Respiratoren var koblet til i 4 dager, før den kunne fjernes og det viste seg at alt skulle gå bra. Hele denne tiden pumpet og pumpet jeg. Husker veldig godt første gangen jeg endelig kunne få holde og legge til barnet (det tok enda noen dager). Jeg var heldig, jeg hadde masse melk som kom lett. Jeg ammet til barnet selv sluttet (rundt 8mnd; nattammet også fremdeles da). Jeg koste meg veldig med ammingen,og ville ikke vært foruten. Nå vet jeg ikke om det var pga den tøffe starten, eller fordi selve ammingen gikk så smertefritt (eller en kombinasjon?), men jeg håper jeg føler, tenker og opplever det på samme måte når neste barn kommer om rett under 2 måneder (minus den tøffe starten, selvfølgelig!).
 
Det var utrolig hardt arbeid i starten, men jeg er glad jeg holdt ut den måneden det tok å få til teknikken ordentlig.
Å alltid ha maten med og at den alltid var klar gjorde at tiden med fullamming var veldig avslappende. Jeg følte en veldig fin nærhet til datteren min når vi ammet, og det at jeg kunne ernære henne ved hjelp av min egen melk gjorde meg både glad og litt stolt, for jeg vet jo at det er ikke alle som lykkes med ammingen. 
Når det er sagt tror jeg ikke amming eller ikke amming er det som avgjør om man er en god mor eller ei. Jeg heier på amming fremfor mme, men aller mest heier jeg på at mødre skal føle at de mestrer å være mamma og få god tilknytning til barnet sitt. Det kan man også oppnå uten pupp. 
 
Jeg synest det var koslig og amme, og nærheten vi fikk var fantastisk.. MEN, etter 3 mnd'r var jeg lei av og leve på knekkebrød og vann..Og brette fram puppen døgnet rundt hver 2 time.. Og skriking nonstop ! Begynte da på MME, fikk en roligere unge, mindre skriking, jeg kunne spise normalt igjen.. Men han sov ikke noe lengre på natta da.. 

Men nå i ettertid angrer jeg, og jeg vil så abselutt amme lenger med evt neste unge.. Om det så må bety at jeg må leve skriking, knekkebrød og vann i flere mnd'r..
 
Jeg sleit veldig med amminga, men etter at jeg begynte å gi mme forsøkte jeg fortsatt å få det til. Siden han ikke lenger var frustrert og utsultet ble det en kosestund for oss så lenge det varte. Det var en helt spesiell følelse å ha ham så nært, veldig fint.
 
Jeg prøvde til jeg pumpa rosa melk, men du verden som jeg hatet alt som hadde med amming/pumping å gjøre.
Helt unaturlig og ubehagelig for meg! Jeg hatet det virkelig.
 
Etter litt styr i starten var det utrolig herlig å amme! Gleder meg til å få startet igjen.
 
Jeg elsker å amme, og føler det samme som HI, bare at jeg aldri har hatt ammeproblemer. Her kommer det lett og mye. Selv om jeg har forferdelig såre brystvorter, til og med nå som bebisen er fire måneder...
 
Jeg har aldri likt å amme. Men jeg ammer likevel. Med førstemann var jeg ikke forberedt på hvor strevsomt det kunne bli. Resultatet av amminga ble brystbetennelse med påfølgende sopp, en baby som skrek hver gang jeg skulle amme og en superstressa mor som grua seg til amminga og gråt av smerte hver gang. Etter 3 mnd i helvete ga jeg opp. Følte jeg virkelig hadde prøvd, men det funka ikke. Dette førte nok til de følelsene jeg har idag når det gjelder amming. Jeg har nå en baby på 7 uker. Jeg var innstilt på at jeg skulle amme også denne gangen. Men var forberedt på at det kanskje ikke kom til å gå denne gangen heller. Så var ikke så stressa denne gangen. Det var litt trøblete i starten og jeg hadde lyst til å gi opp, men holdt ut. Jeg er glad for det idag. Amminga fungerer utmerket! Godt å ha den opplevelsen også. Men jeg liker fortsatt ikke å amme, men gjør det likevel fordi det fungerer.
 
Jeg syns det var hyggelig og stort sett bare kos. Ikke strevde jeg noe særlig heller. Men mitt barn hadde spisevegring så jeg fullammet han i 18 mnd. De siste mnd syns jeg det var et pes...
Nr 2 ga jeg opp pga lite næring i min melk og fordi han hadde starten sin på nyfødtintensiven med sondemat. Jeg pumpet meg første mnd, men måtte til med tillegg pga at han ikke la på seg nok
 
Jeg likte ikke ammingen før ungen var over 6 mnd. Jeg hadde ikke antydning til utdrivningsrefleks, og ungen sugde og sugde til hun omtrent ble blå. La ikke nok på seg, jeg stressa med det og hun skreik mye. Etter en brystbetennelse med antibiotika og nesespray for utdrivningsrefleksen, så kom det seg. Melka kom lettere, men jeg strevde med å ha nok. Ungen hadde i tillegg både kolikk og refluks, og hun skrek døgnet rundt. Jeg amma annenhver time døgnet rundt i 3 mnd, og hadde så mangel på søvn at jeg gikk inn i en søvnmangelindusert psykose. Fikk til slutt hjelp, innførte grøt både morgen og kveld til en enormt glupsk unge, og fikk barnevakt noen netter slik at jeg fikk sove litt. Stod fortsatt opp flere ganger pr natt for å amme. Det var noe drit, men jeg stod i det. Jeg ga ikke opp bare fordi det var slitsomt. Etter at hun ble 6 mnd, ble det lettere. Hun sov bedre, jeg sov bedre, og vi fikk endelig knyttet et bånd gjennom ammingen. Måtte gi opp da jeg gikk på bredspektret antibiotika da hun rundet året, og det var faktisk trist. Gru-gleder meg til neste runde om noen mnd.
 
