Jeg tror mange heller starter ny, evt send melding til forumansvarlig og spør
OkeiJeg tror mange heller starter ny, evt send melding til forumansvarlig og spør
Jeg tenker at alle unner deg å få en baby, spesielt etter det du har vært igjennom
Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Jeg har to gode venner som ble/var gravide da jeg mistet og vi jobber sammen. De kunne jo ikke akkurat gjemme magene sine. Jeg har også tenkt på det, og vet faktisk ikke hvordan man er skånsom mot personer som har mistet eller problemer med å unnfange. Men det jeg vet er at selv om det er vondt, så er det umulig å unngå. Gravide ser ut til å være overalt, spesielt når man prøver, er gravid eller mister. Man får ekstremt lange følehorn... Og vi kan bare ta ansvar for hva vi gjør selv, ikke hva andre føler. Vi legger ikke til andres smerte ved å ha det bra sjøl, tror jeg. For meg representerte også gravide håp og normalitet. Selv om det var og faktisk er sårt.Jeg vet jo at folk unner oss det, det er ikke det jeg mener.. Men etter å ha mistet selv har det vært så vondt å se gravide, nyfødte og barnevogner, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere tanken på at jeg kanskje blir den gravide noen får vondt i magen av å se..
Jeg vet at disse tankene og følelsene ikke er fornuftige eller sunne, men så er de der allikevel. Kanskje det blir bedre etterhvert, jeg vet ikke. Det gnager mye nå. Det er heldigvis bare litt over en mnd til jeg skal til jordmor, og det er heldigvis den samme som jeg gikk til i det forrige svangerskapet. Har snakket med henne flere ganger etter at vi mistet, hun er så fin å snakke med.
Det er så uutholdelig vondt å vite at den fine gutten vår skulle vært her nå, frisk og levende. Det er en verkende smerte som aldri går vekk. Jeg savner sånn å holde han.
De søte små hendene og den lille nesen. Jeg er så takknemlig for de dagene vi fikk med han, for at jeg fikk holde han og synge for han.
Det er helt sant, det er umulig å skåne andre. Samboeren min sa til meg at vi har jo forsøkt å unngå vanskelige situasjoner, vi har aldri tenkt at det er de andre som skal skåne oss, og det er jo sant..
Kjenner meg igjen i følelsene dineJeg vet jo at folk unner oss det, det er ikke det jeg mener.. Men etter å ha mistet selv har det vært så vondt å se gravide, nyfødte og barnevogner, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere tanken på at jeg kanskje blir den gravide noen får vondt i magen av å se..
Jeg vet at disse tankene og følelsene ikke er fornuftige eller sunne, men så er de der allikevel. Kanskje det blir bedre etterhvert, jeg vet ikke. Det gnager mye nå. Det er heldigvis bare litt over en mnd til jeg skal til jordmor, og det er heldigvis den samme som jeg gikk til i det forrige svangerskapet. Har snakket med henne flere ganger etter at vi mistet, hun er så fin å snakke med.
Det er så uutholdelig vondt å vite at den fine gutten vår skulle vært her nå, frisk og levende. Det er en verkende smerte som aldri går vekk. Jeg savner sånn å holde han.
De søte små hendene og den lille nesen. Jeg er så takknemlig for de dagene vi fikk med han, for at jeg fikk holde han og synge for han.
Vi mista jenta vår for ett år siden nå, og jeg er gravid igjen med bittelillebror. Har kjent mye på dårlig samvittighet og sagt mye unnskyld til folk rundt som gjerne har slitt med å bli gravid. Følelsene har nok vært såpass sterke, da jeg ikke har klart å glede meg veldig over svangerskapet - jeg har vært alt for redd til det. Så vil bare du skal vite at det du kjenner på, er normalt
Det er tungt å ha det sånn.Kjenner meg igjen i følelsene dine
