Den lille gutten min har blitt stor. Han er barnehage-gutt og kosegutt. I sommer tok jeg bilder av han på stranden (badet naken) og da jeg så på bildene igjen så kjente jeg på en stor takknemlighet for de minnet meg om det bildet jeg fant da jeg startet denne dagboken. Da jeg var redd for at kroppen min ikke ville mestre dette uansett, at endometriosen ville ta livet av alt liv. Da det var som om lyset var delvis slukket inni meg, selv om vi forsøkte å leve som normalt mens vi håpet på å lykkes.
Jeg føler at jeg fortsatt hører til her på assistert, men jeg mener ikke å plage dere som står midt oppi det nå. Takknemligheten min til Ullevål og de som hjalp oss er så stor at det fremdeles er overveldende. Jeg tenker titt og ofte på hvor heldige vi er, som fikk hjelpen. Livet er noe helt annet nå enn da jeg fant det bildet. [emoji813]red
Jeg er veldig glad for at nesten alle som var aktive samtidige som meg har lykkes, og jeg unner virkelig alle som må forholde seg til ufrivillig barnløshet (eller habituell abort) å lykkes med og oppfylle barneønsket på den ene eller andre måten. [emoji813]red
Vis vedlegget 230408