33+5
Bekkenlåsningen er mer eller mindre borte nå, etter bare tre ganger hos kiropraktor! (Og sikkert pga. sykemelding)
Ååh, for en befrielse. Nå skal jeg kun gå til kiropraktor for å vedlikeholde og forebygge.
Sånn ellers har jeg den siste uka begynt å sove ekstremt urolig. Trodde jeg sov urolig fra før, men nå har det tatt helt av. Våkner ofte i 02-03-tida og sliter veldig med å sovne igjen. Noen ganger må jeg rett og slett stå opp. Er stuptrøtt kun etter å ha vært oppe én time på morgenen og kjempesliten gjennom dagen.
Alt er et ork... Selv bittesmå gjøremål som å dusje, kle på seg, lage frokost etc. Sliter med halsbrann innimellom, småkvalm, tung pust, mensmurring, en utrolig spent og stram mage ofte når lillemor presser seg utover, kynnere.
Men prøver å tenke positivt oppi alt det kjipe da, det er jo tross alt ei fantastisk lita tulle inni der som vi gleder oss veldig til å treffe om under to måneder!
Siden sist har vi vært på fødselsforberedende kurs på sykehuset. Var fint å få en gjennomgang av det hele, selvom jeg hadde lest meg opp på det meste fra før. Også var det jo en del praktisk informasjon og omvisning som gjør en helt ny og litt skremmende situasjon litt mer trygg.
Samboeren synes det var veldig fint å få det hele forklart og vite om hvilke muligheter som fantes i forhold til «hjelp» underveis osv.
Så holder jeg ivrig på med å strikke hentesettet til lillemor hver dag. Straks ferdig med overdelen og teppet, så blir det bukse, sokker og lue. Regner med å rekke det fint
Begynte jo på et hentesett for lenge siden og ble ferdig med bukse og lue, men overdelen ble totalt feil i målene, så jeg gav opp 
Bekkenlåsningen er mer eller mindre borte nå, etter bare tre ganger hos kiropraktor! (Og sikkert pga. sykemelding)
Ååh, for en befrielse. Nå skal jeg kun gå til kiropraktor for å vedlikeholde og forebygge. Sånn ellers har jeg den siste uka begynt å sove ekstremt urolig. Trodde jeg sov urolig fra før, men nå har det tatt helt av. Våkner ofte i 02-03-tida og sliter veldig med å sovne igjen. Noen ganger må jeg rett og slett stå opp. Er stuptrøtt kun etter å ha vært oppe én time på morgenen og kjempesliten gjennom dagen.
Alt er et ork... Selv bittesmå gjøremål som å dusje, kle på seg, lage frokost etc. Sliter med halsbrann innimellom, småkvalm, tung pust, mensmurring, en utrolig spent og stram mage ofte når lillemor presser seg utover, kynnere.
Men prøver å tenke positivt oppi alt det kjipe da, det er jo tross alt ei fantastisk lita tulle inni der som vi gleder oss veldig til å treffe om under to måneder!
Siden sist har vi vært på fødselsforberedende kurs på sykehuset. Var fint å få en gjennomgang av det hele, selvom jeg hadde lest meg opp på det meste fra før. Også var det jo en del praktisk informasjon og omvisning som gjør en helt ny og litt skremmende situasjon litt mer trygg.
Samboeren synes det var veldig fint å få det hele forklart og vite om hvilke muligheter som fantes i forhold til «hjelp» underveis osv.
Så holder jeg ivrig på med å strikke hentesettet til lillemor hver dag. Straks ferdig med overdelen og teppet, så blir det bukse, sokker og lue. Regner med å rekke det fint
Begynte jo på et hentesett for lenge siden og ble ferdig med bukse og lue, men overdelen ble totalt feil i målene, så jeg gav opp 
Føles som jeg har fått en ny låsning... Lurer på om det kan være fordi jeg sov noen netter i senga vår igjen, for det var etter det jeg begynte å kjenne at det ble verre. Blæh, er så kjipt å sove hver for seg! Men jeg får holde ut på sovesofaen en stund til... Fikk heldigvis hastetime hos kiropraktoren imorgen, så satser på at det hjelper. Vi flytter jo i helga også, så greit å være litt mobil for å kunne pakke ut og sette på plass ting selvom vi får hjelp fra både venner og familie.
Maling av lister tar tid med en vond, sliten og tung gravidkropp. Men nå er det bare én vegg med lister igjen - tre strøk. Og sååå kan samboeren få legge det nye gulvet og jeg endelig pusle med å plassere møbler og stæsj 
Lurer på hva folk tenker med jeg altså. Synes faktisk det er direkte frekt å "kreve" beskjed om noe så privat og intimt som en fødsel er. Ihvertfall for meg. Går til nød greit at kommende besteforeldre sier det, men når vennepar også sier det, så reagerer jeg. Og de har jo til og med født selv. Merkelig. Gidder ikke ta opp noen diskusjon på det da, så svarer bare "ja". Så får de heller sitte der uvitende til etter fødsel - ikke mitt problem. Ser liksom ikke for meg at når noe skjer, så er det første jeg tenker på at jeg må annonsere det til familie og venner. Nei, her blir det nok bare hver vår mamma som får vite det.