Det var rart først, men jeg hadde ikke noe imot selve ammingen nei, utenom den perioden da hun var rundt 7 mnd og vi fikk sopp eller noe, sår og sånt, måtte bruke sjold en liten stund. 
Ut over det vil jeg si at mitt største problem med ammingen var at det ble så mye av det. Hun ville ikke ta smokk eller flaske, selv om det var med morsmelk i, så jeg fikk ingen avlastning. Ordentlig puppebaby. Det la nok litt ekstra til fødselsdepresjonen, at jeg følte at jeg kun var en pupp og måtte ha henne hengende i meg hele tida. 
 


Kine&Lillegull skrev:
Selvfølgelig er du ikke rar! :) 

Jeg synes også at å amme er det mest fantastiske jeg noen gang har gjort. Jeg virkelig koser meg når jeg kan sitte å se på datteren min mens hun koser seg med puppen. Det å se hvor glad og fornøyd hun er når hun slipper for at hun er ferdig, det varmer virkelig. Jeg sleit også med amminga i begynnelsen, men jeg ga ikke opp. Og nå er det bare kos. 

Jeg har også slitt med dårlig selvtillit i mange år, men det å vite at jeg er så viktig for et annet menneske, det gjør virkelig noe med meg altså. Så Ja, jeg liker å amme! 



Jeg tror aldri Sofie slapp taket frivillig. Husker jeg ventet til hun sovnet og jeg dermed kunne prøve å lirke ut puppen uten at det kom en sånn "shmukk"-lyd, så jeg kunne få være i fred litt. Men ja, det er herlige elementer i ammingen. :) Det ble bare vel mye for meg i perioder. 
 
Tja...jeg liker at det gir nærhet og knytter meg og babyen sammen. Det hender jeg til og med klarer å nyte nattammingen, fordi jeg vet at det bare er nå dette skjer. Om ett års tid er alt dette over. Det er slutt på å våkne om natta...men noe av nærheten vil også bli borte.

Samtidig kan jo amming være kjedelig også. I hvert fall de første månedene når de suger så lenge av gangen. Må innrømme at jeg ofte satte på tv-en i bakgrunnen uten lyd, bare for å ha noe å gjøre.
 
Med første hatet jeg hvert sekund av det. Det var så smertefullt, jeg blødde så mye, og ungen så ut som en vampyr hver gang hun hadde spist. Jeg var så lettet at jeg gråt da vi prøvde å gi henne flaske og hun spiste som bare det. Vi gav opp fullammingen da hun var 3 uker, fordi hun aldri klarte å få riktig sugetak (problemet ble oppklart etpar mnd senere da vi fant ut at hun hadde kraftige låsninger i nakken som følge av en hard fødsel), og den ene brystvorten min var så full av sår at den nesten ramlet av.

Med nr 2 har jeg ennå tilgode å si at jeg synes ammingen er kos. Men når jeg tenker meg om nå, så synes jeg kanskje det. Det var et forbanna styr de første månedene, med trøske og puppenekt, såre brystvorter og en unge som reagerte på det meste. Men det har gått seg til, og nå når hun er 5,5 mnd så føles ammingen som en hverdagslig ting, som jeg ikke gruer meg til. Og kanskje det faktisk er litt kos når hun ligger der og smatter ivei, snur seg og gliser med melken rennende nedover kinnet, tar tak igjen og fortsetter herremåltidet.

Jeg har ikke noe behov for å amme i all evighet, men jeg vet ikke hvordan det er å avslutte en amming som har gått bra da - jeg var bare overlykkelig sist nemlig... Det kan godt være at jeg vil ønske å amme lenger selv om hun er ferdig med puppen - det gjenstår å se...
 
Jeg HATER det!

Førstemann fikk jeg ikke til  å amme så jeg måtte krype til korset etter 2 mnd med pumping. Fy skam meg. Men ta det med ro, jeg hører enda hvor forferdelig mor jeg var som begynte å gi han flaske.Her var jeg egoistisk, jeg viste jeg var på vei inn i en depresjon pga ammingen, derfor sluttet jeg å prøve og pumpe.

Det er derfor jeg ammer enda. 1 mnd satt jeg å grein hver gang jeg gidde han mat. Nå bare stresser han meg fordi han skal ha mat annen hver time (hvis jeg er hellig), han stresser, kaver, kniper, klorer og sliter og skriker. Så hvor mye han spiser er nok ikke så mye. Ammer han stortsett bare i 5 minutter fordi da hyl skriker han ( og det er nok derfor jeg ammer så ofte som jeg gjør og).

Så jeg gleder meg til det er greit å slutte å amme så jeg kan begynne å tenke på meg selv igjen og hva som skal til for å gjøre meg glad. Komme meg ut og være ute blant folk. Rett og slett kose meg med småbarnstiden.
 
Back
Topp